Disputas: Yngvil Grøvdal

Tid og sted for prøveforelesning

Bedømmelseskomité

• Professor Kristin Skjørten, Universitetet i Oslo (leder)
• Professor Paul Larsson, Politihøyskolen, Oslo (1. opponent)
• Lektor Annika Snare, Københavns universitet (2. opponent)

Leder av disputas

Professor Kristian Andenæs

Veileder

• Professor Kjersti Ericsson, Universitetet i Oslo

 

Sammendrag:

En vellykket sak? Kvinner utsatt for mishandling møter strafferettsapparatet

Det framheves ofte at politiet og straffesakskjeden for øvrig, er sentrale elementer i arbeidet for å redusere vold i nære relasjoner. Å forbedre straffesakskjedens innsats overfor kvinner som utsettes for denne formen for vold, har derfor vært et politisk satsningsområde i Norge de siste ti – femten årene. Et hovedformål med doktorgradsarbeidet har vært å se på hvilke erfaringer kvinner utsatt for vold i nære relasjoner har med den samme straffesakskjeden i prosessen fra anmeldelse til avgjørelse i domstolen.

Arbeidet viser på den ene siden at en del kvinner utsatt for mishandling ikke uten videre ser straffesakskjeden som en relevant instans for de vanskelighetene volden medfører. Flere forhold gjør kvinnene lite tilbøyelige til å melde mannen som mishandler til politiet, enn si til å fortelle om volden til andre, det være seg familie eller venner. Det er nærliggende å hevde at kvinnene som har deltatt i studien måtte ha forlatt, eller bestemt seg for å forlate, mennene før de kunne gå til det skritt å offentliggjøre volden de ble utsatt for.

På den annen side var det heller ikke gitt at de kvinnene som forsøkte å ”engasjere” strafferettsapparatet, først og fremst politiet, i forsøket på å stanse eller redusere volden, lyktes med dette prosjektet. Mye tyder på at det eksisterer det vi kan kalle noen ”offentlige bilder” av mishandlingsforholdet og de involverte partene, som i stedet for å gagne kvinner utsatt for mishandling, snarere skaper problemer i relasjonen mellom kvinnene og aktørene i straffesakskjeden.

I avhandlingen stilles spørsmål ved hva straffesakskjedens sterke fokus på reaksjon –
i motsetning til forebygging – og allmennprevensjon, egentlig bidrar med i voldsutsatte kvinners liv. At selve den fysiske volden har opphørt etter anmeldelse og rettssak, betyr langt fra alltid at kvinnene lever liv i fred og frihet. Beskrivelsen domstolen i Norge gir av seg selv som landets viktigste organ for konfliktløsning, synes derfor å være lite treffende i sakene som danner grunnlaget for denne studien.

 

A successful case? Women subject to violence from partners meet the criminal justice system.

It is often claimed that the criminal justice system is a central agent in the effort to reduce men’s violence against women in close relationships. Accordingly, during the last 10 to 15 years, shifting Norwegian governments have directed their efforts towards the improvement of the work of the police as well as the court processes in such cases. My main objective with this thesis, has been to study how battered women themselves have experienced the penal process from the first contact with the police, through to the final court procedure.

On the one hand, the present work shows that the penal system seems to be the last resort for some of the women subject to violence from their husband or partner. Many aspects of life with a man who batters seem to make the women reluctant to report the violence to the police, as well as to tell friends and relatives about it.
Most of the women in this study seemed unable to report until they had left their partner or had decided that they would do so.

On the other hand, women who did try to engage the criminal justice system – first and foremost the police – in their efforts to stop or reduce the violence, were not necessarily successful in that project. There seem to exist what we may describe as ”public images” of the abuse itself, of the battered women and of the men who batter. These images, intended to be of benefit to the battered woman, rather seem to complicate her with the employees of the criminal justice system.

I question the contribution of the penal system to the lives of battered women, especially given the system’s weight on reaction – as opposed to prevention – and general prevention. The fact that the women no longer experience actual physical violence from their former partners, does not amount to a life in peace and freedom. The description given by the Norwegian court system as being the most important organ for conflict resolution in the country does not appear to apply to the cases in my study.