Fanger rømmer gjennom ganen

Fanger bruker en rekke teknikker for å flykte fra fengselets murer,  viser forskning. Flukt gjennom mat er en teknikk.

Er du innesperret bak høye murer er det mye lettere å rømme gjennom ganen enn gjennom gangen. Foto: colourbox.com

At fanger rømmer fra norske fengsler med høyt sikkerhetsnivå er i praksis svært uvanlig. Det er også uvanlig at fanger uteblir fra permisjon. Muligheten for å rømme er imidlertid et sentralt tema blant fanger, ikke minst i Oslo Fengsel.

Å være fange er å ønske å være et annet sted, skriver Thomas Ugelvik i sin doktorgradsavhandling ”Å være eller ikke være fange – Frihet som praksis i et norsk mannsfengsel.”

Ugelvik har studert hvordan fanger og fangevoktere forholder seg, tenker, føler og reagerer i møte med makt i Norges største fengsel. Forskningen hans viser hvordan fangene på to varetektsavdelinger skaper seg friområder, finner frem til og utforsker skjulte fluktruter innenfor fengselets rammer og murer.

Flykter gjennom mat

Fangene i Oslo fengsel legger betydelig innsats i å bruke maten som bindemiddel mellom seg og familielivet de savner ute. De bruker matlagingsprosessen som en ”minnehappening” som knytter dem til familie og et fellesskap på utsiden av murene.  Slik fungerer matlagningen som en rømningsvei, en måte å overstige muren på, argumenterer forskeren.

-  Maten fangene lager selv trekker livet utenfor inn i fengselet, og bidrar til å rive murene ned. Å lage sin egen mat understreker at fangene ikke lar seg oppsluke av institusjonen, men at de fastholder seg selv som en del av en verden utenfor fengselet. Det at maten fengselet tilbyr symbolsk får videreføre fengselsmuren, innebærer at det åpnes et rom der fangene har makt til å rive muren – i symbolsk forstand!

Sminker maten

Mat på cellaDet er ikke uvanlig at fanger fikser en omelett på cella. Foto: colourbox.com

- Fangene har få muligheter til å påvirke maten de får. Maten produseres ved storkjøkkenet ved Ullevål sykehus og fraktes til fengselet. Hverdagskosten de serveres er gjerne typisk norsk, beskrevet i gjeldende regningslinjer som ” alminnelig kost som tilsvarer den kosten befolkningen spiser til daglig”.

Det er ikke lagt til rette for at fangene kan lage sin egen mat, og de spiser de fleste måltidene alene på cellen sin.

 – Det er ingen overdrivelse å si at den offisielle maten er kolossalt upopulær blant fangene, forteller Ugelvik.

 – For å rette på matens mak og utseende har de fleste fangene samlet sammen et rikholdig utvang av ulike smakstilsetninger som kan brukes til å ”sminke” den offisielle maten, slik at den likner mer den maten fangen er vant til fra sitt miljø.

Varmer mat med lyspæra

Andre metoder, som er i gråsonen i forhold til fengselets regler, kan være å varme mat i skrivebordslampen eller taklampen.

 – En sekstiwatts pære gir nok varme til å varme opp en ferdig grillet kylling til en noenlunde temperatur hvis man tar tiden til hjelp. Å koke eller steke på cella er imidlertid et direkte regelbrudd, og innebærer risiko for fangene dersom det oppdages. Dette gjøres likevel, og betjentene er klar over at slikt skjer, forteller forskeren.

Thomas ugelvikThomas Ugelvik er forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Foto: Francesco Saggio/Apollon

Omgjøring av cella

Mange av fangene opplever den tiden de befinner seg på cella som pasifiserende. Det er ikke rett at man sitter inne, man ligger inne, skriver Ugelvik.

En strategi for å mestre tiden på cella samt å protestere på rommets konformitet er å skape om den upersonlige cella til et unikt hjem.

-  Å gjenskape et hjem, med den hjemmeværendes rolle, kan leses som et forsøk på å gjøre seg selv til noe annet enn fange, forteller Ugelvik.

– En fange er på cellen sin. En mann i sitt eget hjem er fri. Matlagingen på cella, kaffekoppen, saltstengene og kroppenes plassering er med på å konstruere cella som hjem og posisjonere beboerne som vertskap. Samtidig er opplevelsen av privatliv på cella midlertidig og skjør. Når som helst kan en betjente banke på og komme inn.

Kontroll og frihet

Det skjedde bare en egentlig rømning fra Oslo fengsel det året Thomas Ugelvik tilbrakte i fengselet for å forske. For fangene blir slike rømningshistorier en bekreftelse på hvem som ”egentlig” har kontrollen.

– De innsatte liker å tenke at den som må ut, kommer seg ut, selv om konsekvensene blir store. Derfor må man heller ikke ut. Slik skaper fangene seg om til fanger som har valgt å bli. Enhver dag man våkner i sin celle, er en dag man har valgt å ikke stikke av i løpet av natten.

Kropper uten tillit

Fengselet har en overordnet målsetning om å ha rett kropp på rett plass til rett tid. Dette er grunnleggende for tanken om rehabilitering av fanger, og får konsekvenser for forholdet mellom fange og vokter, forteller Ugelvik.

- Fengselets regelverk og rutiner avspeiler manglende tillit til fangene. Dette kommer eksempelvis til uttrykk gjennom at fangene må autoriseres hver gang de skal over en dørstokk.

Ugelvik beskriver hvordan kroppen i fengsel fungerer som en del av et subjektiveringsspill mellom fange og betjent. Forskeren bruker begrepet ’ kropper-uten-tillit’ for å beskrive betjentenes syn på fangene.  Slike ’ kropper-uten-tillit’  sees gjerne som feilplasserte kropper, voldelige kropper, smittefarlige kropper og hemmelighetsfulle kropper som betjentene må beskytte seg mot.

 – Betjentene må til enhver tid forholde seg til fangene som potensielt voldelige og smittebærende fanger som ønsker å flykte. Samtidig strider dette i stor grad mot fangenes egne oppfattelse av seg selv, forteller Ugelvik.

Businessmenn

 – Fangene ser seg selv som businessmenn, som flinke, aktive, dyktige og oppegående personer. De opplever seg ikke som farlige, stakkarslige eller som èn man ikke kan stole på.

Han beskriver hvordan fangene gjennom ulike strategier gjør seg til noe mer eller noe annet en fanger.

Gjennom å se seg selv og forme seg selv som kapable fanger med kontroll, egen moral og styrke skaper fangene en alternativ måte å se og definere seg selv på – som står i sterk kontrast til beskrivelsen av fangene som ”kropper uten tillit”.  Ugelvik bruker begrepet ”habile kropper” for denne selvposisjoneringen.

– Det har vært viktig for meg å så nøytralt som mulig beskrive hvordan fangenes situasjon er på innsiden av murene, og å demystifisere hva som skjer mellom fengselsmurene. Avhandlingen viser at fangene verken er stakkarslige eller undertrykte. De er imidlertid opptatt av å vise seg som kapable, aktive og dyktige personer innenfor de begrensede rammene de er i. Fanger og betjenter lever i parallelle verdener og skjønner hverandre ikke alltid så godt. Kanskje kan arbeidet mitt bidra til at man lettere kan forstå hverandre?

Ugelviks avhandling gis ut som bok på Universitetsforlaget  i løpet av året.

Saken er også publisert på Forskning.no

Av Jorunn Kanestrøm Westbye
Publisert 13. jan. 2011 09:15 - Sist endret 10. okt. 2013 10:36