Rettshjelperen

Det var ikke jurist Kristian «Kikki» Andenæs ville bli. Likevel gikk han i sommer av som juss-professor etter snart 50 år som Norges fremste rettshjelper.

Kristian Andenæs har siden 1972 vært med i Juss-Buss, et rettshjelpstiltak som drives av jusstudenter fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Foto: UiO/Ystehede

- Når jeg ser tilbake nå, så var jo det et lykkelig valg, for jeg har hatt et arbeidsliv og en karriere som jeg er svært fornøyd med. Men det hører med til bildet at selve studietiden ser jeg på som en av de tyngste periodene i mitt liv. Jeg synes det var så deprimerende kjedelig å studere juss at jeg fikk alvorlig hodepine. I fire år av studietiden gikk jeg ukentlig i fysioterapi-behandling for å holde hodepine og nakkesmerter på avstand. Mesteparten av tiden følte jeg meg feilplassert og angret på at jeg ikke hadde funnet på noe annet. Mange vil si at det er et under at jeg endte opp med doktorgrad og som professor. Hadde jeg visst hvordan det ville arte seg for meg å være jusstudent så hadde jeg funnet på noe annet. Men hodepinen forsvant som dugg for solen da jeg var ferdig med eksamen, og den har stort sett vært borte siden, ler Andenæs.

Unge år

Kikki ble født i Aker, som etter hvert ble del av Oslo. De første barneårene levde han en omskiftelig tilværelse. Foreldrene, som begge hadde vært aktive i motstandsarbeidet under andre verdenskrig, tok Kikki med seg til Oxford, Montpellier og, med lillebror Henrik i tillegg, til Bergen før familien bosatte seg i Oslo. Da var Kikki blitt 5 år, og ett år senere ble familien fulltallig med lillesøster Agnes.

- Jeg fikk med meg vinterolympiaden i Oslo i 1952. Man kan se en liten pjokk på den offisielle olympiafilmen som står og holder bestemor i hånden og ser fakkelbæreren hoppe i Husebybakken på vei til Bislet Stadion. Så begynte jeg på skolen; først på Bestum folkeskole, så Ullern høyere allmennskole som det het den gangen, og så videregående på Oslo Handelsgymnasium. Der ble jeg medlem i ledelsen for Norges blåruss. Etter gymnaset hadde jeg litt forvirrede forestillinger om hva jeg ville bli. Etter militærtjenesten arbeidet jeg et halvt år som business trainee i Wuppertal i Tyskland. Jeg hadde kommet inn på økonomistudier i Berkeley i California, men i løpet av sommeren 1967 fant jeg ut at det ikke var noe for meg. På grunn av mangel på fantasi, så begynte jeg å studere juss i stedet.

Studietid og kampen mot EF

Hvordan var det å være student på Det juridiske fakultet på slutten av 1960-tallet?

- Det var veldig annerledes enn det er i dag. Det var gammeldags for å si det slik. Det var jo mange av oss som fortsatt hadde våre nokså borgerlige livsanskuelser i behold, og mange fikk de forsterket av å være på det juridiske fakultet. En ikke ubetydelig minoritet av studentene fulgte med datidens strøm av politisk radikalisering. Jeg var først meget sterkt engasjert i arbeidet mot norsk medlemskap i fellesmarkedet, og ble senere aktiv i rettspolitisk og kriminalpolitisk arbeid. Jeg var leder for en lokalavdeling av Folkebevegelsen mot medlemskap i EEC i de vestlige bydeler i Oslo som var et meget tungt marked å arbeide i for motstandere av EEC. Lederen for Osloavdelingen av folkebevegelsen var Torstein Eckhoff, som jeg da ble kjent med. Det var meget stimulerende å ha ham som leder for dette arbeidet. Det bidro også til en utvikling av det rettspolitiske perspektivet i det jeg holdt på med.

Første møte med rettssosiologien og Juss-Buss

- Når begynte du først å engasjere deg i rettssosiologi?

