Det rullende bygdedyret

Stipendiat Lavleen Kaur kom med kronikken "Det rullende bygdedyret" i Aften Aften. Med forfatterens tillatelse publiseres her kronikken uavkortet.
 

Det rullende bygdedyret

Drosjenæringen har de siste dager blitt omtalt av politiet som en risiko for sikkerheten til unge kvinner som har vært utsatt for tvangsekteskap eller æresrelatert vold. I Aftenposten Aften, 26.10.10, rådes de til ikke å ta drosje av politioverbetjent Gunnar Svensson i Oslo politidistrikt.

Da Ghazala Khan i 2005 ble skutt på bakgrunn av tipsing fra drosjenæringen, kom det på ingen måte som en overraskelse på meg. Taxisjåførenes rolle som øyne og ører for minoritetsmiljøer er noe som tydelig pekte seg ut i mitt forskningsmateriale fra 2004. At deler av drosjemiljøet gjør seg gjeldende som et ”rullende bygdedyr” eller et panoptikon på vegne av minoritetsmiløene er et faktum. Så kan det selvfølgelig diskuteres hvorvidt dette er en bevisst tildelt rolle, eller ubevisste kulturelle mekanismer og føringer  som slår ut i en negativ retning for de unges del.

Mitt problem er imidlertid at politiets løsning på situasjonen er at de utsatte kvinnene skal slutte å ta drosje. For meg lyder dette som et arkaisk ekko av typen; ”menn klarer ikke å holde fingra fra fatet, så jenter få på dere en burka- og hold dere unna!”. Med andre ord er det offeret som skal innrette seg etter en ukultur, når man som samfunn egentlig  burde gå inn for bevisstgjøring og etterlevelse av etiske krav innad i drosjenæringen hos de dette gjelder.
I følge mitt forskningsmateriale er ”kontrollovervåkning fra taxisjåfører” et problem ikke bare unge kvinner, men også unge menn med minoritetsbakgrunn sliter med. Dessuten er dette et problem som ikke er forbeholdt kun unge mennesker som er utsatt for tvangsekteskap eller æresrelatert vold, men også den store majoriteten av minoritetsungdom som prøver å leve sine liv i skjæringspunktet mellom foreldrenes og storsamfunnets kultur – og er på leting etter sin variant av hva som er ”normalt” for dem. Å ta seg en kinotur med kompiser, eller den du elsker,  sent på kvelden er muligens normalt for både dem selv og nærmeste familie – men ikke ”bygdedyret”.

Deler av drosjenæringens ”kollektive terskel for moral”, er kanskje både urealistisk og ”out of date”. Men faktum er at den påvirker de unge og deres familier. Man tar omveier for å unngå drosjeholdeplassene, føler seg observert og handler deretter etc. Og uansett hvor enige foreldrene og de unge er om hva som er greit å gjøre, vil jeg tro at ”moralpolitiet” har en innvirkning på foreldrenes psyke når de møtes i tempelet eller moskéen, og blir konfrontert med ”jeg så datteren din der, slik og sånn”. Et lite frø av usikkerhet er sådd, ”gir jeg for frie tøyler”? Vi har kommet et godt stykke på vei med integreringsprosessene her i Norge. Hvorav en stor andel av arbeidet skjer på hjemmefronten i dialogen som finner sted mellom innvandrerforeldre og deres barn. Vi har ikke råd til at det blir stukket kjepper i hjulene til disse flotte prosessene av taxibransjen. Unge samfunnsborgere skal kunne hoppe inn i hvilken som helst drosje, uten frykt for fordommer, ryktemakeri og  ærestap. Vi som samfunn plikter å ta denne debatten, og et oppgjør med det rullende bygdedyret!!

Jeg innviterer med dette Gunnar Svensson til debatt ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, hvor vi sammen tar det første steg i denne retning.