Ari Behn møter Janteloven

Forrige uke var preget av Ari Behns navn. Mange reagerer negativt på Behns fremtoning, men spørsmålet er om ikke fenomenet Ari Behn kan illustrere et viktig trekk ved de nordiske samfunn, vi tåler ikke så godt folk som tar for mye psykologisk plass. 

Er det ikke Janteloven som opererer i bakgrunnen når man fordømmer jålebukker som Behn? Det er videre grunn til å være oppmerksom på at det Sandemose kalte Janteloven også har gavnlige sider, den forteller om særtrekk ved de nordiske land som vi har glede av, og kanskje kan være stolte av. Etter min mening er Janteloven navnet på en kraft som bidrar til å opprettholde en symbolsk likeverdighet mellom mennesker i vårt hjørne av verden.

Behn publiserte i forrige uke sin tredje bok, ”Entusiasme og Raseri”. Den har fått blandede kritikker, men det er personen Behn som skal være tema her, eller rettere sagt, de tegn personen Behn avgir om sin egen person og hans syn på seg selv. Det er gode grunner til å skjelne mellom Behn som privatperson, som forfatter, og selvportrett i den siste boken. Det er likevel vanskelig å unngå å legge merke til at han skriver om seg selv, og at denne teksten refererer til den mottagelse Behn har mottatt i medieverden. Lindgren i Morgenbladet mener at han stiller opp et narrespeil for vår kultur, og at hans måte å presentere seg selv, som figur, er sammenvevd med romaniseringen av hans liv. Medienes reaksjon viser at han lykkes, skriver hun: ”Med medienes mottagelse av Entusiasme og raseri har Ari Behns spill med vår kulturs narsissisme nådd et foreløpig høydepunkt” (Morgenbladet 13.-19. oktober, side 38-39). Hvorvidt dette er en treffende analyse, er det garantert mange meninger om. Det er imidlertid lite tvil om at Behn med sin fremtoning, utløser en rekke reaksjoner i sine omgivelser. Og at mange av dem er av negativ karakter.

Lindgren tilbyr en oversikt over hvordan Behn blir mottatt i mediene. ”Selvopptatt” og ”selvforherligende”, ”selvforelsket”, ”selvmytologiserende”, ”selvHENFØRELSE” (Sic!) og ”positurdiktning” er adjektiver som er brukt. Foruten ”jålebukk”, men dette sier han visstnok også om seg selv. Dette er forfatteren Behn, og pressens resepsjon. Folk flest ser ham på fjernsyn og leser om ham i avisene. Der er hva han sier og måten han fører seg på som setter inntrykk. Behn sier ting som at ”Jeg er den nye vin”, og opptrer poserende og teatralsk. Han kan gjerne fremføre komplimenter, faktisk mer enn gjerne. I denne gesten klarer han likevel å fremheve seg selv. Han fremstår dessuten som uvanlig opptatt av sitt eget utseende.

Mange føler et ubehag ved Ari Behn, og jeg skal innrømme at jeg ikke er fremmed for disse følelsene selv. Og de 1,2 millionene som så ”Nytt på Nytt” på NRK fredag kveld, kunne more seg med Anne Kat. Hærlands harselas. Mitt poeng er likevel ikke å rakke ned på Behn, jeg trekker ham fram her fordi jeg mener han, og reaksjonene på hans fremtoning, forteller noe interessant om det norske samfunn. Men dette handler om at han i en viss forstand tar mye psykologisk plass, om leseren tillater dette uttrykket. Det er det andre som gjør også, noe vi som tittet oss gjennom den såkalte Gullrekka på NRK fjernsynet fredag kveld kunne konstatere i det påfølgende programmet ”Først og Sist”. Programmet åpnet med brødrene Vebjørn og Aune Sand, begge to for så vidt markante figurer. Det er likevel Aune Sand som har fanget min oppmerksomhet. Aune Sand er mest kjent for å ha laget filmen Dis, som ble en kultfilm. Den oppnådde gode seertall, men dens popularitet lå i at den ble oppfattet som så dårlig at den ble ufrivillig komisk. Filmen handlet om Aune selv, og hans romanse med den da kjente TV-personen Siv Stubsveen. Sand hadde laget manus og spilte seg selv, oppstilt i kledelige positurer, i tillegg til at han fremførte en fortellerstemme som med stor patos fremførte banale og svulstige kommentarer, gjerne i form av dikt. Om Behn virker forelsket i seg selv, gjelder det om mulig i enda større grad for Sand. Dette inntrykket ble ikke svekket gjennom hans opptreden i Først og Sist. Han satt tilbakelent med bred benstilling, og brøt inn i samtalen med, igjen, banale hyllester ”til kvinnen”. Hans hyllest til sin bror og familie for øvrig, var helt uten sans for proporsjoner. Det var lett å se hvordan de andre gjestene krympet seg i møtet med Aune Sands fremtreden. Sand uttalte for et års tid siden at han ikke forstår hvor hatet mot ham kommer fra (Dagbladet 22. august 2005). Om han leser videre herfra, får han et hint.

Det jeg vil fram til er like mye reaksjonene som de egenskaper man knytter til de omtalte personene. Jeg vil fram til vekselvirkningen mellom uttrykk for selvforelskethet og negativ fordømmelse blant almuen. Det finnes andre enn Behn og Sand som vekker tilsvarende følelser, men etter mitt skjønn har vi her de mest eksponerte kjendisene av denne typen.

