Alternativ til straffepolitisk styring

Bruken av straff i det norske samfunn øker, som i flere samfunn det er naturlig å sammenligne oss med. Etter tendenser til reduksjon i bruken av fengsel i 1970-årene, har fangetallene siden 1980-tallet pekt en vei; oppover.

Reduksjonen i 1970-årene kan dels knyttes til en omfattende dokumentasjon av fengselsstraffens manglende rehabiliterende virkninger som vokste frem særlig 1960- og 70-årene. Forskningen viste at fengsel ikke rehabiliterer mennesker. Forskningen viste derimot at fengselet oppfyller en annen av straffens begrunnelser; påføring av lidelse. Fengsel isolerer mennesker fra samfunnet; holder mennesker borte fra venner og familie, hindrer mennesker i å opprettholde kontakter i arbeidsliv og dessuten å bedrive meningsfull aktivitet i fritiden. Fritid finnes ikke i et fengsel. Det er bare tid som skal gjøres.

Når tiden er gjort står ikke fangen bedre rustet til å mestre et liv slik den gode allmuen ønsker det. Det er vanskelig å gjenopprette kontakten med arbeidslivet med fengselsstraff på CV’en. Det har vist seg at ”sonet en dom” ikke er det svaret arbeidsgiver ønsker på hva du gjorde det siste året.

Det skal sies at det gjøres mye bra i norske fengsler. Noen ildsjeler sørger for gode skole- og kulturtilbud. Men rammen for hva som kan gjøres i et fengsel, ligger i straffen som logikk. Påføring av lidelse. Og i fengselsstraffens form: isolasjon fra samfunnet. Å lukke folk ute for at de skal bli bedre skikket til å være inne. Sier vi. Men kan det være slik? Det er mer som tyder på at vi lukker folk ute, slik at vi andre kan ha det bra. Får vi det bedre på denne måten?

Hva gjør den utstrakte tradisjon for å påføre hverandre lidelse med oss som folk?

Det finnes flere paradokser ved bruken av fengselsstraff. Historiske studier av statistikkene over kriminalitet og fangetall, tyder på at det ikke er en sammenheng; i hvert fall ikke den sammenheng vi kunne tenke oss. Det er ikke belegg for å si at fangetallene speiler kriminalitetsutviklingen (se Mathiesen 1995). Bruken synes derimot å variere mer med det straffepolitiske klima; holdninger i politikken, i folket, i media. Vi har dessuten aldri brukt mer straff enn hva vi gjør i dag. Det er lite som tyder på at dette har gitt oss et bedre samfunn. Hva kan gjøres?

Det finnes alternativer. Jeg tror ikke vårt samfunn er modent for å avskaffe straff generelt eller fengselsstraffen spesielt. Til det er de straffende tradisjoner fremdeles for innebygd i våre mentaliteter. Jeg tror det er noen handlinger i samfunnet vi ennå ikke er rede til å møte på noen annen måte. Men vi kan straffe mindre. Vi kan straffe på mindre destruktive måter, eksempelvis gjennom økt bruk av betingede straffer og samfunnsstraff; straffer som ikke skyver individer ut i den totale isolasjon. Vi kan bruke mer konfliktråd. En arena hvor mennesker kan snakke sammen og kanskje komme noe nærmere hverandre, uten at det skal stilles krav til verken forsoning eller vennskap av den grunn. Men kan vi oppnå et snev av større forståelse for den andre, kan dette være verdifullt for en som er blitt skadet, og for en som har skadet. Og vi kan omdefinere handlinger. Vi kan omdefinere bruk av narkotika fra et strafferettslig til et helse- og sosialfaglig anliggende (Frantzsen 2001). Hvordan?

Det er paradoks at bruken av fengsel øker, tross kunnskapen om fengselsstraffens destruktive virkninger på individ og samfunn. Jeg tror det kan ha sammenheng med at vi vet mindre om alternativene. Men dette kan vi gjøre noe med. Samfunnsforskere må ta på seg rollen å fremskaffe mer kunnskap om hvordan alternative kriminal- og sosialpolitiske virkemidler fungerer og kan fungere. Vet vi mer om hva alternativer til fengselsstraff har å by på, kan vi få en kunnskapsbasert diskusjon av ulike former for kontroll i samfunnet. Kunnskap om fengselets negative virkninger har vist seg å ikke være nok, så nå må vi gå et skritt videre. Vi må vite mer om hvordan vi kan gjøre det annerledes, og hva dette kan bety for oss alle.

Det er ikke bare samfunnsforskerne som har en rolle her. Politikere har et ansvar for hva som legges til grunn for kontrollen i samfunnet. Media spiller en viktig rolle som en demokratisk skapende arena, men står i et spenningsforhold mellom hensynet til den offentlige debatt og markedet. Media har et ansvar for å ikke omgjøre kriminal- og sosialpolitikk til en salgsvare; hvor enkelthendelsene og sensasjonene blir dannende for totalbildet som skapes (Mathiesen 1994). Media har også et ansvar for å formidle et nyansert bilde av den kriminalpolitiske styring; et bilde som ikke utelukkende er bygget på stereotypiske oppfatninger av hva straff er og ikke er, hva alternativer er og ikke er.

Og det er dessuten et lyspunkt at folks oppfatninger av straff kan synes å være mer nyansert enn det generelle bildet i media skulle tilsi. Presentert for konkrete straffbare handlinger og personene bak handlingene, tyder en dansk undersøkelse på at flertallet i folket ønsker en lavere straff enn hva som utdeles i domstolene (Balvig 2006). Så er det kanskje håp.

Litteratur

Balvig, Flemming (2006): Danskernes syn på straf. Advokatsamfundet.
Christie, Nils (2000): Kriminalitetskontroll som industri: mot gulag, vestlig type. Oslo: Universitetsforlaget.
Frantzsen, Evy (2001): Metadonmakt: møte mellom narkotikabrukere og norsk metadonpolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Mathiesen, Thomas (1995): Kan fengsel forsvares? Oslo: Pax.
Mathiesen, Thomas (1994): ”En straffepolitisk styring – en studie i moralsk panikk”, i KRUS rapport. Kriminalomsorgens utdanningssenter. 1994

Emneord: fengselstraff, sosial kontroll, Alternativ tvisteløsning Av Mari-Louise Pabsdorff
Publisert 9. mars 2011 11:13 - Sist endra 9. mars 2011 11:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere