Dyneløfting ved proformakontroll av ekteskap

Saksbehandlingen av saker om ektefellegjenforening kan true søkeres rettssikkerhet

Hvordan bestemmer norske myndigheter hva som utgjør et genuint ekteskap, og hva bestemmer at et ekteskap er uekte, eller proforma, er tema for rettssosiolog Mari Barwins masteravhandling. Foto: privat  

Tenk deg at du er på ferie i utlandet og forelsker deg i en ikke-norsk statsborger. Hun eller han blir med deg hjem. Siden en utlending som er gift med en person som har lovlig opphold i Norge har rett til oppholdstillatelse dersom den norske parten har nok inntekt, gifter dere dere for å fortsette samlivet.

Tenk deg deretter at norske myndigheter tar kontakt og ønsker at du skal bevise at ekteskapet er "ekte". At du må besvare en rekke spørsmål som på hvilken side av senga dere henholdsvis sover og spørsmål som kjærester bør vite om hverandre. Med andre ord: at dere er gift på ordentlig, og at det ikke er snakk om et proformaekteskap.

Men; hva vil det egentlig si å være gift på ordentlig? Er det å ikke dele samme seng, det samme som å si at en ikke er gift? Vil det å ikke huske kjærestens bursdag diskvalifisere en som make? Det var slike spørsmål som i begynnelsen opptok Mari Barwin.  

Utlendingsretten om proforma-ekteskap

Barwins studie tar ikke for seg parenes opplevelse av proformabestemmelsen i utlendingsretten, men fokuserer på hvordan saksbehandlere forholder seg til bestemmelsen.

Et ekteskap ansees som proforma i utlendingsretten «dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren»(utlendingsloven §40 fjerde ledd). Slike søknader om opphold kan avslås. Det er norske utenriksstasjoner, politiet i Norge og Utlendingsdirektoratet (UDI) som deltar i saksbehandlingen av disse søknadene.

Spørsmålet som Barwin undersøkte i avhandlingen var: "Hvilken rolle spiller skjønn i politiets håndhevelse av proformabestemmelsen? Og videre: Hvilken rolle spiller politiets saksbehandlere i å velge ut hvem som skal kontrolleres? Hvilken rolle spiller politiets saksbehandlere i gjennomføringen av proformakontrollen? Hvordan reflekterer saksbehandlerne over arbeidet med proformakontrollen?"

Frykten for å gjøre feil

«Jeg har gjort meg noen tanker om hensiktsmessigheten med proformapraksisen på bakgrunn av studien min. Det er kun 1,5 % av sakene som får avslag på bakgrunn av proforma» forteller Barwin «så problemet er ikke nødvendigvis at det blir avslag på feilaktig grunnlag, men siden førstelinjetjenesten kun har positiv vedtaksmyndighet, så sender de saker tilbake til UDI for endelig avslag i tvilssituasjoner. Dette medfører at saksbehandling vil ta enda flere måneder, noe som kan være en stor belastning for samlivet til søkere. Mange søkere bor i hvert sitt land mens søknaden behandles».

Det at terskelen er så lav for å sende saker tilbake til UDI medfører at par kan miste flere måneders samliv, og Barwin mener at det er betenkelig at slikt skjer
bare fordi forvaltningen skal være helt sikker på «ekteskapets realitet».

Barwin har levert sin masteroppgave

Mari Barwin avleverte master i rettssosiologi sommeren 2011. Foto: Per Jørgen Ystehede 

Uklare retningslinjer 

«Usikkerheten hos saksbehandlere skapes fordi det er uklare retningslinjer» mener Barwin. Grunnen til at førstelinja toer sine hender er at "ekteskap" er et uklart, vanskelig operasjonaliserbart begrep, og Barwin påpeker at de ulike myndighetsorganene benytter ulike maler og standarder for å avdekke proformaekteskap.

Behov for endring av regelverk

Siden Barwins studie har systemet endret seg, og hun har tro på at noen problemer kan løses nå som det etter hvert skal opprettes regionale UDI kontor til å behandle disse søknadene -  Barwin mener likevel at det er behov for regelendring.

"Proformakontrollen reiser en rekke spørsmål av eksistensiell og rettssikkerhetsmessig art. Å inngå et ekteskap er for mange et av de viktigste valgene man gjør i løpet av livet. Hvorvidt man får leve sammen med ektefellen sin eller ikke, er et spørsmål som går til kjernen av menneskers privatliv. Jeg savner en avveining av hva slags kostnader dagens system har opp mot hva samfunnet vinner på ordningen. Når jeg snakker om kostnader tenker jeg først og fremst på den lange saksbehandlingstiden og den potensielt nærgående kontrollen som søkerpar må leve med, men også på antall årsverk som går med i politiet og UDI. Om man avskaffet realitetsvurderingen og nøyde seg med å kreve at parene skal ha felles bosted, vil vi kanskje få en økning i par som inngår det som i dag regnes som proformaekteskap. Spørsmålet jeg vil stille er hvor stort problem dette vil være for det norske samfunnet. Det som er helt sikkert, er at dagens bestemmelse bidrar til lang saksbehandlingstid. Denne avveiningen er svært overfladisk i lovforarbeidene. Når par kan få forlenget saksbehandlingstiden med flere måneder fordi deres forhold skal realitetsvurderes, er det grunn til å stille spørsmål ved om dagens praksis med proformavurdering ivaretar parenes rettssikkerhet.»

Av Per Jørgen Ystehede
Publisert 8. des. 2011 15:24 - Sist endret 6. apr. 2020 11:09