I 2009 fikk Kikki Brosteinsprisen for sitt mangeårige engasjement for marginaliserte grupper og minoriteter. Kristian Andenæs har markert seg med en mangeårig innsats for utsatte grupper i samfunnet, for sine kunnskaper om hvordan rettssamfunnet behandler dem og for sin langvarige erfaring i å drive rettshjelp og rettspolitisk arbeid knyttet til disse gruppene. Rusavhengige, fattige, rombefolkning og hjemløse er grupper han særlig har vært opptatt av i sitt rettighetsarbeid. Foto: Michael Hansen

- Det var tidlig på 70-tallet. Det var omtrent samtidig med at jeg begynte å arbeide i Juss-Buss i 1972. Mens jeg jobbet i Juss-Buss fikk jeg en tilknytning til Institutt for rettssosiologi. Jeg skrev studentavhandling på bakgrunn av arbeidet mitt i Juss-Buss og fikk kontor på Institutt for rettssosiologi som den gang lå i Fuglehauggata. Jeg hadde Thomas (Mathiesen) som uformell veileder på avhandlingsarbeidet mitt. Dette var før det var blitt etablert en ordning med veiledere. Det var også veldig få juss-studenter som skrev avhandlinger på den tiden. Men jeg var blitt såpass fascinert av det jeg holdt på med i Juss-Buss, som særlig dreide seg om rettighetene til norske sigøynere, at jeg bestemte meg for å skrive avhandling om dette arbeidet.

- Hvordan ble avhandlingen møtt?

- I nærmiljøet, Juss-Buss og på rettssosiologien ble den godt mottatt, grunnet avhandlingens kritikk av myndighetens behandling av sigøynerne. Fordi det langt på vei var en rettssosiologisk avhandling, som ikke siktet på å fremelske de juridiske detaljer, ble den møtt med skuldertrekk fra mer tradisjonelle juridiske miljøer. Husk at på denne tiden var det mange episoder hvor norske jurister viste seg fram fra sider som kan fortone seg som merkelige i dag, og det var generelt svært vanskelig å bli trodd når man dokumenterte kritikkverdige forhold i offentlig virksomhet.

- Har du noen eksempler på det?

- Et eksempel er mottagelsen av Thomas Mathiesens bok "Retten i samfunnet". Denne ville ikke juristene akseptere som pensum og boken ble "klausulert", noe som i denne sammenhengen betød at den kunne leses, men det kunne ikke gis eksamensoppgaver som bygde på boka. Det var ett eksempel på den motstanden man møtte hvis man prøvde seg på noe nytt.

Intet råd bedre enn dårlige råd?

På den annen side, forteller Andenæs, så opptrådte Det juridiske fakultet, i motsetning til for eksempel Advokatforeningen, meget ryddig i forbindelse med etableringen av Juss-Buss i 1971. Da kom det et langt bekymret brev fra Advokatforeningen til det juridiske fakultet, hvor foreningen klart ga uttrykk for at det var uansvarlig at juridiske studenter skulle gi juridiske råd til den norske befolkning. En av begrunnelsene var at «ofte kunne intet råd være bedre enn et dårlig råd». Denne saken besvarte fakultet på en utmerket måte ved å sende et høflig brev til Advokatforeningen. I brevet stod det at etter fakultetets oppfatning så var prosjektet i trygge hender med grundig organisert veiledning, så fakultetet delte ikke Advokatforeningens bekymringer. I løpet av noen år skjønte også Advokatforeningen, og resten av det etablerte juristmiljøet, at jusstudenter kan gjøre en god innsats i det praktiske juridiske liv.

KROM - Foreningen for kriminalreform

- Når var første gang du deltok på KROM?

- Det var rett etter at jeg hadde begynt i Juss-Buss, så var jeg på første KROM-konferansen på Spåtind. Det var et voldsomt engasjement, og det var mange fra Juss-Buss som deltok der. Både KROM, kriminalpolitikk og Juss-Buss var veldig i vinden.

Kikki kan fortelle at på KROM-konferansen så var de fleste riksdekkende medier tilstede, og flere kolleger av ham i Juss-Buss fikk tilbud om sentrale roller i radioprogram med juridisk rådgivning.

- På slutten av studietiden, og den perioden jeg jobbet i Juss-Buss, var jeg med på å etablere Rettspolitisk Forening. Dette var et arbeid som vi startet høsten 1973, og foreningen ble etablert 6. juni 1974. Fra våren 1974 kom jeg inn i styret i KROM, og i løpet av kort tid satt jeg i ledelsen for KROM. Det var pendlingen mellom kriminalpolitiske og mer generelt rettspolitisk arbeid som stod i hodet mitt på den tiden, forteller Kikki.

Tiden på Norges røde universitet

Etter studietiden jobbet Kikki en del år nordpå.

