Frontex teller ikke tapte liv

EU sitt grensekontrollbyrå, Frontex, har ansvaret for å beskytte yttergrensene til Europa. Bare i fjor anslo ulike frivillige organisasjoner at over 3.000 mennesker mistet livet i forsøket på å krysse Middelhavet.

Den strenge grensekontrollen skal utøves samtidig som menneskerettigheter skal ivaretas. Foto: Frontex

Katja Franko (UiO) og Helene Gundhus (Politihøgskolen) har forsket på hvordan norske deltakere i Frontex og ansatte i Frontex sitt hovedkvarter i Warszawa oppfatter sitt eget arbeid med tanke på menneskerettigheter og humanitære utfordringer.

Frontex ble opprettet i 2005 for å bistå Schengenland med å koordinere medlemsstaters håndtering og kontroll av migranter som forsøker å krysse Europas grenser og for å hindre og avdekke organisert kriminalitet. Kontrollarbeidet har det siste tiåret fått et sterkt fokus på sikkerhet og overvåkning, og har i økende grad blitt militarisert.

Dette har ført til kritikk fra både aktivister og akademikere. Både fordi kontrollfokuset utgjør en trussel mot migranters rettigheter og fordi grensekontrollen kan skape farlige situasjoner. Samtidig er Frontex selv opptatt av å fremstå som en organisasjon som bygger på humanitære verdier og menneskerettigheter.

Frontex teller ikke tapte liv

Selv om Frontex i de siste årene har hatt mye fokus på menneskerettigheter, er dets primære oppgave en mer effektiv grensekontroll. Hovedformålet er å gjøre grensen sikrere og tettere.

For Frontex er det viktig å samle inn informasjon om reiseruter og menneskesmuglere slik at de kan få en bedre oversikt over hvor og hvordan grensekryssingen skjer. Det samme informasjonsbehovet finner man ikke når det gjelder å dokumentere og få oversikt over migrantenes sårbarhet forteller Franko:

- Da vi spurte informantene som jobbet i Frontex om tap av menneskeliv blant migrantene var svaret at det var for vanskelig å måle og at dette heller var en jobb for frivillige organisasjoner. Selv om Frontex har det tekniske utstyret som kreves for å samle informasjon om tap av menneskeliv, virker det ikke som om viljen til å samle inn informasjonen er tilstede. Frontex støtter dermed medlemsstater når det gjelder grensekontroll og sikkerhet, men ikke landenes ansvar for å spore opp og identifisere døde på territoriet. Offisiell statistikk på området er svært mangelfull. Dette viser utfordringen med at organisasjonen som er satt til å bistå med å kontrollere grensene, og holde uønskede personer ute, også er den som er satt til å beskytte migrantene og å bedrive redningsaksjoner.

Migrantenes sårbarhet vil alltid komme i andre rekke etter de europeiske borgernes sikkerhet.

Bedre enn hvis de ikke hadde vært der

- Under intervjuene stilte vi ikke direkte spørsmål om menneskerettigheter, forteller Katja Franko. Vi lot heller informantene selv styre samtalen, slik at deres erfaringer var utgangpunktet for det de fortalte. Dette har blant annet gitt rom for beskrivelser som belyser tvetydigheter ved Frontex arbeid i praksis.

For de norske informantene var det viktig å understreke at deres tilstedeværelse førte til at forholdene til migrantene ble bedre enn hvis de ikke hadde vært der. De pekte blant annet på at de medisinske forholdene ved interneringsleirene i Hellas fikk bedre standard etter at Frontex kom til stedet og kritiserte.

Samtidig var de opptatt av å gjøre en god jobb. Dette innebar å opprettholde en profesjonell distanse til migrantene slik at man kunne vurdere troverdigheten med hensyn til migrantenes identitet og reisebeskrivelser. Migrantene ble ikke bare sett på som sårbare mennesker med behov for beskyttelse, men også som informasjonskilder som kunne avsløre menneskesmuglere og annen kriminalitet.

Frontex - mer enn militarisert grensekontroll

Franko og Gundhus sin forskning viser en annen side av politiarbeidet enn den militariserte, teknologiske grensekontrollen som mange forbinder med Frontex.

De norske informantene var opptatt av at verdiene de hadde med seg fra Norge skulle være utgangspunktet for jobben de gjorde og at migrantene skulle møtes på en human måte. Dette innebar å kjøpe vann som de delte ut til migrantene, samt å ta spesielt godt vare på svake og sårbare personer.

Informantene kunne ikke hjelpe migrantene med sakene deres, men ved å utføre slike handlinger kunne de bidra til at de fikk det litt bedre der og da.

 

Prosjektet er en del av et større forskningsprosjekt om Kriminalitetskontroll ved Europas grenser, finansiert av Det europeiske forskningsrådet.

Av Marit Fosse
Publisert 12. mai 2015 13:02 - Sist endret 21. juni 2016 12:42