Disputas: Nicolay Borchgrevink Johansen

Prøveforelesning

Se prøveforelesning

Bedømmelseskomité

professor Annick Prieur, Oslo (leder)
professor Oddrun Sæter, Oslo
professor Gunnar Olofsson, Växjö

Leder av disputas:  prodekan for undervisning, professor Finn Arnesen

Veileder:  professor Cecilie Høigård, førsteamanuensis Vidar Halvorsen, professor Dag Østerberg

Sammendrag

Nordmenns utsatthet for vold hevdes etter nærmere undersøkelser å være konstante de siste 25 årene. Økningen i anmeldte voldslovbrudd i denne perioden gjenspeiler ikke en reell økning i utsatthet. Ei heller synes det eksisterende voldsbildet å være preget av vold mellom mennesker som er fremmede for hverandre. Dette til tross for at denne tidsperioden har vært preget av urbanisering, økende arbeidsdeling og stadig flere upersonlige forbindelser mennesker i mellom. Johansen spør om man da ikke skulle forvente en økning i omfanget av krenkelser mellom mennesker? Dette avhenger av hvordan man forstår begrepet sosial kontroll.

Avhandlingens formål er å utmeisle begreper for to tradisjoner innen tenkingen om sosial kontroll i sosiologien. Spørsmålet om sosial kontroll var i sosiologiens klassiske periode ensbetydende med de grunnleggende spørsmål om hvordan samfunn henger sammen. Johansen mener det finnes to vesentlig forskjellige måter å tenke om sosial kontroll som ikke er tilstrekkelig adressert. Man finner kimer her og der i den sosiologiske litteraturen, men han har satt seg fore å utvikle klarere begreper om denne forskjellen. Han knytter to tradisjoner til hver sin forfatter blant klassikerne innen samfunnsvitenskapen, og viser hvilke konsekvenser som følger av om man opererer innen den ene eller den andre.

Johansen skjelner mellom ”Tönnies-tradisjonen” og ”Durkheim-tradisjonen”. Begge disse opererer imidlertid innenfor for det han kaller en sosialrealisme. For både Durkheim og Tönnies tillegges det sosiale, sosiologiens studieobjekt, ontologisk realitet. For begge er samfunnet noe som finnes for seg. Motsatt realisme i samfunnsvitenskapen snakker han om sosialnominalisme, en retning der det sosiale betraktes som (bare et) et navn på de fellesskapene som etableres av enkeltindivider. Om enn dette er den mest dominerende tradisjonen i samfunnsvitenskapen sett under ett i dag, er den ikke tema for avhandlingen. Johansen hevder imidlertid at Tönnies ikke formulerer en konsekvent og gjennomført realisme på samme måte som Durkheim, og beklager at det har vært for lite oppmerksomhet omkring forskjellene på disse forfatterne. Der Tönnies knytter det sosiale til relasjoner, bånd og forbindelser mellom mennesker, behandler Durkheim det sosiale etter hvert som ”kollektive representasjoner”.

Forfatteren identifiserer dette som utgangspunkt for distinkt forskjellige måter å tenke om sosial kontroll. De som representerer Tönnies-tradisjonen er først og fremst Park, Wirth, Redfield, Wikström og Christie. Thomas, Goffman, Elias, Lofland og Sennett representerer tradisjonen etter Durkheim.
I Tönnies-tradisjonens vektlegging av relasjonelle forhold finner man en særlig oppmerksomhet omkring sanksjoner, mens Durkheim-tradisjonen preges av et begrep om internalisering. Forfatternes begrepsdannelser er ikke direkte sammenlignbare siden de befinner seg på forskjellig abstraksjonsnivå, og siden Durkheim-tradisjonen delvis også rommer Tönnies-tradisjonen. Men Johansen viser hvordan disse tenkemåtene kan skjelnes som forskjellige tradisjoner i den tidlige bysosiologien. Forskjellene viser seg i særlig grad kontrastert med byen som sosialt fenomen, der Tönnies-tradisjonen utmerker seg med en bekymring for moderniteten og dens iboende oppløsning av personlige relasjoner. Den samme engstelsen er ikke iboende i Durkheim-tradisjonen, en tradisjon som også tilbyr større forklaringskraft overfor det faktum at vold ikke ser ut til å øke med bymessig organisering eller mer omgang med fremmede. Avslutningsvis viser Johansen hvordan en bysosiologi etablert med Goffmans begreper i større grad fanger opp byens orden.

Summary

Closer examinations reveal that the level of violence in Norway has been stable the last 25 years. The increase in reported violence does not reflect any increase in violent incidents. Further, strangers do not play a significant part in the overall composition of violent incidents. This is so, even though this has been a period with urbanization, increased division of labour and more impersonal relationships. Johansen questions if these societal traits should not lead one to expect an increase in the level of interpersonal victimization?

He claims that the answer depends on how one conceptualizes social control. The aim of the thesis is to establish concepts for two distinct traditions for thinking about social control. In the classical period of sociology, social control denoted the overarching questions of order. Johansen claims that there is a difference among the classics in the question of social control, which has not been sufficiently highlighted. One finds seeds of this difference scattered in the sociological literature, but he sets fore to develop more advanced concepts. Johansen proposes a typology of “The Durkheim tradition” and “The Tönnies tradition” to capture the difference in thinking about social control.
However, both of these traditions are “socialrealistic”. Both Tönnies and Durkheim conceive of the social, the subject matter of sociology, as an entity with ontological reality. Both Tönnies and Durkheim treat the social as something separately existing. Opposed to realism one speaks of (social) nominalism, in which the social is (just a) a name for collectives established by individuals. Nominalism may well be the dominant tradition in the social sciences today, but is not the main focus of this thesis. None the less, Johansen claims that Tönnies does not succeed in creating a thorough and consistent realistic position as Durkheim. Tönnies identifies the social element as relationships and bonds, whereas Durkheim’s central concept is “collective representations”.

Johansen sets this as the core of the different traditions on social control growing out of their positions. The contributors to the Tönnies tradition are Park, Wirth and Redfield, with Wikström and Christie as contemporary writers. Thomas, Goffman, Elias, Lofland and Sennett represent the tradition after Durkheim. Johansen also discusses the positions of Simmel and Weber. The Tönnies tradition implies a focus on sanctions as the central means in the production of order. For the Durkheim tradition, internalization of norms is the equivalent focal point. In these matters the two traditions are not immediately comparable, since they operate on different levels of abstraction, and since Durkheim’s position partly includes Tönnies’ position. However, Johansen demonstrates how the traditions can be discerned in the early urban sociology. The difference between the traditions appears with particular clarity contrasted with the urban phenomenon. Here the Tönnies tradition stands out with a significant scepticism regarding urbanization. A similar anxiety is not present among the writers in the Durkheim tradition, which in turn also provides more explanatory power confronted with the stable levels of violence in Norway, and the absence of strangers in violent incidents. Finally, Johansen demonstrates how a realistic sociology on urban order in the Durkheim tradition could be drawn up with the concepts from Goffman.

Kontaktperson

For mer informasjon, kontakt Per Jørgen Ystehede.