Dommerne i makthavernes tjeneste

Dommernes rolle i en rettsstat er å dømme etter loven. Spørsmålet er om  lovens ord og dommerens samvittighet er på samme lag.

Reichskriegsgericht, Berlin. Flere av de 273 nordmenn som ble henrettet etter fellende tyske dommer ble dømt her. I tillegg ble mange dømt til å forsvinne i konsentrasjonsleirenes "natt og tåke".

Foto: Hans Petter Graver

Intervju med Hans Peter Graver om dommernes frihet

Rettsstater som autoritære regimer

- Regimer som nazi-Tyskland, Øst-Europa under kommunismen og noen stater i Sør-Amerika brukte rettsapparatet i sin undertrykkelse, men uten særlig rettssikkerhet for individer.  Er et regime rettsstat selv om den er undertrykkende og autoritær?

Rettsstaten består av flere elementer. De viktigste er at staten skal være bundet av retten og at rettsspørsmål skal avgjøres av uavhengige domstoler. De fleste vil også inkludere grunnleggende individrettigheter som del av rettsstaten. Alle disse elementene kan eksistere uavhengig av hverandre.

Selv om individene har få rettigheter og liten tilgang til domstoler, behøver det ikke være slik at staten undertrykker befolkningen eller diskriminerer minoriteter. På den annen side viser min studie at det kan finnes uavhengige domstoler selv i et regime som er grunnleggende autoritært og undertrykkende. Dette var tilfelle i så forskjellige situasjoner som i nazistenes Tyskland, i Sør Afrika under apartheid og i Chile under Pinochet, men ikke for eksempel i Sovjetunionen eller i Kina under Mao.

- Kan dommerne unnslå seg ansvar etter å ha dømt etter loven i diktatur? 

Vi har tradisjon for å unnskylde dommere som håndhever loven ved å si at konsekvensene av en dom ikke er dommerens, men lovgiverens ansvar. Men en lov håndhever ikke seg selv, og dommere kan like lite som andre som utfører oppgaver på vegne av et maktapparat unnslå seg fra ansvar for konsekvensene av sine gjerninger.

Det kan komme til et punkt hvor en dommer er moralsk og til og med strafferettslig skyldig for konsekvenser av dommer som bare anvender gjeldende rett. Tyske dommere ble dømt i Nürnberg for å ha håndhevet «Nacht und Nebel»-forordningen, og i Tyskland etter gjenforeningen ble østtyske dommere straffet for å ha dømt etter DDRs straffelov.

På lag med makthaverne

- Spiller dommere og makthaverne på samme lag?

Filosofen Hannah Arendt sier at de som ikke var med på å gjøre masseutryddelse mulig var de som så seg selv i speilet og spurte «Kan jeg holde ut å leve resten av livet mitt sammen med en morder?» De fleste stilte seg ikke det spørsmålet, men tilpasset sin samvittighet til situasjonen. Slik er det nok også med dommere. Likevel finner vi spor i dommer og senere fortellinger om at nok noen dommere sliter med konflikten mellom å håndheve lover som tillater overgrep og undertrykkelse og rettsstatsideologien om å respektere individet.

Jurister i den vestlige rettstradisjonen er oppflasket med denne ideologien. Det rare er at også makthaverne synes å være påvirket av denne ideologien, slik at dommere som dømmer etter denne, og mot regimet sjelden utsettes for alvorlige sanksjoner. Selv nazistene respekterte dommeruavhengigheten i denne forstand, og det finnes ingen kjente tilfeller av dommere som ble straffet for å ha avsagt dommer mot regimet selv om slike dommer forekom.

- Er samvittighetskonflikter hos dommere noe generelt, har bare ulike grader, eller blir deres kvaler kun merkbare i diktaturer?

Jeg tror dette er et generelt fenomen og at også dommere hos oss kan komme opp i samvittighetskonflikter. Det ligger i sakens natur ved at dommere jo bestemmer over systemets voldsutøvelse. Mekanismene som gjør at dommere klarer å dempe sin naturlige aversjon mot å øve vold er de samme: oppfattelse av lovgiveren som legitim autoritet, tilslutning til behovet for å beskytte samfunnet med nødvendige midler, enighet om hvem og hva det er som truer samfunnet, viktigheten og tryggheten i det å vise solidaritet med gruppen etc.

