Gjengenes verden

De siste ukene har vi sett flere alvorlige konfrontasjoner mellom grupper av mennesker. Mest alvorlig er skytingen på Aker Brygge i Oslo. 

En person døde etter et såkalt gjengslagsmål i Lillestrøm. I Sverige ble (helgen uke 34) to personer skadd av skytevåpen, og en stikkskadet i Malmö, i noe som også omtales som oppgjør mellom rivaliserende gjenger.

Det er likevel skytingen på Aker Brygge som vekker mest bekymring her i Norge. Ikke på grunn av personskadene, skuddsår i bena er bagatellmessig sammenlignet med hva som kunne ha skjedd, og skjedde i Lillestrøm. Hundrevis av mennesker befant seg i umiddelbar nærhet da de i følge avisene mellom 15 og 20 skuddene falt. Tre kuler gikk gjennom frontruta på en bil som sto parkert like ved. Bare flaks, sier kommentatorer, at ikke uskyldige ble skadet.
Men samtidig som dette bare var flaks, er det et godt bilde på den såkalte gjengvoldens trussel mot samfunnet for øvrig. Det er kun unntaksvis at de gjengene som omtales i Oslo påfører mennesker utenfor sine egne miljøer betydelig skade. Det skjer, og det er alvorlig nok. Og ikke minst er medlemmer av disse gjengene til tider svært påpasselige med å fremstå i truende positurer overfor storsamfunnet. Av og til kan man lure på om det er provokasjonen som er viktigst, eller om det er lovbruddene deres. Om de virkelig hadde tatt sin kriminelle aktivitet seriøst, hadde de kanskje latt være med å kjøre rundt i svarte BMW?er? Men også symbolske utfordringer av alminnelige mennesker, så vel som storsamfunnet, er alvorlig nok.

Det er betegnende at de gjengene det her er snakk om, både unndrar seg politiets oppmerksomhet i alle henseender, og utfordrer politiets autoritet med provoserende opptreden. Og, samtidig som det er viktig for en hver statsmakt å både ivareta faktisk maktsuverenitet, så vel som symbolsk uttrykk for dette, er det grunner til tenke seg om før man for ensidig går i ”krig” med gjengene.

Når jeg tematiserer politiets håndtering av gjengene i Oslo, er det ikke for å bagatellisere de truslene gjengene står for. Det jeg vil, er å sette dem i en litt annen sammenheng. Jeg mener for det første gjengene kun i minimal grad utgjør noen trussel mot vanlige mennesker. For det andre tror jeg det er vel verdt å ta hensyn til hva gjenger er for noe.

Opplysning kan noen ganger være den beste kur mot frykt. Realiteten er at veldig få mennesker er utsatt for vold fra gjenger. Statistisk sentralbyrå foretar hvert tredje år undersøkelser av befolkningens utsatthet for vold (de såkalte ”levekårsundersøkelsene”). Litt mer enn 1 % av menn forteller at de har opplevd vold på offentlig sted. Det er ca halvparten av alle rapporterte voldshendelser der menn er ofre. Om man ser på egenskaper ved ofrene og tidspunkt/lokalisering for hendelsene, som også fremgår av levekårsundersøkelsene, ser man imidlertid konturene av en figur. Den volden som foregår på offentlig sted, rammer stort sett unge menn (16-24 år), natt til lørdag eller søndag.

Gjerningsmannen virker for det meste beruset, sier ofrene. Det disse tallene forteller oss, er at den vold som utøves på offentlig sted i svært liten grad kan forbindes med gjengaktivitet. Det er en form for hendelse vi kjenner veldig godt fra litteraturen og avisene. De som skader hverandre slike steder er fulle unge menn som deltar i det lokale festlivet.

