Rehabilitering i fengsel?

I TV” 2s ”Tabloid” torsdag 19. oktober ble straffene for vold, voldtekt og annen alvorlig kriminalitet diskutert.

Justisminister Knut Storberget hevdet at straffene for slike lovbrudd måtte bli strengere, og lovet nye straffebestemmelser med denne utforming. Men han hevdet også med styrke at det lengre oppholdet i fengsel måtte ha et fornuftig, målrettet innhold: Det måtte bygges på rehabilitering. I flere uttalelser var det nærliggende å tolke ham som å mene at lengre tid i fengsel ville gi mer nødvendig tid til rehabiliteringsarbeid, ja, han kom i hvert fall nær å si at mer intensivt rehabiliteringsarbeid begrunnet lengre soning. Blant annet ordla han seg slik, på bakgrunn av et besøk han hadde hatt i et bestemt fengsel (Vik fengsel):
”…vi ser det at for noen av dem så har vi faktisk behov for betydelig bedring i forhold til program og innsats i fengslene. Men det krever faktisk at folk får dommer over en viss lengde – og jeg mener at når det gjelder grov vold og voldtekt, så er det to helt klassiske typer saker hvor vi trenger faktisk tid også under soningen …”

La oss se litt på justisministerens resonnement slik det kan forstås.

Justisministerens velmente oppfatning har en lang historie bak seg. I første del av forrige århundre ble flere såkalte ”særreaksjoner” innført for særskilte grupper av lovovertredere – tvangsarbeid for alkoholbrukere, arbeidsskole og senere ungdomsfengsel for unge lovbrytere, sikring for mentalt ustabile lovovertredere – de med såkalte mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner. Særreaksjonene hadde varierende innhold, men likevel et grunnleggende fellestrekk: De skulle rehabilitere, bringe lovbryteren ”tilbake til samfunnet” gjennom frisk luft og konstruktivt utearbeid (tvangsarbeid), opplæring og trening for arbeidslivet (arbeidsskole, ungdomsfengsel) og psykiatrisk/psykologisk behandling (sikring). Men til slikt rehabiliteringsarbeid trengtes lengre tid i anstalt. Alle særreaksjonene ble derfor vesentlig mer langvarige enn vanlig fengselsstraff.

Det hele foregikk i optimismens tegn. Men etter hvert som årene gikk, begynte man å forstå at resultatene ikke ble som forventet. Alkoholikerne forble like alkoholisert. De unge lovbryterne falt tilbake til ny kriminalitet – faktisk ble det påvist av direktøren selv i en doktoravhandling at tilbakefallet fra ungdomsfengsel var nær 100 %. Og den psykiatrisk/psykologiske behandlingen av sikringsdømte ble en tilsvarende fiasko. Det sistnevnte observerte jeg i mitt eget doktorarbeid fra Ila sikringsanstalt i første del av 1960-årene.

Etter hvert kom en meget stor mengde undersøkelser fra utlandet som underbygde denne konklusjonen. Undersøkelsene av behandling i fengsel hopet seg opp i hundrevis, ja, tusenvis, særlig fra USA – de ble til slutt så mange at det ble foretatt såkalte ”metaundersøkelser” av undersøkelsene, som ga samlede resultater av de med best og likt metodisk opplegg. De viste alle et nedslående resultat – behandling i fengsel ble en fiasko, og som rettferdiggjøring av lengre fengselsopphold var behandling en helt uholdbar begrunnelse. ”Ingenting virker”, ble slagordet på 1970-tallet.

I den nevnte ”Tabloid”-debatten 19. oktober så vi et klart eksempel på at det gamle begynner å røre på seg igjen, i runde nr. 2. Historien om behandling som begrunnelse for fengsel, og særlig for lengre fengsel, er her igjen, som om den lange og dystre historien om elendige resultater er helt visket ut. Justisministeren ga som sagt nettopp uttrykk for det syn at lengre straffer ville gi nødvendig lengre tid til rehabiliteringsarbeid.

Jeg har i den siste tiden hatt anledning til å gå grundig gjennom svært mange av de enkeltundersøkelser og ”metaundersøkelser” som er kommet i de siste årene, i runde nr. 2, som tilsynelatende gir grunnlag for justisministerens optimistiske syn. Politikere og fengselsfolk hevder, til dels med stolthet, at de forskjellige programmene mv. som nå er her, virker, og til dels virker godt, i motsetning til den behandlingsmessige virksomhet som fant sted i tidligere perioder. Slagordet om at ”ingenting virker” er blitt erstattet med ”hva virker?”, der implikasjonen er at noe virker, og at noe virker til og med bedre enn annet. Det påstås at vi er ved et vannskille.

I realiteten er det kontinuitet. For de mange oversikter over undersøkelser og mengden av enkeltundersøkelser fra runde nr. 2 viser meget beskjedne eller til og med marginale resultater.

Det gjelder, vel å merke, også for mange av de såkalte ”kognitive ferdighetsprogrammene” som nå er i vinden. En del av den varierte pakken av programmer viser til og med negative resultater, personene det gjelder blir verre stilt enn de var da de gikk inn i rehabiliteringsforsøket.

Forskerne er i realiteten ofte meget forsiktige i sine formuleringer. Nettopp de bruker uttrykk som ”beskjedne” eller ”marginale” funn. Av andre presenteres gjerne deres forsiktige formuleringer uten de viktige forbeholdene, og med store blokkbokstaver. De burde vært presentert med beskjeden skrifttype. På grunnlag av den store mengden undersøkelser har justisministeren like liten grunn som fortidens justisministere til å begrunne strengere straffer med den rehabiliteringsinnsatsen som finner/kommer til å finne sted. Det er en fullstendig uholdbar legitimering av fengselsstraff.

Flere av forskerne som har arbeidet på dette området, har hevdet at forskjellige programmer er brukbare i prinsippet, men at implementeringen av dem i fengslet setter helt klare grenser. Her er vi ved en kjerne. En hovedårsak til at forsøkene viser så magre resultater ligger i selve fengselssystemet,som danner rammen. Fengslets hverdag består normalt av konflikter, razziaer av celler, knalltransporter fra det ene fengslet til det andre, betjenter som leder programmene og har sine lojalitetsbånd til andre enn fangen i programmet, kontaktbetjenter som har sin lojalitet til fengslet, og så videre. Alt dette skaper til sammen dype motsetningsforhold bl.a. mellom betjening og fanger, som i sin tur gir en uholdbar ramme for programmer som tar sikte på rehabilitering. I dag som før i tiden.

Det er viktig at fanger gis adgang til skolegang, medisinsk hjelp og et helt spekter av øvrige goder og tjenester. Men dette spekteret av goder og tjenester må rettighetsfestes i humanitetens og menneskeverdets navn, ikke innføres i rehabiliteringens navn. Om noen blir rehabilitert gjennom tilføring av slike goder og tjenester, dvs. om noen forhindres fra å falle tilbake til kriminalitet, er det bra. Men om dette gjøres til arbeidets formål, kommer man skjevt ut: Man vil finne at resultatene er marginale, også i den nye tidens forskning, og da kan bevilgningene lett bli tynnet ut eller forsvinne. Og fremfor alt: I lys av det vi vet om hvordan fengslet virker, er det fullstendig uholdbart å begrunne – legitimere - lengre straffer med rehabiliteringsprogrammer. Det er like lite en holdbar begrunnelse for lengre straffer i dag som i fortiden.

Emneord: fengselstraff, kriminalomsorg, rehabilitering Av professor Thomas Mathiesen
Publisert 7. mars 2011 15:56 - Sist endra 7. mars 2011 16:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere