«Slik behandler de ikke norske fanger»

Rumenere og romfolk mener at de opplever rasisme og diskriminering i norske fengsler. De hevder ofte at de ikke får det tilbudet de har rettmessig krav på.

Bak murene til Kongsvinger fengsel sitter mange rumenere og venter på dom. Foto: T. Ugelvik 

Opplever seg diskriminert

Han har nettopp kommet til fengselet. Det er middagstid og i dag serveres fisk. Den innsatte forsøker å forklare til de ansatte at han er allergisk mot fisk. Vaktene forstår ikke hva han sier og forteller ham at han må spise fisken. De begynner å krangle og den innsatte blir satt på sikkerhetscelle.

Fangene har en konkurranse i treningsrommet om hvem som kan løfte mest vekter. Det er en albaner som vinner. Etterpå går det rykter om at det er en svenske, som kom på andre plass, som likevel fikk førstepremien.

Dette er noen av historiene rom og rumenere forteller fra hverdagen i norske fengsler. Ikke bare beskriver de norsk kriminalomsorg som både rasistisk og diskriminerende, de opplever også at de møter de samme holdningene i det norske sivilsamfunnet.


«Slik behandler de ikke norske fanger»

«Rom og rumenerne jeg intervjuet i norske fengsler har et veldig delt syn på Norge og det norske. På den ene siden forteller de om diskriminering og rasisme, samtidig mener de også at Norge er et veldig godt samfunn å være i» forteller forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS), UiO, Dorina Damsa.

Forsker ved IKRS, Dorina Damsa, har intervjuet rumenske innsatte i norske fengsler. Foto: UiO.

«Det er en rekke grunner for at de ser på fengselssystemet, og behandlingen de får i norske fengsler, som rasistisk og diskriminerende. En hovedutfordring er språk og utfordringer med kommunikasjon» forteller Damsa.

«De forstår ikke regelverket og forstår ikke hva betjenter ber dem gjøre. Dette igjen kan føre til misforståelser og konflikter mellom dem og betjentene i fengsel. Dette er ofte grunnen til at de opplever diskriminering. Vi har sett mange eksempler på at de velger å fortolke negative opplevelser som avslag på søknader som uttrykk for diskriminering. De sier at betjentene behandler dem slik de gjør fordi de er rumenere og at betjentene er rasister. Rom og rumenere føler seg forskjellsbehandlet og sier ofte ting som «de ville ikke bedt en norsk fange gjøre dette». Kommunikasjonsproblemer gjør det ikke enklere. Damsa forteller at det kan ta opp til en uke å skaffe en tolk som snakker rumensk. Dette fører til mye frustrasjon. Selv enkle beskjeder kan skape store misforståelser og konflikter.


Fra fengsel til frihet (EPTrans)

Disse funnene kommer fra forskningsprosjektet «Fra fengsel til frihet (EPTrans)» som er en kvalitativ studie som studerer straffegjennomføring og tilbakeføring til samfunnet etter fengselsstraff for utenlandske innsatte. Prosjektet ønsker å få frem de rumenske innsattes perspektiv og se på hva som skjer når de løslates.

Førsteamanuensis Thomas Ugelvik leder fengselsforskningsprosjektet. Foto: UiO.

«Målet har vært å finne ut mer om veien tilbake etter soning og hvordan fengslene arbeider med å forberede de utenlandske innsatte på løslatelse» forteller prosjektleder Thomas Ugelvik. Han har ledet et forskningsteam i Norge som har samarbeidet med fengselsforskere ved Universitetet i Bucuresti. Studien har blitt gjennomført både i norske og rumenske fengsler.

«I Norge er kriminalomsorgens arbeid i veldig stor grad rettet inn mot rehabilitering og arbeidet med å gi innsatte muligheter til å leve et liv uten kriminalitet etter løslatelse. Dette er i stor grad sett som et felles velferdsstatlig ansvar og kriminalomsorgen samarbeider tett med alle de andre velferdsstatlige aktørene som helsevesenet, skoleverket og NAV. Dette blir annerledes i møte med utenlandske innsatte som skal utvises fra landet etter løslatelse. Velferdsstaten ser ikke på samme måte utenlandske fanger som sitt ansvarsområde. Fengslene forsøker å planlegge og legge til rette for en konstruktiv løslatelse også for de utenlandske innsatte, men det er begrenset hva de kan få til alene, og ikke minst når det er snakk om løslatelse til et annet land.»

«Norwegians are easy to hustle»

Rumenere og romfolk sitter i norske fengsler for mange ulike lovbrudd. Først og fremst er det snakk om brudd på utlendingsloven, samt småkriminalitet som mindre alvorlig vold og tyveri, men i noen få tilfeller er det snakk om mer grove lovbrudd.