- Gjennom arbeidet i Juss-Buss, og med sigøynerne så hadde jeg jo sett hvordan Oslo kommunes sosialetat behandlet sine klienter. Deretter arbeidet jeg med utredninger om folketrygdsystemet i Sosialdepartementet, hvor store deler av arbeidet omhandlet situasjonen for enslige forsørgere. Det bidro til å utdype bildet av den behandlingen som utsatte grupper fikk. Jeg synes det var tilfredsstillende å arbeide i det systemet i en periode, men etter en stund var jeg bra lei av å jobbe innenfor forvaltningen. Jeg følte at jeg hadde fått en del innsikt i hvordan det offentlige byråkratiet fungerer, så jeg så etter andre arenaer å bruke tiden min på, og slik havnet jeg i Tromsø.

 - Hvorfor falt valget på akkurat Tromsø?

- Jeg vil si tilfeldigheter. Jeg ønsket meg en jobb i utdanningssystemet og ble tilbudt en jobb som høyskolelektor i Bodø. På vei videre nordover i april 1976 tok jeg hurtigruta til Tromsø i praktfullt vårvær og fikk da høre at det var en dommerfullmektigjobb ledig der. Jeg ble uhyre begeistret for Tromsø, så jeg søkte på jobben der og fikk den.

- Hvordan var omstillingen fra en ganske urban tilværelse i Oslo til livet i en småby i nord?

Kikki var i mange år instituttleder ved IKRS. Her avbildet på et seminar i Halden i 2010. Foto: Rune Ellefsen.

- Omstillingen var ganske stor. Tromsø var urban nok, men det var en voldsom forskjell å komme fra det juridiske fakultet og Universitetet i Oslo til det den gang nye Universitetet i Tromsø som på folkemunne hadde tilnavnet «det røde universitet». Mange studenter og ansatte gikk med røde fjellanorakker året rundt. Det var én av grunnene til dette kallenavnet. Den andre grunnen var det radikale student- og forskningsmiljøet. Alt var nytt, og alt var under oppbygging. Det var veldig spennende å være med på startfasen for et nytt universitet. Jeg jobbet i sosialpolitikk-gruppa som var en tverrfaglig avdeling med mange sosiologer, en jurist og en sosionom. Målsettingen var at studentene skulle få en tverrfaglig utdanning med sosialpolitikk som det bindende elementet.

- Jobbet du med fri rettshjelp i Tromsø?

- Nei, egentlig ikke, men jeg kom bort i det i enkelte sammenhenger på en litt annen måte enn det man vanligvis forbinder med fri rettshjelp. Det hadde vært ungdomsopptøyer i Tromsø, og det var en meget anstrengt stemning mellom mange ungdommer og politiet. En gruppe på universitetet tok initiativ til å bidra til og få en løsning på denne konflikten.

Kikki i VG i 1986, kritiserer forslag til sosiallov. Foto: Hans Olav Forsang / VG / NTB scanpix

Mitt bidrag var å bidra med kunnskap om hvilke rettslige rammer som denne type virksomhet var innenfor; hva politiet hadde adgang til å tillate seg, hvor grensene gikk og hvilke rettigheter ungdommene hadde. Det ble i realiteten laget en uformell rådgivingstjeneste for ungdom som fungerte en periode mens dette bråket stod på. En av de andre initiativtakerne var for øvrig Ottar Brox, som var kollega av meg der oppe.

Jeg var leder av Tromsø-avdelingen av Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. I forbindelse med det strafferettslige etterspillet etter Alta-saken, der mange ble bøtelagt for deltakelse i det som av myndighetene ble stemplet som ulovlige demonstrasjoner, prøvde vi i utgangspunktet å skaffe forsvarere til de som nektet å vedta bøtene. Men det var for mange som skulle forsvares, bare på én dag ble ca. 800 personer arrestert og bøtelagt, og advokatenes medvirkning hadde neppe stor betydning. Løsningen ble at jeg påtok meg oppgaven med å arrangere selvforsvarskurs for de bøtlagte, der de fikk elementær innføring i hvordan man skulle forsvare seg selv i en domstol, og informasjon om hva som skjedde eller kunne skje i forbindelse med en rettssak. Målt etter antall deltakere ble kursene en stor suksess.

