Når fjellene faller

Gamle regelsystemer kommer til kort ved forventede naturkatastrofer. Er juristene beredt?

ENORMT SKRED: Når skredet går i Åkneset, blir skadeomfanget enormt. Fra Geiranger til Ålesund kan flodbølgen sope med seg fjordbygder. Bare en kollaps i vulkanen Vesuv og en påfølgende tsunami ved Napoli har like stort skadepotensial i Vest-Europa. ILLUSTRASJON: TOR SPONGA

Fjellet rører seg ved Åknes. 40 millioner kubikkmeter stein har gitt etter for naturens lover, og sprekken i fjellet blir nå 10 cm bredere hvert år. Flodbølger på 30 meter vil ramme Geiranger og Hellesylt. Også andre fjell vil falle i vår tid. Dette er ikke luftige profetier, men fakta bygd på laserovervåking, mikroseismikk og internasjonal spisskompetanse. Altså kan vi trygt begynne å grue oss til ulykkene og rettssakene.

Force majeure

I gamle dager kom naturkatastrofer uventet. Landet og været var slik det hadde vært siden skapelsen, og unntakene skyldtes de høyere makters innfall. Slike katastrofale innfall fikk også en juridisk merkelapp: Force majeure, eller Act of God. Poenget var at kontrakter og ansvarsregler ikke skulle gjelde hvis det inntraff noe alvorlig og uforutsigbart. Ingen kunne vel ta ansvar for sine menneskelige løfter når gudene ville det annerledes.

Dagens vitenskap gjør det mulig å regne på det meste, og vi ønsker oss varsler og sannsynlighetsberegninger. Vi får skredfarekart, flomsonekart, kvikkleirekart og klimaendringsprognoser. Gudenes vilje har trange kår i de matematiske modellene, men vises fortsatt stor respekt i domstolene. Force majeure-klausuler finnes i mange kontrakter og lover. Ikke fordi jurister er spesielt overtroiske, men fordi rettssystemet trenger sikkerhetsventiler. I ekstreme situasjoner kan nemlig plikter og rettigheter fordeles på en ny måte. Den juridiske unntakstilstanden er særlig avhengig av hvor sannsynlig det var at situasjonen skulle oppstå. Sannsynlighetsgrad er også sentralt for å fastslå en annen juridisk tilstand, nemlig uaktsomhet.

Taubøll PhD-stipendiat Steinar Taubøll, UiO/UMB

Forskernes dommer

I mangel av guder er det nærliggende å la naturforskerne definere usikkerheten. Dermed blir de også lovgivere, og er med på fordeling av rettigheter. Det var strekene på skredkartet som avgjorde da lagmannsretten i 2006 dømte Tromsø kommune til å erstatte én av fem hytter som var tatt av et snøras. Hytten lå i den sonen som hadde sannsynlighet 1/1000 for skred, og kommunen hadde gitt byggetillatelse likevel. En av de andre hyttene som ble tatt av skredet lå på den mer optimistiske siden av streken. Her gikk kommunen fri da denne byggetillatelsen ble ansett som helt forsvarlig.

Naturvitenskapens dommer har virkninger for juridiske rettigheter. Dette er særlig problematisk når forskerdommen går ut på en sannsynlighetsprosent. I domstolene kreves vanligvis over 50 prosent sannsynlighet om fakta for å felle dom om rettighetsendring, mens for eksempel skredsonekartene har rettsvirkninger knyttet til sannsynligheter på 1 promille.

Lammende forventninger

Velmente streker på faresonekartet bestemmer ikke bare pliktene etter ulykken, men også hvor stat og kommune kan gjøre din eiendom verdiløs, mens naboen kan tjene seg rik på tomtesalg. Hvor stor sannsynlighet kreves for at man skal fratas rettigheter? Fjellsprekken ved Åknes har ført til at arealer i ti kommuner er underlagt «foreløpig» byggeforbud, med påfølgende stagnasjon i næringslivet. Visst er kartleggingen godt ment, men har noen plikt til å dekke tapene for dem som bor på feil side av streken mens de venter? Både før og etter flodbølgen vil sikkert den samme streken bli brukt av forsikringsselskapene. Den upåregnelige katastrofen er blitt påregnelig - for noen. Og stadig flere risikoområder oppdages.

