Deg, meg og lommemannen

Mandag 13.11.06 var en historisk dato i norsk kriminalitetskontrollhistorie. For første gang har politiet viet en egen nettside til jakten på en bestemt forbryter – den såkalte Lommemannen

”Vi har tenkt mye på hvordan vi kan få inn det forløsende tipset og bestemte oss for å lage en egen internettside om ham. Internett er et kraftfullt medium,” uttalte politioverbetjent Håvard Aksnes i Kripos til Dagbladet i sakens anledning.
På nettsidene kan man lese at Lommemannen siden år 2000 har reist land og strand rundt for å lure barn til å stikke hånda ned i bukselommene hans, som han selvsagt har klippet hull i. I overkant av 100 anmeldte saker har det blitt, hovedmengden i østlandsområdet, men også fra Trondheim i nord, Kristiansand i sør og Stavanger i vest, og langs hovedveiene imellom. Nettsidene inneholder blant annet et detaljert kart over Lommemannens bevegelser med krysshenvisninger til en liste over anmeldelsene, ulike fantomtegninger av ham, og et knippe uskarpe bilder av ham hentet fra et overvåkningskamera i Trondheim i 2003.

Nettsidene inneholder også en relativt omfattende brukeveiledning ment for dem som skulle finne på å klikke seg innom: ”Bla deg gjennom informasjonen på dette nettstedet i fred og ro, bruk god tid. Se spesielt på fotografiene fra Trondheim (…) Se gjennom fotografiene og tegningene i fred og ro, og bla gjerne frem og tilbake gjennom fotografiene. Om mulig ta de inn i et fotovisningsprogram hvor de kan forstørres. (…) Har du en mistanke om hvem dette kan være, bør du også ta en titt på kartet og den skjematiske oversikten over anmeldte forhold med oversikt over åsteder/gjerningssteder. (…) Se litt på steder og tider, og tenk tilbake.” Nettsidene henvender seg altså direkte til et publikum som tar seg tid til å bla gjennom informasjonen i fred og ro, kikke på tegningene og fotografiene, og tenke tilbake for å forsøke å lete i hukommelsen – er det ikke noe kjent med han der? Målet er at jeg og deg, oss alle, aktivt skal tre støttende til i jakten på ham – forbryteren – i vår felles beste interesse.

I boken The culture of control forsøker David Garland å beskrive endringer i det han kaller kriminalitetskontrollkulturen i dagens vestlige samfunn, og sette disse inn i en videre sosial og kulturell sammenheng. Med utgangspunkt i Ulrich Becks tanker om risikosamfunnet beskriver Garland hvordan samfunn som vårt er preget av en ny kollektiv kriminalitetserfaring der mye og alltid stadig mer kriminalitet fremstår og oppleves som normalsituasjonen. Dette har blitt en vedtatt sannhet – kriminaliteten øker! – selv når det ikke ser ut til å stemme.

Dermed ser ansvarlige myndigheter behovet for å tone ned sin egen rolle som befolkningens trygghetsleverandør. Uansett hvem som til enhver tid sitter med regjeringsmakten, uansett hvor mye penger politiet gis til rådighet, fortsetter kriminaliteten å øke, og det oppstår et behov for å dempe publikums forventninger til kriminalitetskontrollens muligheter. Den paradoksale situasjonen oppstår – kriminalpolitikkens tilbakevendende janusansikt – at man må dempe forventningene til hva som er mulig å oppnå, samtidig som man av politiske og bevilgningsmessige grunner må fremstå som aktive, ansvarlige og handlingsrettede overfor det alltid stadig økende kriminalitetsproblemet.

Garland beskriver en rekke ulike tilpasningsstrategier til denne situasjonen. Én er en tendens til at justismyndighetene inngår partnerskap med ulike private eller halvoffentlige aktører – alt fra interesseorganisasjoner og vekterfirmaer til den enkelte privatperson (oss alle). Dermed spres også ansvaret for en vellykket bekjempelse av kriminaliteten på flere skuldre. Eksempler fra Norge kan være ulike holdningskampanjer, som taggerhue-kampanjen på nittitallet, samt det tette samarbeidet mellom oslopolitiet og Oslo Sporveier i arbeidet mot nettopp tagging, begge beskrevet av Cecilie Høigård i Gategallerier.

Et annet eksempel som også tar opp i seg to andre tendenser Garland beskriver, nemlig hvordan kriminalpolitikken og kriminalitetskontrollen blir medie(TV-)tilpasset, og hvordan den påvirkes av en stadig sterkere tiltro til de muligheter som ligger i bruk av ny teknologi, er programmet Etterlyst på TV3. I skjæringspunktet mellom detektimen, dokumentarfilmen og nyhetssendingen rekonstruerte programmet uløste kriminalgåter i beste sendetid, komplett med uniformerte politistudenter i et iscenesatt ”operasjonsrom” som bakgrunnskulisse, alt i et forsøk på å involvere publikum i etterforskningen fra sofakroken. Fjernsynets publikum og det publikum politiet gjerne etterlyser hjelp fra (”politiet trenger nå hjelp fra publikum”), var altså plutselig ett og det samme.

Nettsidene viet jakten på Lommemannen kan forstås som hittil siste skudd på denne stammen. Forsøket på å inkludere publikum (hva dette begrepet enn skal vise til i denne sammenhengen) i jakten på forbryteren forsterkes ved hjelp av virkemidler hentet fra fjernsynsdramaturgien: ”Hvorfor var ?Lommemannen? i Sauda en torsdag ettermiddag midt i januar?” spør nettsidene. ”Var han der i anledning jobb eller i en eller annen form for aktivitet/arrangement? Fartet han rundt på måfå og havnet tilfeldigvis i Sauda?” Følg med i neste episode er en oppfordring som spøker i bakgrunnen. Det som vel kan være like spennende å se er hva som blir neste ledd i utviklingen mot en stadig mer teknologisert, TV- tilpasset og delprivatisert kriminalitetskontroll. For nye gode ideer vil fortsette å komme, så lenge kriminaliteten fortsetter å øke (selv når den ikke gjør det).

Emneord: internett, politi, massemedia Av stipendiat Thomas Ugelvik
Publisert 7. mars 2011 16:15 - Sist endra 7. mars 2011 16:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere