Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor John Asland, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor emeritus Niklas Bruun, Hanken Svenska Handelshögskolan, Helsingfors (1. opponent)
- Dekan Mia Rönnmar, Lunds universitet (2. opponent)
Leder av disputas
Veiledere
Sammendrag
Avhandlingens tema
Kampmidler som streik, lockout og boikott er anerkjent som legitime midler i forhandlinger om arbeids- og lønnsvilkår mellom arbeidsgivere og arbeidstagere. Slik har det vært siden organisasjons- og tariffavtaleutviklingen tok til i siste halvdel av 1800-tallet. Når partene inngår tariffavtale, er imidlertid hovedregelen at det ikke er tillatt med arbeidskamp; det gjelder fredsplikt. Avhandlingens tema er denne fredspliktens grunnlag, begrunnelse og rekkevidde.
Fredspliktens grunnlag og begrunnelse
I norsk rett har fredsplikten grunnlag i både lov (arbeidstvistloven og tjenestetvistloven) og tariffavtale. Tariffavtalegrunnlaget er eldst; fredsplikt utledes av tariffavtalen som en alminnelig kontraktsforutsetning. Denne tariffavtalebaserte fredsplikten har en historisk forankring i avtaleløsninger som ble etablert mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F., nå NHO) allerede i 1902. Men som avhandlingen viser, har de norske fredspliktnormene ikke blitt til i et vakuum. Det er også en klar forbindelseslinje til teoridiskusjoner i utenlandsk, først og fremst tysk, rett.
Fredsplikten kan begrunnes på flere måter. I avhandlingen betones nødvendigheten av en slik plikt for at tariffavtalen – i tråd med dens formål – skal kunne fungere som er reguleringsinstrument i de individuelle arbeidsforholdene. Det poengteres at fredsplikten grunnleggende sett er i både arbeidstagersidens og arbeidsgiversidens interesse.
Hva omfattes av fredsplikten?
Hovedformålet med avhandlingen er å undersøke grensen mellom aksjoner som faller innenfor og utenfor fredsplikten. Innebærer fredsplikten at det aldri kan aksjoneres i tariffperioden? Svaret på det er klart nei. Utgangspunktet i norsk rett har vært – og er – at fredsplikten er relativ. Det vil si at forbudet er begrenset til rettstvister og forhold som direkte eller indirekte er regulert i tariffavtalen. En aksjon som er rettet mot noe annet, er derimot tillatelig. Analysen viser imidlertid at rettstvistbegrepet er vidtrekkende og at hva som skal anses som tariffregulert, er strukket langt. Det skal derfor mye til for at noe kan anses som uregulert.
Det er i praksis tre aktuelle grensedragningskategorier. Sympatiaksjoner (sympatistreik), politisk streik og individuell opptreden fra arbeidstagere eller arbeidsgivere er ikke i strid med fredsplikten. Eksempel på det siste er der flere arbeidstagere sier opp stillingene for å begynne hos en annen arbeidsgiver, eller hvor flere arbeidstagere nekter å utføre et arbeid de mener er farlig. Hvordan grensedragningen skal gjøres, er sammensatt. Utgangspunktet er at det er formålet som er avgjørende. Men avhandlingen viser at formålsvurderingen, som i prinsippet er en bevisvurderingen, har ulike elementer og vil variere avhengig av hva som er det anførte formålet. I avhandlingen identifiseres relevante momenter, og det drøftes hvorvidt – og i tilfelle hvordan – aksjonens virkninger kan si noe om formålet.
Avhandlingen viser dessuten at det ikke bare er det subjektive som er avgjørende. I rettspraksis er det også utviklet objektive vilkår. Dette gjelder særlig ved grensedragningen mot politisk streik. Selv om en slik aksjon ikke er rettet mot det som er tariffregulert, og dermed i utgangspunktet har et legitimt formål, kan aksjonen være i strid med fredsplikten hvis det ikke er en «rimelig grad av forholdsmessighet» mellom streikens varighet og virkninger. I avhandlingen problematiseres hva som er det presise rettslige grunnlaget for slike objektive vilkår. Det konkluderes med at vilkårene ikke kan utledes av lovens fredsplikt, men at de bare har grunnlag i tariffavtalens fredsplikt. Oppfatningen om at det i alminnelighet er sammenfall mellom fredsplikten etter de to rettsgrunnlagene, må derfor nyanseres.