Tilbake til fakultetet

Etter nesten 10 år nordpå vendte Kikki hjem til Oslo og Det juridiske fakultet. I 1984 ble han ansatt på Institutt for rettssosiologi som fra 2000 ble slått sammen med Institutt for kriminologi til Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS). Han har vært professor siden 1997 og instituttleder i perioden 2008-2013. Andenæs har vært faglærer i rettssosiologi og hadde i mange år fagansvar for utlendingsrett. Han har veiledet generasjoner av studenter og etter hvert doktorander i rettssosiologi, sosialrett og utlendingsrett. Han var med på å opprette et masterstudium i rettssosiologi. Fra 1989-2009 var han også prosjektleder for Juss-Buss. Han har ledet eller deltatt i mange forskningsprosjekter, mange av dem tverrfaglige, og har skrevet lærebøker i tillegg til vitenskapelige bøker og artikler.

Kikki har i mange år vært aktiv tennisspiller og har vunnet Norgesmesterskap to ganger. Foto: privat.


- Jeg har pleid å si at gullalderen i mitt yrkesliv og voksenliv for øvrig var årene i Tromsø, men det er også de gode minnene som dominerer når jeg ser tilbake på årene ved Det juridiske fakultet. Jeg har hatt privilegiet å arbeide sammen med engasjerte og flinke kolleger i et spennende miljø, og jeg har vært med på en spennende, og til dels løfterik, utvikling i rettsvitenskapen og det juridiske og rettssosiologiske miljøet. Jeg ser også med glede tilbake på det nordiske samarbeidet jeg har deltatt i, først og fremst gjennom tidsskriftet Retfærd fra slutten av 1970-tallet og fram til i dag.

Rettshjelper og Gatejuristens far

Kikki har ikke kun fortsatt sitt engasjement i Juss-Buss og KROM. Han er også styremedlem i Gadejuristen i København, frivillig medarbeider i Gatejuristen i Oslo og styreleder for Gatejuristen i Tromsø. Gatejuristen er et rettshjelpstiltak som jobber oppsøkende og gir gratis rettshjelp til personer med rusproblemer. Rettshjelpen ytes i stor grad av frivillige. Gatejuristen ble startet av Cathrine Moksness, som kaller Kikki "Gatejuristens far". 

Fra venstre: Cathrine Moksness, Kikki og datteren Hedda som jobber på Gatejuristen. Foto: UiO/Ystehede.

- Kikki har vært med som frivillig i Gatejuristen fra oppstarten i 2004, og har betydd enormt mye for vårt arbeid. Takket være Kikki fikk Gatejuristen en faglig forankring i det juridiske fakultet her i Oslo. Uten Kikki ville jeg ikke turt å starte Gatejuristen. Da jeg la ideene mine fram for ham, sa han umiddelbart ja, og jeg følte at jeg hadde skutt gullfuglen. Jeg hadde fått med meg Andenæs, professoren som ikke bare var ansvarlig for Juss-Buss, men som også hadde jobbet der som student i den første pionertiden. For at vi skulle lykkes bidro Juss-Buss med sine folk, både i forprosjektet og i selve oppstarten. Vi fikk ta i bruk alle systemene som Juss-Buss hadde bygget opp. Vi var utrolig heldige, og dette hadde vi aldri fått til uten Kikki, forteller Moksness.

Kikki har også medvirket til at Juss-Buss og Gatejuristen nå befinner seg under samme tak. Jusshuset ble i mai 2016 åpnet av Justisministeren der Kikki, naturlig nok, var en av hovedforedragsholderne. 

«Me  skal  koma  om  ikkje  så  brått.»

Kikkis kontor i 6 etasje Domus Nova. Foto: UiO
Kikkis kontor i Domus Nova før flytting. Foto UiO.

Kikki vil nå flytte kontor til "emeritisalen", som han deler med gode kollegaer gjennom mange år på IKRS: Kjersti Ericsson, Hedda Giertsen, Cecilie Høigård, Per Ole Johansen, Guri Larsen, Thomas Mathiesen, Leif Petter Olaussen og Knut Papendorf.

- Din venn og kollega Aslak Syse har sagt dette om deg: Kikki har alltid hatt hjertet på rette siden, vært progressiv gjennom et langt liv, hva enn det måtte bety i våre dager. Men han rir ikke alltid den dagen han saler, og tenker nok som Ivar Aasen: «Me  skal  koma  om  ikkje  så  brått.» – Da er det bra at det er på rett side! Hva tenker du om det?

- Det synes jeg var godt sagt.

 

Av Per Jørgen Ystehede, Ingvild K. Rabe
Publisert 31. okt. 2016 10:47 - Sist endret 2. nov. 2016 15:35