Kriminaltekniske bevis og straffesakskjedens sårbare aktører

Torsdag 3. august skrev Aftenposten (morgenutgaven) at regjeringen vurderer å etablere et nytt, kriminalteknisk laboratorium.  

Artikkelen ble fulgt opp i samme avis med kommentarer fra opposisjonspartiene (søndag 6. august). Justisministeren uttalte at han ennå ikke har tatt stilling til hva slags tilknytning laboratoriet bør ha til politiet, men påpekte at det finnes argumenter for og i mot en tett tilknytning. Med dette åpner han opp for en mulig overføring av ansvaret for DNA analyser til politiet. Et ansvar som i dag er tillagt en uavhengig institusjon, Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo.

Regjeringens tanke er at en større del av politiets kriminaltekniske arbeid skal samles og håndteres av en nasjonal avdeling. Av artiklene synes det klart at det er den forestående utvidelsen av DNA registeret som aktualiserer spørsmålet om hvor analysene bør analyseres. Det er imidlertid nærliggende å tro at justisdepartementet er vel informert om de problemene som oppsto mellom Riksadvokaten og ledelsen ved Rettsmedisinsk institutt da instituttet nektet å utføre analyser av materiale politiet hadde innhentet på utradisjonelt vis i to profilerte kriminalsaker, Nokas-saken og Munch ranet.
Uansett, de som ikke ønsker et sentralt laboratorium underlagt justisdepartementet begrunner sitt syn med behovet for avstand mellom politiet og analytikerne. Advokat Harald Stabell hevder at ”ordningen vi har nå med Rettsmedisinsk institutt er i seg selv en garanti for rettssikkerheten”. Høyre ønsker å privatisere, mens FrP ser for seg en uavhengig, offentlig stiftelse.
DNA har vist seg spesielt godt egnet som kriminalteknisk etterforskningsmetode. Utviklingen har gått raskt, og et sentralt kriminalpolitisk spørsmål er i hvilken utstrekning politiet bør utnytte teknologien. I England og Wales har myndighetene i perioden fra april 2000 til mars 2005 investert ca. tre milliarder kroner i The DNA Expansion Programme. I underkant av tre millioner briter er registrert i databasene. Som en følge av senkede terskler for registrering, forventes det at tallene vil stige ytterligere og nærme seg 10 prosent av befolkningen (McCartney 2006). Av de registrerte ble over 120 000 løslatt uten siktelse (charged),
24 000 av disse var under 18 år. En tredjedel av den svarte, mannlige befolkningen er allerede registrert (GeneWatch 2006).

Investeringene, og lovendringene som er innført parallelt, bygger på antagelsen om at politiets mulighet til å oppklare lovbrudd styrkes dersom databasen med DNA profiler utvides. Myndighetene i England og Wales betegner satsningen som en suksess og underbygger påstanden med økt oppklaringsprosent, spesielt i forbindelse med tyveri fra hus og bil. Myndighetene opplyser at den totale oppklaringsprosenten i England og Wales ligger på rundt 26 prosent. I de sakene hvor politiet lykkes med å uthente DNA fra åstedet, øker oppklaringsprosenten til 40 (Home Office 2005).
Slike databaser reiser imidlertid ikke ubetydelige spørsmål med hensyn til personvernet. For en kritisk og tankevekkende gjennomgang, se GeneWatch 2006. Ny forskning stiller også spørsmålstegn til effekten av DNA programmets innvirkning på den totale oppklaringsprosenten (McCartney 2006). Til tross for den massive satsningen er det for eksempel fortsatt bare 0,35 prosent av rapporterte lovbrudd som oppklares ved bruk av DNA.
Uansett utfallet av den kriminalpolitiske debatten omkring DNA registrenes størrelse, synes det rimelig klart at DNA- og øvrige kriminaltekniske analyser kommer til å spille en sentral rolle i vårt fremtidige rettssystem.