Det er klart at tallene over er forbundet med usikkerhet. Utvalget er stort nok til å fange opp den slags hendelser vi her er opptatt av, men unge mennesker under 16 år er ikke inkludert. Disse kan man anta vil være særlig utsatt for den type krenkelser som gjenger representerer. Et større problem er det at levekårsdataene i ”statistikkbanken” ikke er presentert slik at man kan knytte de forskjellige variablene til hverandre. Vi vet således ikke om det for eksempel er
de samme som forteller at de ble utsatt for vold på offentlig sted, som forteller at gjerningsmannen var beruset. Dette må vi bare anta. Når man ser på kjønns- og alderssammensetningen for de som forteller at volden fant sted i forbindelse med helgefylla, avtegner det seg også et nokså entydig mønster. I tillegg kan vi sammenligne med danske undersøkelser. Balvig tegner et bilde som ligner veldig på det som er presentert over, og han kan dokumentere at variablene henger sammen (Balvigs ”Voldsomme samfund”, Jurist og økonomiforbundets forlag, 1999, kapittel 15). I Sverige har Lenke for lenge siden påvist de svenske voldstallene er nært forbundet med det ”forlystelseslivet” på offentlige steder. Den volden som forekommer i fortsettelse av det nattlige forlystelseslivet er alvorlig nok. Men den kan ikke belastes Oslos gjengmiljøer.

Disse tallene og undersøkelsene skjuler sannsynligvis hendelser der folk som er medlem, eller aspirerer til medlemskap i slike gjenger, forgriper seg på utenforstående. Men det er lite som tyder på at det er noe stort antall hendelser. I utgangspunktet er det svært få mennesker som blir utsatt for vold i Norge, på mange måter lever vi nok i den mest fredelige tid vi noen gang har opplevd. Denne volden er noenlunde likelig fordelt mellom kvinner og menn som ofre.
Halvparten av de menn som forteller at de har vært utsatt for fysiske krenkelser av denne typen, forteller at dette skjedde i offentlige rom, men dette er da en helt annen type setting enn det man skulle forvente at gjengene representerer. Riktignok kan man lett tenke seg at unge menn som på en eller annen måte kaller seg gjeng, kan finne anledning, og mot, i forlystelseslivets rammer. Men her finner vi resultatet av alle konflikter som oppstår mellom fulle unge menn. Da gir tallene lite rom for noe vesentlig samfunnsproblematisk omfang av vold utført av gjenger. Det er i så fall snakk om en brøkdel av et allerede svært lavt voldsnivå.

Representanten for organisasjonen ”WayBack”, Ikhlaq Khan, sa på TV2 lørdag 26.08.06 at han aldri hadde skadet noen som ikke på en eller annen måte var involvert i gjengrivalisering. Når folk med rulleblad uttaler seg på denne måten skal man nok utvise et visst minstemål av kildekritikk. Khan er åpen på at han har en fortid i en av de store gjengene i Oslo. Men om det skulle vise seg at det ikke er helt korrekt at han ikke har skadet noen utenfor gjengmiljøene, forteller det kanskje noe om at gjengene først og fremst er opptatt ev hverandre. Sånn sett er skytingen på Aker Brygge et godt bilde på gjengenes trussel mot samfunnet. De befinner seg midt i blant oss, men skader for det meste hverandre.
Gjengene representerer en primitiv organisering av mennesker. De er oppbygd som klaner, og følger samme prinsipper som samfunn uten stat. I antropologien kalles dette primitive samfunn. I samfunn uten stater var man avhengig av å kunne påkalle allierte for å være trygg i sin ferd blant fremmede. Angrepsavtaler var sentrale for at slike samfunn skulle fungere. Angrep man en, angrep man alle. Det var en garanti for hevn som gjorde det mulig å bevege seg fritt omkring. Dette kjenner vi fra vår egen vikingtid (hvor ”blodhevn” var viktig), men dette er også kjent fra tidlige samfunn i Midtøsten. Slike klaner representerer på mange måter en grunnleggende sosial organisasjonsform, en man kan lene seg på når andre og mer avanserte samværsformer ikke fungerer.