Noen forteller at de stjeler dyre joggesko, parfymer og elektronikk fra butikker som de igjen selger på internett. De stjeler også klær og gjenstander fra resirkulerings-stasjoner, som de reparerer og selger videre. Flere gir uttrykk for at nordmenn er lette å lure. En fortalte at:«Nordmenn bryr seg ikke så mye om eiendelene sine så det er lett å stjele mobiler og vesker».

De livnærer seg ikke kun på tyveri, men også gjennom å tigge. De forteller historier om fulle nordmenn på vei hjem fra byen som sparker bort tiggerkoppene deres, konflikter med politi og vektere som viser de bort fra kjøpesentre, parker og skogholt.

Ikke bare ser mange rom og rumenere på norsk kriminalomsorg som rasistisk og diskriminerende, de forstår egne lovbrudd som knyttet til og et svar på den rasismen og diskrimineringen de opplever. Siden de ikke har noen formelle kvalifikasjoner (de fleste har ikke fullført videregående skole i Romania) så føler de at de har ingen andre valgmuligheter:

  «Vi har ingen rettigheter. Ingen vil gi oss jobb. Vi må gjøre dette for å overleve».  
 

Etter løslatelsen

«Så lenge de er i fengsel så har de tilgang til de samme velferdsgodene som norske fanger, men dette opphører i det øyeblikket de er på utsiden av murene. De innsatte forteller at de er dårlig forberedt på løslatelsen. De har ingen penger og ingen ressurser. De fleste blir uttransportert til Bukarest, selv om de fleste hverken kommer fra, eller har noen tilknytning til, byen. Dette fører til mye usikkerhet og bekymring.» forteller Ugelvik og Damsa. 

«Rom og rumenerne som var del av vår studie kom ikke tilbake til Norge etter at de hadde blitt uttransportert til Romania. Flere dro derimot raskt tilbake til denne delen av verden, men endte i Sverige eller Danmark i stedet. Etter løslatelsen og deportasjonen til Romania, kan det ta et par uker der de hilser på venner og familie før de reiser tilbake til Skandinavia igjen. Dette er en veldig mobil gruppe mennesker.» forteller Ugelvik og Damsa.

Rom og rumenernes mobilitet skapte også utfordringer for forskerne i løpet av studien. Da det var høyt forbruk av mobiler og telefonnummer endte de opp med, etter forslag fra rumenerne selv, å benytte Facebook og Snapchat for å holde kontakten. På Facebook ble det opprettet egne grupper som også ga mer informasjon enn hva som opprinnelig var planlagt i studien. Her kunne forskerne blant annet følge med på deres reise gjennom Europa. 

De innsatte forteller at de er dårlig forberedt på løslatelsen. Foto: T. Ugelvik

Mens de før hovedsakelig dro til Spania og Italia, var det særlig etter finanskrisa at de begynte å reise nordover i Europa for å skaffe penger. I Romania finnes det et eget «svart marked» som ordner reise til Skandinavia. For en bussbillett betaler de 150 EURO.

«De reiser også mye innenlands og mellom de skandinaviske landene. Dette forteller de også at de egentlig ikke ønsker. Aller helst ville de blitt i Romania».
 

Livet etter reisens slutt – tilbake til samfunnet?

«Ingen av dem ønsker å bosette seg i Norge», forteller Ugelvik og Damsa.

Så hva er den ultimate drømmen?  

«De drømmer om å skaffe seg nok penger til å dra tilbake til Romania og skaffe seg hus og stifte familie. Livet på gata er hardt og fengsel blir et hinder på veien mot et A4-liv på landsbygda i Romania. De fleste holder ikke ut lenger enn til 40-50 års alderen, da «pensjonerer» de seg fra hustler-tilværelsen. Ingen av dem ønsker å bli, de vil tilbake til Romania».

Det er det som holder dem gående, det er det som er drømmen.

«Sett fra perspektivet til norsk kriminalomsorg representerer utenlandske innsatte som rumenerne som har vært med i vår studie mange utfordringer. Språkproblemene gjør det vanskeligere å jobbe med dem. Haltende kommunikasjon kan skape frustrasjoner og misforståelser, som gjerne igjen brukes til å bekrefte en opplevd diskriminering. I tillegg kommer vanskelighetene med å forberede en konstruktiv løslatelsesprosess. Ofte vet ikke fengselet om en innsatt får bli i Norge eller må ut av landet før det er dager eller timer til løslatelse. Og om vedkommende skal tilbake til hjemlandet, hvordan kan norske fengselsbetjenter arbeide for å hjelpe dem med å skaffe jobb eller bolig? Mange forteller at det er bare å glemme. I Romania finnes ikke lovlig arbeid, så de må ut på veien igjen enten de vil eller ikke» avslutter Ugelvik. 

Av Ingvild Knævelsrud Rabe, Per Jørgen Ystehede
Publisert 17. okt. 2016 15:28 - Sist endret 19. jan. 2017 10:16