Det er all grunn til å bifalle Aftenpostens initiativ til debatt. Nedenfor vil jeg forsøke å illustrere hvorfor. Kriminaltekniske bevis, enten de omtales som tekniske bevis eller sakkyndige utredninger, står i en særstilling når straffesakens aktører treffer sine beslutninger. Prosessen frem til gode beslutninger beskrives i den psykologiske faglitteraturen som en gjennomgripende streben etter alternative svar, uten å favorisere det vi allerede har i tankene. Det er ikke enkelt å leve opp til det normative ideal. Likefullt, er vi heldige og ikke stilles overfor de helt store prøvelsene, klarer vi oss relativt greit med de beslutningene vi treffer i vår hverdag. Innimellom treffer vi imidlertid feilslutninger. De aller fleste får heldigvis ubetydelige konsekvenser i hverdagslivet. Andre beslutninger kan enkelt rettes opp. Aner vi at beslutningen kan få alvorlige konsekvenser, har vi som regel tid og anledning til å utsette den. I mange tilfelle kan vi også benytte oss av friheten til ikke å velge, ikke treffe noen beslutning i det hele tatt. Vi kan også overlate beslutningen til andre.
I de få tilfellene hvor vi stilles overfor alvorlige dilemmaer, og (for eksempel) gjennom tidspress, tvinges til å ta et valg, påvirkes våre beslutninger på flere måter. Dersom (opplevelsen av) tidspress knyttes til spørsmål som er kompliserte og betydningsfulle, øker opplevelsen av stress. Alle beslutninger har en emosjonell komponent. Ved stress øker den emosjonelle mobiliseringen, noe som medfører at vi har lettere for å velge enkle beslutningsstrategier, altså at vi vurderer færre alternativer (Lai 1999).

Dette bringer oss over i den rettslige kontekst. Rettsapparatet er som kjent sosialt konstruert. Det er designet på en måte som gjør at flere av de sikkerhetsventilene vi nyter godt av når vi treffer våre beslutninger i den sosiale hverdag, er betydelig innsnevret. Noen er sågar ikke lenger tilgjengelige. Det mest åpenbare eksempelet er domstolens plikt til å treffe en avgjørelse. Dette gjør straffesakskjedens aktører sårbare.
I vanskelige saker, der ord står mot ord, må aktørene søke etter konkrete holdepunkter. I et hav av informasjon, produsert og fremført av mennesker med ulike motiver, fremstår det tekniske beviset i en særstilling. Når politiets kriminalteknikere eller andre fagkyndige presenterer sine konklusjoner med pedagogisk tyngde, fremstår de tekniske bevisene ofte som langt klarere enn den øvrige informasjonen som presenteres. Faste konklusjoner om tekniske funn gjør beslutningstakeren trygg, men samtidig sårbar. Sårbar fordi et klart lys i et dunkelt landskap gjør det vanskeligere å etterleve prinsippene for gode beslutningsprosesser. Vi støtter oss til det sikre, og ser ikke behovet for å strebe etter alternative forklaringer. Sårbarheten forsterkes ytterligere fordi tekniske bevis ofte er så kompliserte at beslutningstakeren må stole på den fagkyndiges tolkning og konklusjoner.
Likefullt, de aller fleste vil nok støtte opp under det pragmatiske argumentet om at straffesaker med tekniske bevis, tross alt, er å foretrekke fremfor saker uten. Selv om også bevisteoretisk litteratur påpeker nødvendigheten av en helhetlig bevisvurdering, havner ofte tekniske bevis, og sakkyndige uttalelser som underbygger dem, i en særstilling. Mitt poeng er altså at jo klarere det tekniske beviset fremstår i omgivelsene av øvrig informasjon, jo mer sårbare blir aktørene. Sårbare i den forstand at deres beslutninger i økende grad underbygges av èn kilde, hvis konklusjoner er utredet av andre enn retten.
Behovet for tekniske undersøkelser oppleves sterkest i kriminalsaker hvor skyldspørsmålet ikke er opplagt. De vanskelige sakene er ikke bedre opplyst på etterforskingsstadiet, snarere tvert i mot. Riktignok er ikke politiets etterforskere pålagt å pågripe noen, men presset for oppklaring er stort, spesielt i drapssaker (Dixon 2006 s. 323). En kriminalteknisk undersøkelse, eller en sakkyndig uttalelse som skaper (eller underbygger) en mistanke, gir håp om en løsning, et lys i tunnelen.

Begrepet ”tunnelsyn” anvendes hyppig når politiets etterforskere trår feil. Begrepet beskriver beslutningsprosessene, og illustrerer aktørenes sårbarhet i alvorlige saker hvor skyldspørsmålet ikke er opplagt. For å lykkes er aktørene prisgitt påliteligheten av de kriminaltekniske undersøkelsene. Fra et vitenskaplig ståsted er imidlertid et analyseresultat ikke mer pålitelig enn sitt svakeste ledd. Hvordan politiet samler inn og behandler sine kriminaltekniske spor er følgelig av like stor betydning for rettssikkerheten som de påfølgende analysene. Det er verd å merke seg at begrepet tunnelsyn, og kritikken som følger, sjeldent fremmes når politiet ignorerer alternative forklaringer og støtter seg til tekniske undersøkelser som åpner saken og avklarer skyldspørsmålet. Da får politiet skryt for sin effektivitet.