Det er litt paradoksalt at klaner dukker opp i urbane settinger, i form av gjenger. I byer og moderne samfunn opptrer vi en og en. Det er atomisme og individualisme som preger så vel våre livsveier som ferdsel på gater og torg. Alene står man svært sårbar overfor mulige fiender, men likevel er det slik i vestlige storbyer. Vi opptrer enkeltvis, uten beskyttelse av det Gellner kaller ”effektive fettere” eller annen militær oppbakking.
Og dette fungerer. Det registreres minimalt med krenkelser mellom fremmede mennesker. Som vi akkurat så, er den volden som finner sted på offentlige steder – det samme gjelder fremmede mennesker – i høy grad knyttet til forlystelseslivet i weekendene. Det er gode grunner til å anta at offer og gjerningsmann i mange av disse tilfellene ligner hverandre til forveksling, og at det ofte er tilfeldig hvem som blir hva. I den grad helgefylla dominerer volden på offentlig sted, er det ikke rom for fysiske krenkelser mellom fremmede mennesker. Det er klart at krenkelser kan ta forskjellige former, men i dette perspektivet er påfallende lite forbundet med fare å omgås helt fremmede mennesker. Dette oppsummerer også Balvig i den omtalte undersøkelsen (over).

Gjenger er derimot ikke noe ukjent fenomen i bysammenheng. Vi kjenner dem fra amerikansk historie, både fra 1800-tallet (for eksempel Asburys bøker, hvorav ”Gangs of New York” er filmatisert) og fra forskjellige epoker i forrige århundre (gjenfunnet i populærkultur så vel som kriminologiens klassikere), for ikke å snakke om vår samtid. Gjenger ser ut til å finnes i mange store byer. Det er således et urbant fenomen, samtidig som de representerer den sosiologiske motsatsen, det motsatte av hva urbanitet innebærer.

Gjengene i Oslo opererer, som klanene i menneskehetens tidlige historie, i statsløse samfunn. Dette viser seg blant annet i at de ikke samarbeider med politiet, heller ikke når de selv er ofre. I avisenes gjengivelse av folk som kjenner disse miljøene innefra, fortelles det også at eskalerende volds-/hevnspiraler søkes stoppet gjennom ”forhandlinger” mellom partene (”på pakistansk vis”). Politiets tilstedeværelse har således ingen (umiddelbar) medierende eller
konfliktdempende betydning i rivaliseringen mellom gjengene. Slik sett er det grunn til å advare mot en ensidig konfronterende holdning til gjengmiljøene i Oslo. De har med skytingen på Aker Brygge, vist at det finnes elementer i miljøene som er svært farlige for allmennheten. Det er også gode grunner til å ta gjengmedlemmers provoserende fremferd alvorlig i andre sammenhenger. Strafferetten er konstruert for ta hånd om slike saker. Men gjengene vokser ut av og gjenskaper miljøer med for lite stat. Det er derfor et poeng i seg selv at staten, representert ved politiet, ikke opererer slik at de mister enhver mulighet for fremtidig legitimitet. Det er tross alt politiet som representerer statens ytterste maktmekanismer.

Den såkalte ”nulltoleranse” det tidvis ropes på kan derfor antas å virke mot sin hensikt over tid. Tidligere har vi hørt om at politiet har forfulgt en strategi der medlemmer av disse gjengene har blitt fotfulgt og tatt for mindre lovbrudd, som vanlige borgere slipper unna med. Dette kan vi også lese i avisene 29.08. Det kan være gode grunner til å gå fram slik, men det er også særlig viktig overfor slike miljøer, at man opptrer rettferdig og korrekt etter regelboka. Slik demonstrerer man både rettstatens prinsipper og den rettferdige stat.

Emneord: gjenger, politi, ungdom Av stipendiat Nicolay B. Johansen
Publisert 7. mars 2011 14:04 - Sist endra 7. mars 2011 14:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere