Disputas: Thomas Ugelvik

Tid og sted for prøveforelesning

Bedømmelseskomité

• Professor Annick Prieur, Universitetet i Oslo (leder)
• Professor Odd Lindberg, Örebro Universitet
• Professor Hans Christian Sørhaug, Universitetet i Oslo
• Professor Katja Franko Aas, Universitetet i Oslo (Settemedlem)

Leder av disputas

Instituttleder Kristian Andenæs

Veileder

• Seniorrådgiver Nina Jon, Ressurssenter for menn 
• Forskningssjef Iver B. Neumann, NUPI  
   

Sammendrag

Å være eller ikke være fange : frihet som praksis i et norsk mannsfengsel

Avhandlingen handler om det sammenflettede og gjensidig avhengige forholdet mellom makt, motstand og subjektivitet i fengsel. For fangene handler det å gjøre motstand (her forstått i vid forstand) også om å vise at man er en som kan gjøre motstand, en som ikke er fratatt all autonomi og kapasitet selv om man for tiden er plassert i fengsel. Å endre situasjonen, å delta fengselets maktrelasjoner på en måte som omformer dem i det minste delvis, er å gjøre seg selv til et subjekt som motstår, et aktivt motstandsubjekt. Hverdagslige motstandsformer slik forstått er noe langt mer enn relativt harmløs grensetesting. Dette er praksiser som får dyptgripende effekter på nivå av det løpende arbeidet med å reforhandle og gjenoppbygge egen identitet innenfor institusjonens rammer.

Den som settes i fengsel, posisjoneres som en fange. Utgangspunktet for avhandlingen er at mange av fangene ikke ønsker å forbli fanger. I fem sidestilte kapitler viser jeg hvordan fangene, innenfor de rammene fengselsinstitusjonen gir, og i og gjennom dagligdags praksis, tar i bruk forskjellige verktøy og strategier for å løse utfordringene som ligger i det å bli tilskrevet fangestatus. Gjennom (1) å posisjonere seg selv i forhold og i motsetning til ulike konstitutive andregrupper, gjennom (2) omgjøring av rommet, for eksempel ved å omskape en upersonlig celle til et unikt hjem, gjennom (3) mat- og måltidsrelatert motstand mot fengselets kontrollregime og det norske samfunnet utenfor, gjennom (4) reforhandling av mulighetene til fangekroppen-uten-tillit, og gjennom (5) omgjøring av egen moralske posisjon og posisjonering av seg selv som moralske høyverdige subjekter setter fangene fangestatusen i spill og gjør seg til noe annet.

Å planlegge et rømningsforsøk kan sånn sett på være vellykket som motstand, selv om det egentlig aldri er ment å fullbyrdes som rømning. Poenget er altså ikke nødvendigvis å være en som klarer å stikke av fra fengselet, men å være en som kunne ha klart det. Jeg viser hvordan de dagligdagse motstandsformene spiller seg ut i praksis, og hvilke konsekvenser de får for fangene som dermed kan være noe annet og mer enn fanger. Det er dette omgjorte fangesubjektet, som skikkelig mann, som fritt, som aktivt, som moralsk høyverdig og ansvarlig – kort sagt som ikke-fange eller i hvert fall ikke bare fange – avhandlingen utforsker, slik det kontinuerlig blir til i spennet mellom maktens påvirkningsforsøk og motstandspraksisenes tilpasningsformer og fluktforsøk.
 

Summary

To be or not to be a prisoner : freedom as practice in a Norwegian men’s prison

The topic of my thesis is the mutually constitutive relationship between forms of power, practices of resistance and subjectivity in prison. For prisoners, everyday practices of resistance (here understood in the broadest sense) are tools which can be employed to reposition oneself as someone who manages to resist, someone not stripped of autonomy and agency, even though one happens to be in prison. By participating in and engaging in power relationships in certain ways, prisoners try to performatively make themselves into resisting subjects; active opponents of the prison regime (and, in that sense at least, free men), not passive objects of state power. These practices have profound effects on the level of prisoners’ ongoing renegotiation of subjectivity within the confines of the particular institution.

When someone is placed in a prison, he is positioned as a prisoner. The crux of the thesis is that most prisoners try to actively make themselves into something else. I show five different strategies: (1) repositioning through the use of constitutive others, (2) spatial transformations (e.g. making an impersonal cell into a home or home surrogate), (3) food related resistance towards the prison regime and the Norwegian society outside, (4) exploration of the possibilities of prisoners’ untrustworthy bodies, and (5) the repositioning of oneself as moral subject.

In this perspective, something like an escape plan may be a fruitful strategy of resistance, even though it was never meant to go beyond the planning stage. The point is not to actually jump the walls, but to be someone who could if he wanted or needed to. I show how everyday forms of resistance play themselves out in practice, and what consequences such practices may have for prisoners who are able to become something else. 
 

For mer informasjon kontakt Ørnulf Kristiansen.