Langvarig maktkamp om bevæpning i politiet

Internt i politiet finnes mange sterke og ulike oppfatninger om permanent bevæpning. Uenighetene kommer ikke klart nok fram i media, mener forsker. 

I kapittelet «Det enkleste er ikke pistol» gir Liv Finstad en sammenfatning av forskningen som finnes på feltet, og diskusjonen innad i politiet om permanent bevæpning. Foto: wiki commons.

Hvor trykker skoen?

«Kilder jeg har i politiet har … fortalt om svært aktive «overtalelsesaksjoner», blant annet ved at motstandere og tvilere til permanent bevæpning blir stilt til ansvar av forkjempere: «Hvis din kollega blir drept på jobb i morgen, er det din skyld», forteller professor Liv Finstad, ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Finstad som selv har ledet undersøkelser om politiets holdninger til bevæpning, har vært vitne til den mangeårige debatten om bevæpning innad i etaten. Tilhengere av permanent bevæpning viser ofte til at «det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker». At det er politi på gateplan som opplever behovet for permanent bevæpning, og at deres meninger dermed bør tillegges stor vekt. Men opplevelsen av «hvor skoen trykker» kommer ikke bare fra politifolkenes egne erfaringer på gata, men påvirkes av kjønn, alder og arbeidssted, selv blant operative politibetjenter. Blant annet er operative tjenestekvinner i politiet mer skeptisk til bevæpning enn menn, og at enkelte politistasjoner i Oslopolitiet er mer «våpenglade» enn ansatte ved andre tjenestesteder.

Trygghet og ulik risikoforståelse

Debatten om permanent politibevæpning handler om trygghet – publikums og politiets, forteller politiforsker Finstad.

Hun peker på at spørsmålet om permanent bevæpning handler om «det verste som kan skje», både for de som er for permanent bevæpning og for de som er imot. På den ene siden, at det kan oppstå situasjoner der politiet ikke klarer å beskytte publikum eller seg selv mot å bli alvorlig skadet eller drept. På den andre siden, at politiet selv skader eller dreper personer som viser seg å være uskyldige.

De ulike posisjonene formes av ulike forståelser av farlighet, risikobilde og hva som er gyldig politifaglig kunnskap.

Ikke en ny diskusjon

De siste årene har diskusjonen om politibevæpning hatt som utgangspunktet beslutningen om midlertidig permanent bevæpning etter en trusselvurdering som Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) gjorde i 2014. Denne gangen er bakteppet for diskusjonen trusler fremsatt av ISIS om at uniformerte politibetjenter er et mål for terroraksjoner i vesten. Finstad, som har mer enn to tiårs erfaring som politiforsker, påpeker at spørsmålet om hvorvidt politiet skal være bevæpnet ikke er noe nytt:

I perioder med samfunnsuro har diskusjonen om bevæpnet politi gang på gang blitt aktualisert, påpeker Finstad. På begynnelsen av 1900-tallet diskuterte man også hvorvidt politiet skulle være bevæpnet eller ei, men på den tiden handlet spørsmålet om hvordan politiet skulle kunne beskytte samfunnet mot arbeidskonflikter, streik og revolusjon. I dag handler spørsmålet om bevæpning for mange om politiets evne til å beskytte seg selv og publikum mot terrorangrep.

Det enkleste er ikke pistol

Det er ikke tilfelle, mener Finstad, at konsekvensene av permanent bevæpning nødvendigvis vil innebære en mer liberal våpenpolitikk og føre til mer liberale holdninger til bevæpning innad i politiet. Internasjonal politiforskning viser at politibetjenters handlemåter i stor grad styres av politiorganisasjonens rutiner og retningslinjer når det gjelder bruk av skytevåpen.

De siste årene har det i Norge vært en økning i antall loggførte oppdrag der politiet har vært bevæpnet, noe som kan tas som en bekreftelse på en stadig mer brutal og farlig kriminalitet, men Finstad peker på at også andre viktige faktorer har spilt inn.

Frem til 2007 var det vanlig at politiet håndterte saker der det var mistanke om kniv uten å bevæpne seg. Men i 2007 ble det bestemt at kniv skulle anses som et farlig våpen i større grad enn før, og at politi i all hovedsak skulle være bevæpnet i slike situasjoner. Tidligere ble slike hendelser ofte løst av ubevæpnet politi. I tillegg har man sett at politiet oftere enn før må håndtere personer med kombinerte rus- og psykiatrilidelser. Ja, kniv er et farlig våpen uansett hvem som truer med den. Men etter mitt syn er det problematisk at politiet nærmest automatisk bevæpner seg når det er snakk om kniv. Jeg etterlyser en grundig kunnskapsbasert tilnærming, og ikke bare en erfaringsbasert, når politiet står overfor trusler med kniv eller mistanke om kniv, sier Finstad.

Selv om ønsket om permanent bevæpning handler om politiets egen sikkerhet, viser Finstad at politiansattes holdninger til og tanker rundt bevæpning er mer nyanserte enn det som kommer frem i media.

Av Marit Fosse, Per Jørgen Ystehede
Publisert 1. feb. 2016 15:12 - Sist endret 27. okt. 2017 13:04