 

Plan B

Orkanene i Mexicogolfen viser oss andre juridiske sider av naturkatastrofer. Spørsmålene blir de samme i Norge: Hvem skal reddes først? Hvem betaler gjenoppbyggingen? Hvilke rettigheter er i behold hvis kommunen går konkurs? Slike spørsmål må tenkes nøye over på forhånd, slik at ikke regelsystemet i seg selv bidrar til å gjøre situasjonen verre for de berørte. Kravene skal jo avgjøres etter de reglene som gjelder på ulykkesdagen. Jo mer dramatisk situasjonen blir, jo større sjanse er det for at de vanlige reglene vil bli satt til side under henvisning til unntakstilstand eller force majeure. Og hva skal gjelde da? Forhåpentlig finnes det i vårt land en viss rettssikkerhet også under en «plan B».

Etter grunnlovsforhandlingene i 1814 holdt eidsvollsmennene hverandre i hendene og ropte ut «Enige og troe, indtil Dovre falder!». Men når fjellene faller, er det da slutt på rettsstatens troskap? I en tid med økt teknisk sårbarhet og klimaendringer er det behov for en økt kriseberedskap, også på det juridiske området. Politikerne trenger juristenes innspill, ikke minst for å avgjøre om det er forsikringsbransjen eller det offentlige som skal styre rettighetsfordelingen når normalreglene må settes til side.

Risikorammet

Når det er blitt lettere å forutsi ulykkene får vi en raskt voksende gruppe skadelidte, nemlig de som rammes av vitenskapelig basert ulykkesforventning. Dette er i høyeste grad økonomisk og psykologisk følbart, men det utløser neppe rett til noen kompensasjon fra noen. Bildet kompliseres ytterligere ved at de rammede, og ikke minst deres forsikringsselskap, gjerne vil kreve offentlige sikringstiltak. Er man berettiget til det? På motsatt side kan forsikringsselskapene tenkes å kreve at de risikorammede iverksetter sikringstiltak selv.

I Fredrikstad har kommunen fraskrevet seg ansvaret for kjelleroversvømmelser som skyldes ekstremregn. For å kompensere for manglende kapasitet i kommunale rør påla kommunen nylig huseierne i risikosonen å legge om sine nedløpsrør, for egen regning. De samme huseierne presses av forsikringsselskapene til å foreta ytterligere sikringstiltak. Vitenskapelig basert ulykkesforventning er en ulykke i seg selv.

Våger vi en sammenligning med helsesektoren? Forbedret diagnoseteknologi brukes i stadig bredere undersøkelser og avdekker sykdomsmuligheter tidligere enn før. Men det å få en diagnose forbedrer ikke nødvendigvis mulighetene for behandling. Offentlig helsevesen har ikke stor nok kapasitet, og mulighetene for forsikring blir jo bare dårligere etter at diagnosen er stilt.

Juristenes utfordring

Samfunnet og klimaet er i større endring enn vi er vant til, og det er på høy tid at vi får en bredere debatt om risiko i forhold til rettigheter. Her bør juristene komme på banen. Det ligger i deres kjerneområde å vurdere samspillet mellom ulike regler og klargjøre hvilken samlet effekt reglene har for enkeltindividet. Dette kan ikke forventes i like stor grad av sektororienterte eksperter som regner på sine faglige sannsynligheter. Prosessen med klimatilpasning er en utfordring til å modernisere noen juridiske tankefigurer.

Av Steinar Taubøll
Publisert 22. jan. 2010 12:26 - Sist endret 9. feb. 2010 20:57