De fleste tyske dommere i mellomkrigstiden var helt innforstått med at jøder ikke tilhørte det tyske rettsfellesskapet, og at det derfor var naturlig at en jøde ikke kunne påberope seg samme rettigheter overfor en arier som det en tysker kunne.

På samme måte deler de fleste i Norge i dag oppfatningen om at utlendinger som ikke får flyktningstatus opptar plassen til de som har et reelt beskyttelsesbehov og at de ikke bør ha rettigheter her. Samvittigheten dempes hos de fleste, men ikke hos alle. Og det kan skje både i demokratier og diktaturer at dommere får samvittighetskvaler, selv om det nok er sjelden – både i demokratier og diktaturer.

Dommere som opponenter

- Kan dommere i diktatur være uavhengige og frie? Blir de tolerert av makthavere?

De landene jeg har studert – Tyskland, Sør Afrika, Brasil og Chile ga alle dommerne en forbausende grad av frihet. I Tyskland fantes dommere som opponerte mot eutanasiprogrammet, det var dommere som ga jøder rettigheter vis a vis rasjoneringsmyndighetene i Berlin midt under krigen og det var dommere som etterforsket korrupsjon i konsentrasjons- og utryddelsesleirene og fikk blant annet kommandanten for konsentrasjonsleiren Buchenwald dømt og skutt for korrupsjon.

Dommere som fortsatte slik virksomhet kunne bli overflyttet til andre avdelinger, og i noen tilfeller tvunget til å gå av med pensjon, men ingen ble straffet eller utsatt for Gestapos forfølgelse. I Sør Afrika eksisterte under hele apartheid-regimet en opposisjon blant dommere som forsøkte å sette kjepper i hjulene mot bruken av internering og andre unntaksfullmakter. De ble tolerert av regimet.

- En brannmann eller en soldat risikerer livet for å beskytte viktig verdier. Dommerne unnskylder seg gjerne med at de kan bli utsatt for represalier. Bør vi ikke forlange fra lovens voktere å beskytte rettsstaten på samme måten?

Det er ikke vanlig å tenke slik, men spørsmålet ble stilt i Tyskland etter nazismens sammenbrudd. Skulle man akseptere frykt for personlige konsekvenser som unnskyldning fra en dommer for ikke å beskytte folk mot regimets overgrep?

Hvis man tenker over det så burde man kanskje forlange at folk som tar slike viktige stillinger i samfunnet er villige til å forsvare de verdiene de er satt til å beskytte, også når det utsetter dem selv for fare. Men det er helt klart at jusstudiet slik det er lagt opp i dag ikke forbereder studentene på dette.

Kan vi lære av fortiden?

- Boken du nettopp har publisert handler om regimer som falt og som hører til fortiden. Har vi noe å lære av dem i dag?

Vi har ingen garanti for at ikke utviklingen hos oss kan gå i en autoritær retning. Da er det viktig at norske jurister og dommere er bevisst på at de har både et valg og et ansvar og ikke skjuler seg bak det som til enhver tid anses som gjeldende rett. Ved å se på tidligere generasjoners erfaringer, kan vi se at det er mulig for dommere å opponere og vi kan bli inspirert av eksempler på dommere som har gjort det.

Dersom det stemmer at dommere i samfunn innen vår vestlige rettstradisjon ikke har så mye å frykte ved å være i opposisjon som man skulle tro, så er det også en viktig innsikt. Dommere trenger også hjelp til å unngå å bli fanget inn av mekanismene som virker så sterkt i retning av å kreve systemkonformitet. Blant annet bør dommere hjelpes til å se ut over sin egen tid. Når de skal dømme etter autoritære lover bør de ikke bare se på sin situasjon her og nå, men spørre seg hvordan de ville ha vurdert saken før den aktuelle situasjonen oppsto, og hvordan de og andre vil bedømme den når situasjonen er over og et fritt samfunn er gjenopprettet.

Av Eva Dobos
Publisert 29. okt. 2014 11:40 - Sist endret 29. okt. 2014 15:47