Ovenfor har jeg forsøkt å belyse det selvsagte; påliteligheten av tekniske undersøkelser og andre sakkyndige undersøkelser er av helt grunnleggende betydning for rettssikkerheten. I USA er det i dag dokumentert så mange uriktige domfellelser at forskere har nok data til å konkludere med rimelig tyngde hva som går galt når det går galt. Upålitelig arbeid i forbindelse med tekniske bevis er dokumentert i over 70 prosent i de snart 190 sakene med
uriktig domfellelse (Saks og Kohler 2005). Sakene og analysene av disse er beskrevet på hjemmesidene til The innocent project. Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, dro veksler på denne forskningen i sin viktige, men litt upresise kommentar med overskriften: Sakkyndighetens fallitt. Det er av vesentlig betydning for debatten å forstå at de høye tallene som utledes gjennom arbeidet i The innocent project, refererer seg til politiets kriminaltekniske arbeid og øvrig sakkyndig arbeid, altså ikke bare til det rettsmedisinske fagmiljøet. I tallmaterialet som presenteres innbefatter begrepet forensic science altså alt kriminalteknisk arbeid.

Heldigvis har vi ikke det samme datatilfanget i Norge. Det er imidlertid god grunn til å se nærmere på analysene av de amerikanske sakene. Som påpekt av Stanghelle, sakkyndige undersøkelser synes å ha spilt en avgjørende rolle i flere av de (til nå) kjente sakene i Norge. Derfor var det viktig at Aftenposten initierte en debatt i forrige uke i tilknytning til regjeringens planer om å opprette et nasjonalt laboratorium.
Hovedargumentet for å beholde dagens ording med Rettsmedisinsk institutt er at den sikrer avstand mellom politi og analytikere. Avstanden stimulerer uavhengighet og kan i en større sammenheng sees på som et av flere tiltak som har vært med på å sikre prinsippene for vår rettsstat. Dette er et tungtveiende argument. Et annet sentralt poeng er selvsagt hvor pålitelige de kriminaltekniske undersøkelsene faktisk er. Avstand mellom politi og medisinere er i seg selv ingen garanti for rettssikkerheten. Det er allerede dokumentert. Argumentene for nødvendig avstand må sees i lys av det faktum at det faktisk er politiet som prioriterer, sikrer, og sender inn sine funn fra åstedene til laboratoriene. Som påpekt av Lucas:Forensic scientists do not make physical evidence „objective? simply by subjecting it to analysis in the laboratory. If bias has been employed in selecting evidence in the field or in deciding which evidence should be examined or reported, or both, no amount of scientific testing can correct for this prejudice. (Lucas 1989: 725)

Radiumhospitalets granskningskommisjon fant ingen holdepunkter for at Jon Sudbøs medforfattere deltok i fabrikasjonen av de data som lå til grunn for deres analyser og konklusjoner. Ei heller fant kommisjonen holdepunkter for at medforfatterne på annen måte hadde gjort seg skyldig i vitenskaplig uredelighet. Kommisjonens konklusjoner gir en rimelig klar indikasjon på at Rikshospitalets rettsmedisinske institutt neppe hadde tatt ansvar dersom en korrekt utført DNA analyse, på bakgrunn av politiets innsendte materiale, skulle vise seg å danne grunnlaget for en uriktig domfellelse. Hvert ledd synes å stå ansvarlig for sitt eget arbeid. Jeg gjør mitt, og du gjør ditt. Slike ordninger stimulerer riktignok uavhengighet. Men i lys av universitetets etterfølgende behandling av skandalen rundt Sudbø, kan justisministeren og de som ønsket et nasjonalt laboratorium argumentere for at et slikt senter vil stimulere en ordning der alle parter vil føle et tyngre ansvar for det endelige produkt.

