Ofrenes beste eller gjerningspersonenes verste?

Hvis vi skal tro mediene, utløste noen motbydelige voldssaker i forrige uke et folkelig opprør mot det lave straffenivået i Norge. 

Det er ikke vanskelig å dele avskyen for de handlingene det gjaldt, og heller ikke vanskelig å dele harmen på vegne av ofrene, som ble hardt rammet på en så meningsløs måte. Men er strengere straffer svaret?
Kriminalpolitikken har flere funksjoner. På den ene sida tenker vi instrumentelt om kriminalpolitikk: Den skal være et middel til å kontrollere og helst redusere kriminaliteten, gjennom avskrekking av potensielle gjerningspersoner og rehabilitering av de som allerede har gjort seg skyldige i lovbrudd. På den andre sida tenker vi ekspressivt: Kriminalpolitikken skal uttrykke hva vi føler, hvilke verdier vi slutter oss til. Den brukes til å sende budskap, eller signaler, som det heter.

Sett fra et instrumentelt perspektiv er det lite som tyder på at strengere straffer er et egnet middel til å få ned voldsnivået i et samfunn. Voldsnivået bestemmes nok av helt andre og mer
grunnleggende samfunnsforhold enn domstolenes utmåling av noen måneder eller år fra eller til i straff. I tillegg har vi svært mye forskning som viser at fengsel er et lite egnet middel til å rehabilitere lovbrytere, for å si det forsiktig.
Hva så med det ekspressive perspektivet? Strenge straffer fungerer også som budskap. De skal fortelle at dette er handlinger samfunnet ikke tolererer. Dessuten tolkes straffene som signaler om offerets verdighet – en lav straff for et overgrep eller en krenkelse begått mot et annet menneske kan oppfattes som om offeret er lite verdt, det er ”en hån mot offeret”, som det ofte uttrykkes.

Ofre for vonde og skremmende lovbrudd fortjener absolutt at samfunnet stiller seg på deres side og sender ut klare budskap om deres verdighet og verdi. Men finnes det ikke andre måter å uttrykke ofres verdighet og verdi på enn gjennom strengere straffer til gjerningspersonene? Kanskje kriminalpolitikken her har noe å lære av det ofte utskjelte barnevernet: På sett og vis har også barnevernet å gjøre med ofre og gjerningspersoner. Ofrene er de mest uskyldige og
verneverdige av alle, nemlig barn. Gjerningspersonene, som har utsatt barna for omsorgssvikt, og noen ganger overgrep og mishandling, tilhører oftest, i likhet med dem som befolker fengslene, de fattigste og mest utslåtte delene av befolkningen, gjerne med sine egne, tragiske barndomshistorier bak seg. Barnevernet opererer imidlertid ikke etter prinsippet om at ofrenes verdighet og verdi skal kommuniseres gjennom å straffe gjerningspersonene hardt. I stedet har barnevernet en mer direkte måte gjøre det på: Ofrenes verdighet og verdi kommuniseres rett og slett gjennom hjelp, støtte og omsorg til ofrene. Barnevernets mandat er at alt de foretar seg skal være styrt av prinsippet om barnets beste. Hva som skjer med gjerningspersonene, er sekundært. Om barnevernet skulle anmelde en incestovergriper til politiet (noe de ikke alltid gjør, for det er ikke sikkert det er til barnets beste at faren kommer i fengsel), og lykkes i å få vedkommende dømt til en lang fengselsstraff, så er dette ikke noe gyldig mål på barnevernets suksess i saken. Målet på om de har lykkes er hva som skjer med offeret, med barnet. Hvis de ikke har klart å hjelpe barnet til et bedre liv, har de uansett mislykkes.

Kunne vi tenke oss en kriminalpolitikk basert på en liknende tankegang? En kriminalpolitikk der offerets beste var det sentrale målet, og der offerets verdi og verdighet ble kommunisert direkte, i form av støtte og hjelp til offeret (helsemessig, psykologisk, økonomisk og hva det ellers måtte være behov for) i stedet for indirekte, via strengere straffer til gjerningspersonene? Da ville også kriminalpolitikkens budskap være mer i tråd med det bildet vi gjerne vil gi av oss sjøl som et humant samfunn basert på respekt for menneskerettighetene. Vi kunne, på en praktisk og direkte måte, styrke vernet av ofrenes menneskerettigheter uten samtidig å krenke gjerningsmennenes gjennom lange og nedverdigende fengselsstraffer. Noe å tenke på for regjeringa når den nå skal forberede sin kriminalmelding?

Emneord: nyhetsjournalistikk, debatt, straffenivå Av professor Kjersti Ericsson
Publisert 7. mars 2011 15:51 - Sist endra 7. mars 2011 15:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere