English version of this page

Disputas: Moses Deyegbe Kuvoame

Moses Deyegbe Kuvoame ved Institutt for Kriminologi og rettssosiologi vil forsvare sin avhandling for graden Ph.d: "In Search of Care: How marginalised street-involved Black and minority ethnic youths tackle the psychoaffective injuries of multiple and prolonged marginality in a White workfare state"  

Moses Deyegbe Kuvoame

Copyright: Theophilus Adjei

Tid og sted for prøveforelesning

Bedømmelseskomité

  • Professor Hedda Giertsen,Universitetet i Oslo (leder)
  • Emeritus Professor Tony Jefferson, Keele Universitet (1. opponent)
  • Senior Research Fellow Elaine Chase, Universitetet i Oxford (2. opponent)

Leder av disputas

Dekan Hans Petter Graver

Veiledere

Sammendrag

Avhandlingen tar for seg fire hovedtemaer: gateorienterte svarte og etniske minoritetsungdommers opplevelser av å bli utestengt fra viktige sosiale og institusjonelle arenaer (familie, skole og utdanning, bolig- og arbeidsmarkedet) som er avgjørende for deres overgang til voksenlivet i det norske samfunnet. Hvordan ungdommene takler de psykiske og emosjonelle smerter assosiert med slike opplevelser er presentert. Avhandlingen berører også samspillet mellom ungdommene og ulike deler av hjelpeapparatet, hvordan fagfolk definerer ungdommenes behov, hvordan ungdommene selv oppfatter fagfolk de møter, og viktige faktorer som hindrer eller fremmer deres hjelpesøkende adferd.

Ungdommenes narrativer viser at de har aspirasjoner, håp, drømmer, og at de ønsker å gjøre noe positivt med sitt liv. De deler konvensjonelle norske kulturelle normer og verdier, og har samme grunnleggende menneskelige behov som andre. Men de fleste forteller om daglige opplevelser av fattigdom, institusjonell rasisme og andre former for sosial utestenging. Dette fører ofte til følelsen av å bli avvist, frustrasjon, ydmykelse, skuffelse, oppgitthet og feil valg, og skaper en dyp indre psykisk og følelsesmessig uro for mange.

Ungdommene bruker ulike mestringsstrategier. Disse inkluderer fortrengt sinne og bitterhet; å noen ganger ty til fysisk vold for å redde ansikt; lyst til å slå tilbake; selvmordstanker og tendenser; økende religiøsitet og fatalisme; ambivalens og apati; mislykkede forsøk på å søke respekt på gata; og selv-medisinering med rusmidler. Andre søker etter trygghet i stabiliteten og rutinene ved fengselslivet. Det å selge og bruke rusmidler på gata og begå andre former for kriminalitet skaper ofte en dyp følelse av skam, anger og skyldfølelse for mange på grunn av smerten de har påført andre rundt dem, særlig deres familier.

De fleste er skeptiske til hjelpeapparatet på grunn av negative erfaringer. De prøver å unngå kontakt med det og finne sine egne løsninger til utfordringene de har. Mange kan oppleve redusert egenverd og stigma i sin kontakt med det psykiske helsevesenet. Andre føler at ingen kan forstå hvordan de føler inni seg, og at det ikke er hjelp der ute, mens andre ikke vet hvor de skal gå for å få hjelp. Både ungdommene og enkelte fagfolk forteller om institusjonell rasisme innenfor hjelpeapparatet, blant annet kommunale ungdomstjenester. Denne formen for rasisme er ofte ubevisst og utilsiktet, men allikevel en stor barriere mot tilgang til og bruk av tjenestene. Det er sjelden at spørsmål knyttet til rasisme blir tatt opp av fagfolk som de kommer i kontakt med. De få ungdommene som forteller om positive erfaringer med fagfolk understreker viktigheten av tett oppfølging basert på tillitsfulle relasjoner mellom dem og disse fagfolkene over tid, og evnen disse engasjerte fagfolkene har til å samarbeide med andre fagfolk i hjelpeapparatet i oppfølgingen av ungdommene.

Ved å anvende en psykososial tilnærming som fokuserer på den indre psykiske og emosjonelle verden til denne ungdomsgruppen, overskrider denne studien de vanlige antagelser om eller stereotypiske syn på at vi kan forstå hvem disse ungdommene virkelig er ved å fokusere på deres tøffe maskuline og gangsteraktige fasade i gatekulturen, kriminelle og voldelige handlinger og gatekompetanse. Hovedargumentet i avhandlingen er at for å kunne forstå ungdommenes avvikende handlinger og utvikle og nå dem med mer effektive intervensjonstiltak, er det viktig at vi går bak deres gangsterlignende masker og forstår deres dype indre psykiske og emosjonelle smerter. På denne måten kan vi forstå den emosjonelle og psykiske lindringen de søker på gata: tilhørighet, aksept, anerkjennelse, bekreftelse, selvklarhet, status og respekt som de ikke kan finne andre steder. Dette er grunnleggende menneskelige behov som vi alle deler og forsøker å tilfredsstille.  Fagfolk trenger å reprodusere disse psykiske og emosjonelle godene i deres kontakt med ungdommene og i tiltak og prosjekter som er rettet mot dem, og samtidig hjelpe dem med å dekke andre behov knyttet til bolig, arbeid og utfordringer de har på skolen. Gjennom sitt engasjement, sin kjærlighet og omsorg kan omsorgspersoner gi næring til ungdommenes håp, drømmer og ambisjoner, og hjelpe dem til å erkjenne og jobbe med sine vonde emosjonelle minner. Ungdommenes sosiale inkludering i det norske samfunnet kan fremmes gjennom konkrete strukturelle og institusjonelle endringer, og utvikling av kreative, kultursensitive og allsidige tiltak for dem.                                                                                          

 

Publisert 1. sep. 2015 13:07 - Sist endret 5. jan. 2016 08:33