Grunnen til at jeg trekker fram Behn og Sand på denne måten, er som sagt ikke for å henge dem ut eller på annen måte ligge dem til last, jeg vil bruke dem og reaksjonene på dem til å illustrere et særlig samfunnsmessig fenomen: Janteloven. Det er min andre påstand, at den fordømmelse blant annet Behn og Sand møter, er et uttrykk for Jantelovens jernharde grep om det norske folk.

Det er ikke usannsynlig at de omtalte personene også vil være enige i at den reaksjon de mottar, er et uttrykk for Janteloven. Det er dog mulig at de vil legge en noe annen forståelse av denne til grunn. For i motsetning til det som kanskje er vanlig, og i skarp motsetning til det Sandemose selv mente, er det hensikten her å vise at Janteloven kan leses som en sosiologisk observasjon av positive samfunnsmessige krefter.

Sandemose fremførte Jantelovens 10 paragrafer første gang i ”En Flyktning Krysser Sitt Spor” i 1933. Byen Jante, som dannet bakteppe for fortellingen, er en dårlig skjult omskriving av byen Nykøbing på øya Mors, i Limfjorden i Danmark, - Sandemoses oppvekststed. Boken er et oppgjør med småbymentaliteten der, et sted der han ikke følte seg hjemme. Eller kanskje man heller skal si, et sted der de ikke anerkjente hans storhet, slik han selv følte den fra tidlig barnsben? Det er etter hvert et åpent erkjent faktum, at Sandemose selv var det man med den tidens terminologi kalte en psykopat, en mann som hadde et enormt ego, og som ikke nølte med å tvinge gjennom sin vilje på andres bekostning. Han hadde heller ikke mange sperrer mot å utnytte andre. Det å bidra selv, for eksempel overfor sine barn, virker også å ha forekommet ham fjernt. Dette kommer fram med all ønskelig tydelighet i de to biografiene som er kommet ut de siste tiårene (”Mannen fra Jante” av Espen Håvardsholm og ”Flyktningen”, skrevet av sønnen, Jørgen Sandemose). Hvis man ikke mener at det framgår av boken selv (slik Ivar Lo-Johanson gir uttrykk for i ”Parnass”). Aksel Sandemose fly(k/t)tet etter hvert til Norge. Begrepet ?Janteloven? er i dag – likevel kan man vel si – forbundet med hele den nordiske kulturkrets (begrepet er dog lite utbredt i Sverige). Det er mulig at man kan lese Janteloven ikke bare som en nedsettende kommentar til småsamfunn, men som en sosiologisk observasjon av våre nære omgivelser.

Det er slett ikke meningen å antyde at Behn og Sand er det man tidligere kalte psykopater, det jeg er opptatt av er tegn på det å sette en selv i en fremskutt posisjon. Hvorvidt Sandemose kan tolkes som sin tids posør, vedkommer ikke poenget mitt. Poenget her, er at måten Behn og Sand fører seg, oppfattes som tegn på det å stille seg selv over ”oss” andre. Å sette seg selv i en fremskutt posisjon kan man gjøre i både sykelige og ikke-sykelige former, og har jeg rett,
er det noe vi alle gjør i større eller mindre grad. Men når vi gjør det, korrigeres vi av menneskene i våre omgivelser. De viser tegn på misbilligelse. Christie benevner slike tegn som ”primærkontroll”, og bruker eksempler som det å skjære en grimase. Ofte er det slike små signaler som formidler omgivelsenes manglende anerkjennelse. Men det som viser seg da, er Janteloven. Det vi ikke liker, er at man avgir tegn på at man stiller seg over, som mer verdt, enn andre. Janteloven er en kraft som sikrer en symbolsk likeverdighet.

Tord Larsen skrev et bidrag til artikkelsamlingen ”Den Norske Væremåten” som kom ut på 80-tallet (redigert av Arne Martin Klausen). Han mente at det som er typisk norsk, er å ikke ta æren for egne bedrifter og fremganger. Vi har sett det gang på gang, typisk eksemplifisert ved politikere som ”vinner” valg. Selv om det er en utbredt oppfatning at valg avgjøres av fjernsynsopptredener, er det alltid grasrota og partimedlemmene som har gjort en ”kjempeinnsats” (og dermed får æren). Vi ser det samme i idrettens verden, og en studie av takketaler med prisutdelinger innen kultursektoren nok ville ha avslørt et tilsvarende mønster.

Formatet her tillater ikke eksempler eller en mer kritisk gjennomgang av denne påstanden, men jeg tror at Larsen har rett, og at det han påpeker er en positiv effekt av det Sandemose døpte, og fordømte som Janteloven.
Det å klage over Janteloven, er kanskje måter å beklage seg over at man ikke blir verdsatt av andre, slik man selv mener man fortjener?

Janteloven har ti paragrafer som alle kan diskuteres i detalj. Det er det ikke anledning til her, men første bud er ”Du skal ikke tro du er noe”. Det er lett å se de negative sidene av en slik norm. På den annen side, er det ikke ganske ille med folk som ”tror de er noe”? Janteloven danner bakgrunn for at hver enkelt av oss korrigeres når vi tar for mye psykologisk plass. Det er et system som holder oss på plass, når vi begår små overtramp mot hverandres sans for hva som er rimelig selvhevdelse.

Verden hadde ikke gått under uten Janteloven. Men personlig er jeg helt tilfreds med å leve i en kulturkrets som dyrker beskjedenhet. Hadde vi vært i Italia eller Hellas er det mulig man hadde sett annerledes på saken, og kanskje hadde man beundret typer som Ari Behn og Aune Sand?

Emneord: janteloven, sosial kontroll Av stipendiat Nicolay B Johansen
Publisert 7. mars 2011 15:37 - Sist endra 7. mars 2011 15:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere