Regulér opphavsretten

Digital nedlastning av musikk, bøker og filmer skaper problemer for opphavsretten. Loven er uklar når man tar kopier til privat bruk.  

FOTO: ESPEN SJØLIONGSTAD HOEN/SCANPIX

Lovregulering av grenser

Vi bør i størst mulig grad lovregulere grensene for tillatt og ikke tillatt bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale.

Digital teknologi. Opphavsretten er i søkelyset som aldri før. Fra å være et rettsområde som var forbeholdt ekspertene, og som få andre – herunder media og politikerne – interesserte seg for, er det blitt et daglig samtaleemne blant folk flest og heftig debattema i mediene. Dette skyldes selvsagt utviklingen av den digitale teknologien i sin alminnelighet og fremveksten av Internett i særdeleshet.

For mindre enn 20 år siden var det alminnelige publikum i liten grad i befatning med opphavsretten. Vi kjøpte våre bøker, plater, kassetter eller videofilmer og få opphavsrettslige problemer oppsto i tilknytning til vårt kulturkonsum. Dette er nå radikalt endret. De fleste har en gigantisk kopimaskin i form av en personlig datamaskin og et globalt distribusjonssystem (Internett) til rådighet i sine private hjem og på arbeidsplassene.

Startfasen

Og lite tyder på annet enn at vi fortsatt bare er i startfasen av «den digitale revolusjon». Det sier seg selv at dette skaper utfordringer for et rettssystem som ble utviklet i en helt annen teknologisk virkelighet.

For tiden pågår et arbeid i Kulturdepartementet med ny åndsverklov. Hensikten med arbeidet er – så vidt vites – å lage en mer tidsriktig lov enn dagens lov fra 1961. Det kan nok være grunn til å ha dempede forventninger til hva lovutkastet vil inneholde. Lovgiverfriheten på opphavsrettsområdet er sterkt begrenset som følge av internasjonale konvensjoner, herunder og ikke minst, EØS-avtalen.

Ikke klare svar

Dette gjør at man neppe kan vente seg forslag til en annen løsning på fildelingsspørsmålet enn det som følger av dagens lov: At fildeling utenfor det private området omfattes av rettighetshavernes enerett. Det er imidlertid ikke bare måten fildelingsspørsmålet skal løses på som byr på utfordringer ved opphavsrettens møte med ny teknologi. Det er et åpenbart problem at dagens opphavsrettslovgivning ikke gir klare svar på helt enkle spørsmål om hvilke handlinger rettighetshaverne har rett til å kontrollere og, motsatt, hva brukerne kan foreta seg med opphavsrettsbeskyttet materiale.

Ulovlig på Internett

For å eksemplifisere: I dagens situasjon er det ikke klart om lesning og avspilling av verk som er lagt ulovlig ut på Internett, er tillatt. I 2005 ble det klargjort i loven at nedlasting av en ulovlig utlagt fil ikke er tillatt. Men loven sier ingenting om lovligheten av å lese eller spille ulovlig utlagt materiale uten at det lastes ned. For å finne svar på spørsmålet må vi inn i en svært kronglete regulering av adgangen til å fremstille midlertidige eksemplarer, ettersom lesning og avspilling av verk forutsetter at verket lagres midlertidig i datamaskinens hovedminne eller i såkalte cache-systemer.

Privat bruk

Og heller ikke i disse reglene finnes klare svar på spørsmålet. Heller ikke andre sentrale spørsmål som adgangen til å legge linker til opphavsrettsbeskyttet materiale eller søkemotorers bruk av slikt materiale, kan loven svare klart på. Og vil man ha svar på spørsmål om i hvilken utstrekning man kan ta kopier til privat bruk, leter man gjerne forgjeves i loven. Der står det at man kan fremstille «enkelte eksemplar» til privat bruk. Hvor mange det er, kan imidlertid ingen gi et klart svar på.

Langt flere eksempler kan gis. Årsakene til problemene er flere. Én av dem er at de tradisjonelle opphavsrettsbegrepene har oppstått i en annen teknologisk tidsalder og blir vanskeligere å anvende i en digital kontekst og med den konvergensutviklingen vi nå ser.

Generelle formuleringer

En annen er at loven i stor grad inneholder runde og generelle formuleringer som gir liten grad av forutsigbarhet. Slike formuleringer var ikke nødvendigvis så betenkelige i en tid da problemene sjelden ble satt på spissen, Men de blir problematiske så lenge det er tale om handlinger folk foretar seg hver eneste dag. En tredje er at den teknologiske utviklingen går såpass fort at det er vanskelig for lovgiveren å henge med i svingene.

Spørsmålet er hvordan man best møter de utfordringer teknologien skaper for rettsreglene på dette området. Internasjonalt tar stadig flere til orde for at man må regulere gjennom generelt formulerte bestemmelser som må utvikles nærmere gjennom praksis (jf. den amerikanske «fair use-doktrinen»). En slik løsning er fleksibel nok til å kunne tilpasses raske teknologiske endringer, men har den åpenbare svakhet at den ikke gir klare svar.

For sjelden for domstolene!

I Norge kommer saker dessuten for sjelden opp for domstolene til at rettsutviklingen lar seg styre av praksis. I dagens situasjon, der folk flest daglig er i berøring med opphavsretten, er løsningen derfor lite holdbar. Min mening er at man heller bør gå motsatt vei og i størst mulig grad lovregulere grensene for tillatt og ikke tillatt bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale. Men det bør gjøres på en annen og langt skarpere måte enn i dag.

En mulighet er at man i lovgivningen angir som generelt og teknologinøytralt utgangspunkt at rettighetshaverne har enerett til en rimelig utnyttelse av sine prestasjoner for så å gå konkret til verks ved nærmere å definere hva det innebærer. Og motsatt: Hva brukerne kan foreta seg.

Kommunisere bedre

En slik løsning vil kommunisere langt bedre med publikum hva sakene dreier seg om enn dagens system med angivelse av eneretter basert på tradisjonelle opphavsrettsbegreper (eksemplarfremstilling, offentlig fremføring osv.) som bare en håndfull «eksperter» kan trenge gjennom. Hensynet til fleksibilitet kan ivaretas ved at den generelle regelen om enerett til rimelig utnyttelse supplerer de konkrete reglene i fall lovgivningen ikke strekker til.

Møter motbør

Det kan innvendes at en slik løsning møter motbør i de internasjonale konvensjonene, som bygger på de tradisjonelle opphavsrettsbegrepene. Videre er det lang tradisjon for nordisk lovsamarbeid på opphavsrettsområdet og det kan være ønskelig å få de andre nordiske land med på endringer. Konvensjonene stiller imidlertid stort sett bare krav til innholdet i reglene. Statene har stor grad av frihet til å bestemme hvordan forpliktelsene skal gjennomføres. Men en skarpere regulering enn i dag forutsetter stor vilje til åpent å ta stilling til hva de internasjonale konvensjonene krever av oss. Å utfordre den tradisjonelle regelstrukturen krever slik sett stort monn av både kreativitet og mot.

Spørsmålet er om de lovgivende myndighetene i de nordiske land kan ta en slik utfordring.
 

Av Ole-Andreas Rognstad
Publisert 25. jan. 2010 14:50 - Sist endret 26. feb. 2010 08:31