Dersom en aksepterer tanken om en ordning med tettere bånd mellom politiet og analytikerne, kan en ikke se bort i fra muligheten for at forskernes kompetanse vil smitte over på politiets kriminalteknikere. Blant annet gjennom intern opplæring, oppfølging og tettere kontroll med hensyn til etablerte, vitenskaplige prinsipper for innsamling og håndtering av materialet som skal analyseres. Organisatoriske grep der vitenskaplig ansatte inkluderes i den sentrale ledelsen vil etter all sannsynlighet sikre at forskerne føler et tyngre ansvar for hele bevissikringskjeden. Roy (2006) påpeker at dersom politiet gis veiledning og opplæring i ny metodikk, er politiets respons mer positiv enn hva tidligere politiforskning indikerer. Forskerne vil over tid bli preget av sin arbeidsplass. Betyr det at forskningens fundamentale forutsetninger, for eksempel til kravet om uavhengighet, bevisst eller ubevisst, vil måtte vike i jakten på drapsmenn? Jeg tror ikke det. Jeg tror at forskerne vil beholde sin faglige integritet. Men det forutsetter at et eventuelt laboratorium settes opp med tilstrekkelig resurser og et klart mandat om også å drive forskning, ikke bare saksbehandling.

I sin artikkel påpeker Saks og Koehler nettopp behovet for forskning rettet inn mot kriminaltekniske etterforskingsmetoder. De trekker frem den vitenskaplige utviklingen av DNA teknologien som et eksempel til etterfølgelse, og illustrerer sitt poeng ved å trekke frem fingeravtrykk som eksempel. Med hensyn til pålitelighet skårer riktignok fingeravtrykksanalyser langt bedre enn de øvrige kriminaltekniske metodene som kritiseres.
Nyere forskning indikerer imidlertid at rettsapparatets oppfatning om at fingeravtrykk er en eksakt vitenskap, faktisk ikke medfører riktighet. Kontrollerte laboratorieundersøkelser og reelle saker viser at politiets kriminalteknikere bommer med overraskende hyppighet. For eksempel da Brandon Mayfield ble utpekt av FBIs fingeravtrykkseksperter i forbindelse med terrorbombene i Madrid, 2004. FBI overbeviste retten om at deres analyser av materialet som spansk politi hadde oversendt (tilsynelatende i den tro at FBIs ekspertise overgikk deres egen) var identiske med fingeravtrykkene til Mayfield. Mayfield ble fengslet og det tok 14 dager før det ble klart at det ikke kunne være hans fingeravtrykk. Han hadde ikke vært utenfor USA de siste 10 årene. Saken er ikke unik.

Dokumentasjonen i Saks og Koehlers artikkel virker urovekkende. For meg hadde det virket beroligende om et vitenskaplig studie, med norske data, bekreftet det synet jeg alltid har hatt, nemlig at Kriminalpolitisentralens fingeravtrykkavdeling har så strenge kontrollrutiner at slike feil ikke forekommer i Norge.

Om politiets tekniske undersøkelser bør innrettes etter strengere, vitenskaplige kriterier, i tråd med anbefalingene til Saks og Koehler (2005) faller utenfor problemstillingene i denne spalten. Jeg konkluderer med at et kriminalteknisk laboratorium med tilstrekkelig ressurser til forskning kan forsvares ut i fra rent kriminaltekniske hensyn. Dersom det primære argumentet for etableringen av et nasjonalt laboratorium er av prosessøkonomisk karakter, virker dagens uavhengige ordning klart tryggere.
 

Kilder:
Dixon, D. (2006). Regulating police interrogation. Investigative Interviewing.
Rights, research, regulation. I Williamson, T. (ed.), Willan publishing
GeneWatch UK. (2006) The DNA Expansion Programme: reporting real
achievement?
http://www.genewatch.org/uploads/f03c6d66a9b354535738483c1c3d49e4/DNAexpansion_brief_final.pdf
Home Office (2005). DNA Expansion Programme 2000–2005: Reporting
achievement. Forensic Science and Pathology Unit
Lai, L. 1999. Dømmekraft. Tano Aschehaug
McCartney, C. (2006). The DNA expansion programme and criminal
investigation. British journal of Criminology 46, 175–192 Advance Access publication 25
October 2005
26
Roy, R. (2006). Investigative interviewing: suspects` and victims`rights in
balance.
Investigative Interviewing. Rights, research, regulation. I Williamson,
T. (ed.), Willan publishing
Saks, M. og Koehler, j. (2005). The Coming Paradigm Shift in Forensic
Identification Science. Science 5 August 2005: Vol. 309. no. 5736, pp. 892 - 895
The innocent project. http://www.innocenceproject.org/
 

Emneord: politi, bevis, dna Av Asbjørn Rachlew
Publisert 25. feb. 2011 15:57 - Sist endra 18. mai 2016 08:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere