På flukt: Fra kontroll av svensker til kontroll av syrere

Det er lett å tenke at politiets kontroll av innvandring er et helt nytt fenomen. Men før var det svensker som ble sett på som en trussel mot velferdsstaten.

Barn som leker i flyktningleir, Hellas, høsten 2015. Copyright: Stavros Habakis

I likhet med andre aspekter av globalisering er syrere som blir utvist fra landet i dag knapt noe nytt i seg selv, viser kriminologisk forskning. Det som skjer nå er heller en intensivering av prosesser som har foregått over lang tid, forteller stipendiat Sigmund Book Mohn ved Universitetet i Oslo. Han har sett på hvordan det norske utlendingspolitiet ble til, og hvordan grensekontrollens organisering og rettslige grunnlag har tatt form oppgjennom årenes gang.

Kontroll med fattigdom

Det har eksistert former for innvandringsregulering i århundrer, først og fremst rettet mot religiøse grupper og omreisende fattigfolk, og som en rekke andre forvaltningsoppgaver har den blitt lagt inn under politiet. Allerede de første norske politimestrene, som ble opprettet i storbyene på starten av 1800-tallet, hadde ansvaret for kontroll med reisende og fremmede. Mest kjent er kanskje den grunnlovfestede «jødeparagrafen».  Politiet kunne stanse og kontrollere jøder for undersøkelse av pass og dåpsattest. En jødisk optiker som kom til Christiania i 1832 ble også dømt til fengsel på vann og brød i 28 dager for å ha oppholdt seg ulovlig i landet over lengre tid.

Sigmund B. Mohn. Foto: UiO

En annen kobling mellom straff og migrasjon var forvisningsstraffen. Men mot slutten av 1700-tallet hadde landsforvisning som straff sakte forvitret. Statsborgerlige rettigheter gjorde seg stadig mer gjeldende og internasjonale relasjoner gjorde det upassende å sende egen befolkning til andre stater. Dette førte til at forvisning ikke ble videreført i straffeloven av 1846. Det fantes allikevel en mulighet for å utvise utlendinger som ble straffet med offentlig arbeid, fordi de ble ansett som en belastning på fattigvesenet.

Opprinnelsen til dagens grensekontroll i Norge var et overvåkning- og sanksjonssystem introdusert i begynnelsen av 1900-tallet. Denne var rettet mot fattigdom og kriminalitet, og ingen egentlig innvandringsregulering. Lov om anmeldelse av reisende og fremmede ble vedtatt i 1901, og er den første direkte forløperen til dagens utlendingslov. Utgangspunktet var et forslag fra Norsk fagforbund som ønsket registrering av reisende ved hoteller og «anmeldelse» hos politiet for tildeling av oppholdsbok ved lengre opphold og arbeid. Manglet personer en slik oppholdsbok kunne de utvises. Dette gjaldt også hvis de drev løsgjengeri, eller hadde vært straffet i Norge eller andre land.

Utvandring en større trussel enn innvandring

Det kan være vanskelig å forstå i dag hvor kontroversiell den nye fremmedloven var i sin tid, forteller Mohn. Den ble sett på som et brudd med den innvandringsliberale tidsånden. Fra 1860 hadde Norge som en rekke europeiske land, helt opphevet all passkontroll. Utvandring ble sett på som en større trussel for den unge nasjonalstaten enn innvandring.

Forkjemperne for fremmedloven anså den likevel som nødvendig for å holde uønskede og belastende elementer ute, da spesielt løsgjengere og det som ble sett på som medfølgende fattigdom- og kriminalitetsproblem. I den sammenheng ble det i en odelstingsproposisjon redegjort for hva som må være et av de første eksemplene på en kriminalstatistikk over innvandrere. Denne viste en overrepresentasjon blant utenlandsfødte, som på denne tiden stort sett var svensker.

Og det var fattige svensker loven var ment å ramme. Fremmedloven var en betydelig kontrollov, rettet mot fattige og omreisende utlendinger. I alt 11 400 utvisninger ble gitt i løpet av årene 1901-1927, hvorav omtrent 4 av 5 til svenske statsborgere.

Fra kontroll av svensker til kontroll av syrere på flukt

Det som skjer i dag er en forsterking av prosesser som har foregått over lang tid. Professor Katja Franko ved Universitetet i Oslo har i en årrekke forsket på globalisering og grensekontroll – og sammen med Mohn påpeker hun hvordan grensekontroll også i dag brukes som et verktøy for å beskytte nasjonalstatlige interesser. Et av argumentene for den tidlige kontrollen av fremmede var at de ville medføre sosiale problemer, økt kriminalitet og belaste statlige velferdsordninger. Disse argumentene ser en i dag i ny drakt, der innvandring og ikke utvandring av mange blir sett på som hovedtrusselen for nasjonens fremtid.

På flukt: grensekontroll på bekostning av rettigheter?

Katja Franko. Foto: UiO

I høst påpekte rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, i sin blogg at det er et akutt behov for kunnskap om flyktningkrisen, og tok initiativ til en forelesningsrekke som heter På flukt. I forbindelse med Akademisk dugnad for flykninger vil Katja Franko, sammen med kollegaer, snakke om forholdet mellom behov for grensekontroll og rettigheter for mennesker på flukt.

Den store migrasjonsbølgen har økt Europas kontrollbehov og ført til nye, inngripende grensekontrolltiltak - også i Norge, mener Franko. De siste tiårene har en sett en utvikling av flyktningers rettigheter og spesielt etter 2. verdenskrig, med FN, menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen. Det er viktig å spørre seg i dag, mener Franko, om hvorvidt måten Norge behandler flyktninger på, går på bekostning av rettssikkerheten og humanitære idealer.

Av Marit Fosse og Per Jørgen Ystehede
Publisert 22. feb. 2016 09:44 - Sist endret 1. des. 2023 09:44