Et spørsmål om ære?

Fritz Moen ble dømt for to drap, satt i fengsel i 18 år, og ble ved gjenopptakelse av sakene frikjent for begge. Det siste drapet ble han frikjent for etter sin død. 

Antakelig var dommene i sin tid bl.a. et resultat av en avhørsteknikk hos politiet som i dag er under endring eller til og med forandret. Kanskje Fritz Moen ikke ville blitt dømt i dag. Men sikkert vet vi det ikke.
Det vi vet sikkert, er at de med ansvar for dette området til det siste har vegret seg mot gjenopptakelse av Moen-sakene. Det som måtte til, var privatetterforsker Tore Sandbergs fenomenale innsats i saken.

Tilsvarende har vi sett i andre liknende saker. I Liland-saken var Tore Sandberg igjen sentral, dessuten spilte andre privatpersoner viktige roller. Påtalemyndighet og politi motsatte seg gjenopptakelse inntil det ikke lenger var mulig. Det samme i de såkalte bumerang-sakene om politivold i Bergen, som Anders Bratholm som privatperson endelig vant frem i. Atter igjen i Torgersen-saken, hvor man har motsatt seg gjenopptakelse med nebb og klør. Blir det gjenopptakelse, er det igjen privatpersoners – ikke minst Ståle Eskelands – fortjeneste. Påtalemyndigheten har bare skrubbet.

Hvorfor har de skrubbet? Hvorfor har det vært maktpåliggende å unngå gjenopptakelse? Avgjørelsene ligger jo i fortiden. Hvorfor har man ikke sagt at vel, alle kan gjøre feil, kan hende vi, eller de før oss, også har gjort feil, la oss for ordens skyld få prøvet saken igjen. Hvorfor har ingen sagt det? Hvorfor denne standhaftige nektelse i alle saker, opp til i dag?

Flere grunner har vært fremhevet. En grunn som man ofte hører, er at i en ny rettssak, for eksempel etter 20 år, vil bevisene i saken være forringet. Vitner er kanskje døde og det vil være ”umulig” å bevise skyld på nytt. Påtalemyndigheten har jo bevisbyrden. Jeg er ikke så sikker på at denne begrunnelsen holder, selv om vi trenger strengere regler for oppbevaring av bevis, for det viser seg jo at mye gammelt bevares og mye nytt graves fram. En annen grunn som man også ofte hører er at en villighet til fornyet prøving etter påtalemyndighetens mening ville føre til vell av krav om gjenopptakelser. Jeg er meget usikker på om dette er tilfelle, for helt fot i hose ville man jo ikke gjøre gjenopptakelsesprosedyren. En tredje grunn kan ligge i en oppfatning av at saker må få sin ende, og at saker går gjennom vårt grundige rettsapparat med ankemuligheter osv. Jeg for min del er usikker på om rettsapparatet i tvilssaker absolutt alltid er så grundig, men noen kan ha tenkt slik.

I alle fall, hvorfor denne utrolige standhaftighet? Man vil for enhver pris unngå gjenopptakelse, langt ut over hva de ovennevnte begrunnelser rimeligvis skulle medføre. Engasjerte privatfolk er blitt brennmerket og regelrett latterliggjort. I Liland-saken ville påtalemyndigheten til og med trekke for kost og losji i fengslet etter at frifinnelsen endelig kom og erstatningsspørsmålet ble reist. Jeg tror det er en fjerde grunn som er den viktigste. Spørsmålet om rettsapparatet har truffet en riktig avgjørelse, eller om saken bør gjenopptas, er et spørsmål om ære.

For eksempel er politiet den institusjon i vårt samfunn som har monopol på legitim fysisk makt. Derfor må politiet ikke gjøre feil i sin anvendelse av fysisk makt, for eksempel i form av det vi kaller politivold. Gjorde politiet feil, ville det være et tegn på at monopolet på fysisk makt ble forvaltet uriktig, et tegn på at man gikk over grenser. En som har monopol på noe slikt som fysisk makt, må ikke gjøre feil i vårt samfunn – det var bare mulig før i tiden. Derfor motsetter man seg på det sterkeste beskyldninger om politivold. Det er en æressak.

Tilsvarende med retten. Retten er den tredje statsmakt, ved siden av regjering og storting. Vi har prosedyrer for kritikk av regjering og storting. En viktig del av politikken består egentlig i det å rette kritikk, i nåtid og ettertid. Men slik er det ikke i forbindelse med den tredje statsmakt, retten. Retten treffer det endelige vedtak, eventuelt etter at ankemuligheter er uttømt, om påføring av et tilsiktet onde, som strafferettsjuristene kaller straffen. Det å påføre et tilsiktet onde er vidtrekkende og skjebnesvangert, og noe man ikke gjør i utrengsmål. I sivile saker påføres ikke et tilsiktet onde, men sakens utfall kan likevel være meget tung å bære.

Fordi det gjelder noe så spesielt og grusomt som påføring av et tilsiktet onde, omgir retten seg med en lang rekke symboler på verdighet, som gir påføringen legitimitet. Legg merke til at symbolene blir tydeligere jo lenger man kommer opp i domstolens hierarki, jo nærmere man kommer den absolutt endelige avgjørelse. I Høyesterett omgir man seg med særlige kapper, grønn fløyel på bordet, grønne lamper som kaster et dust grønt lys utover, gullinnrammede bilder på veggene av tidligere justitiariuser som passer på og ser alvorlig ned på en, ornamenterte stoler og rik ornamentikk over dommernes dør (interessant nok ingen ornamentikk over tilhørerne dør), regler for sittearrangement og inn og utmarsj, osv. osv.

Første gang jeg skrev om dette i en bok, gjorde jeg litt narr av det. Det skal man ikke gjøre, for symbolene har en funksjon, nemlig den å gjøre påføringen av det tilsiktede ondet legitimt. Avgjørelsen, særlig i skyldsspørsmålet, blir en æressak. Det går på institusjonens ære og verdighet løs om retten skulle ha tatt feil.

Æressaken overføres på påtalemyndighet og politi, som jo i skranken har overtalt retten, mot forsvarerens vilje, til å påføre det tilsiktede ondet. For rettsapparatet som helhet blir det dermed en æressak. Det går samlet sett på æren løs om man skulle ha tatt feil.

Når Tore Sandberg eller en annen så kommer og sier at dere har tatt feil, eller saken må i hvert fall undersøkes om igjen, blir man mer enn støtt på mansjettene. Man gjør alt for å hindre at en Tore Sandberg eller en annen får rett.
Vi er nødt til å gjøre noe med dette. Noe er allerede gjort, ved opprettelsen av gjenopptakelseskommisjonen. Men hvis jeg har rett i æresmekanismens virkemåte, tror jeg det skal mye mer til. Gjenopptakelseskommisjonen må styrkes. Undervisningen av rettens aktører, først og fremst juristene, må legges opp slik at de ikke lenger lærer å se på seg selv som ufeilbarlighetens lys, samtidig som de opprettholder strenge krav om rettssikkerhet. Rettsaktørenes kultur må endres.

Rettens aktører må komme dit at de kan si: ”Vel, vi har virkelig gjort så godt vi har kunnet. Men vi kan selvfølgelig ha tatt feil. La oss prøve saken enda en gang”. 

Emneord: justisfeil, Fritz Moen, domstoler Av professor Thomas Mathiesen
Publisert 7. mars 2011 14:16 - Sist endra 7. mars 2011 14:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere