For sikkerhets skyld - IKT, yrkeskulturer og kunnskapsarbeid i politiet

"Gundhus sine funn er viktig for å tone ned dagens optimistiske tro på ledelsens betydning for alle ledd i en organisasjon." 

”Kunnskapsbasert politiarbeid” er en ledestjerne i nasjonal og internasjonal politiforskning og styrings-dokumenter. Betegnelsen sikter til idealet om at polititjenestefolk skal gå vitenskapelig til verks på sine arbeidsoppgaver ved aktivt å søke å bruke flere typer kunnskap enn den erfaringsbaserte. For å gjøre den nødvendige kunnskapen tilgjengelig, er informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) viktig.

Kjernen i Helene Gundhus sin bok For sikkerhets skyld IKT, yrkeskulturer og kunnskapsarbeid i politiet er hvordan politiet håndterer IKT og hvordan IKT intensivt politiarbeid praktiseres. I hvilken grad bidrar IKT til å kommunisere meningsfull informasjon? Hvilke målgrupper har kommunikasjonsarbeidet, og i hvilken grad påvirker IKT politiets strategiske og forebyggende arbeid?.

Et sentralt undertema er hvordan politier bruker IKT som verktøy for risikohåndtering og forebygging. Temaer og problemstillinger som dette er viktige å undersøke med tanke på at politiet blir stilt overfor stadig strengere krav til å effektivisere og dokumentere ressursbruk og praksis. For å løfte frem yrkeskulturens betydning for hvordan nye tiltak utformes i praksis, bruker Helene Gundhus begrepet domestisering. Vi blir altså tatt med på en reise inn i det sosiale landskapet hvor policyprodusentens nye idealer skal lande, og vist at intensjonene om endring per i dag lander i et ulendt terreng.

I policydokumentene er intensjonen at IKT skal effektivisere tilgjengeligheten på kunnskap og informasjon. På den andre siden er styringsdokumentene opptatt av at et mer kunnskapsorientert politi vil fremstille etaten mer demokratisk og dempe forståelser av politiet som en tvangsmakt. Sagt på en annen måte er intensjonen å myke opp politiets image slik at det samstemmer med idealet om den sivile politirollen. For å finne ut av hvordan dette slår ut i praksis foretar Gundhus kvalitative studier av to politiorganisasjoner i Oslo som intensivt bruker IKT i sitt kunnskapsbaserte og forebyggende politiarbeid. Det ene caset er spesialenheten som jobber proaktivt etter kriminaletterretningsmetoden. Det andre er en politistasjon som jobber etter problembasert politiarbeid metoden (POP).  Proaktiv politiarbeid skiller seg fra det tradisjonelle politiet som kom etter at noe hadde skjedd. ”Det nye politiet” skal gripe inn før noe har skjedd. Hva slags posisjon har det forebyggende/proaktive kunnskapsbaserte arbeidet i yrkeskulturens kompetansehierarki?

Intervjupersonene til Gundhus forteller at IKT- arbeider blir kalt PC-politi. Et begrep som er ment å være negativt. Kriminalitetsforebyggende politiarbeid blir kalt bamse- og vaffelpolitiet. Betegnelsene viser at yrkeskulturen er opptatt av å kategorisere og rangere politiarbeid ut i fra den posisjonen tvangsmiddelbruk har i arbeidet. Det gir derfor mening å skille mellom hardt og mykt politiarbeid. Det harde politiarbeidet er et annet begrep for det intervjupersonene anser som det ”ordentlige politiarbeidet”, og har klare likhetstrekk til tradisjonelle maskulinitetsidealer og ”crime fighter”-figuren. Kort sagt er ordentlig politiarbeid det som utføres av den handlingsorienterte ordenspolitimannen som jakter lovbrytere, og som vil ivareta den autoritære politirollen gjennom bruk av kontroll og disiplin. Disse idealene går på tvers av styringsdokumentenes idealer om den kunnskapsorienterte og reflekterte politirollen. Det er likevel viktig å få med seg at Gundhus påpeker at empirien hennes viser at maskulinitetsidealenes posisjon kan være i endring.

I begge casene er de ansatte kritiske til ledelsens nye idealer og metoder og de yter motstand mot endring. En viktig grunn til det mener Gundhus er, at politifolk omformer analytisk baserte forebyggingsidealer til å være det samme som forebygging med utradisjonelle metoder for å nå den ”skjulte kriminaliteten”. POP-filosofien er i praksis preget av overvåking av mistenkte og pågripelser av lovbrytere, og ikke av kommunikasjon med problemeier slik intensjonen er. Gundhus ser dette i lys av yrkeskulturens kunnskapshierarki og tolker det dit hen at POP-begrepet har blitt formet av et maskulint konnotert arbeidsbegrep i politiet. Det forklarer hvorfor politiet tar i bruk aggressive nulltoleransestrategier i sine POP-operasjoner. Nulltoleransestrategier handler blant annet om å befeste politiets autoritet gjennom kontroll og disiplin fremfor å tilrettelegge for dialog. Således strider praksis mot noe av kjernen i POP-filosofien.

Etterretningsmodellen lider av en liknende skjebne. Intensjonen var at etterretnings-informasjon skulle styre politiets prioriteringer. I realiteten viser det seg at prioriteringene i større grad bestemmes av hva det operasjonelle politiet forstår som viktig. Ved at politiet forankrer forståelsen av de nye begrepene i eksisterende praksis, blir ”forebyggende politiarbeid” en del av ”crime fighter”-diskursen. Paradoksalt nok kan derfor det proaktive politiarbeidet lede til et mer kontrollorientert politiarbeid.Gundhus sier det er mangelen på å oppfatte IKT som et kunnskapsverktøy som preger de to casenes syn og bruk av IKT. På ledelsesnivå blir derimot IKT oppfattet som et viktig verktøy og arbeid for å nå etatens overordnede målsettinger. IKT-arbeidere gis dessuten gode muligheter for å klatre i karrierestigen. Populariteten blant lederne ser Gundhus i sammenheng med inntoget av New Public Management idealer. Dette skaper blant annet grunnlaget for diskusjonen i det siste kapittelet med den treffende overskriften ”Image-arbeid eller kunnskapsarbeid?”. For ledelsen er rapporter om ressursbruk og evalueringer av måloppnåelse ressursutløsende verktøy. For polititjenestefolket er det noe som hefter slik at de ikke får utført ”det ordentlige politiarbeidet”. I følge Gundhus er dette et sentralt moment for å forstå motstanden mot IKT arbeidet. Betyr det at informasjons- og kommunikasjonsteknologi ikke kan bidra til at politiet får et mer demokratisk uttrykk? Spørsmålet kan ses i lys av diskusjonen om betydningen av kommunikasjon og kunnskap for økt refleksjon, og hvilken betydning refleksjonen har for endring av yrkeskulturer.

Gundhus plasserer seg selv blant de optimistiske. Hun mener det er viktig at ulike argumenter får leve ved siden av hverandre, slik at yrkeskulturens eksisterende forståelser kan bli utfordret og på sikt kanskje endret. Gundhus sine funn er viktig for å tone ned dagens optimistiske tro på ledelsens betydning for alle ledd i en organisasjon. Fremfor at arbeiderne føyer seg etter ledelsen, yter de motstand ved å pakke ”nye” idealer og praksiser inn i det gamle, på måter som reproduserer og kanskje styrker det eksisterende. I et slikt perspektiv blir det kanskje for mye å håpe på at hele politiet skal kunne endres. Kanskje det er mer fruktbart å jobbe inn modellene seksjon for seksjon? Gundhus gir oss ikke svaret men reiser de gode og viktige spørsmålene. 

Emneord: politi Av Eirik Hammersvik
Publisert 25. feb. 2011 16:27 - Sist endra 25. feb. 2011 16:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere