Bruk og misbruk av DNA-registrering

Dagsavisen kunne mandag 23. januar melde at justisminister Knut Storberget ønsker å slutte seg til EUs politisamarbeid for utveksling av DNA-registre. Noe som innebærer at landene som er med i samarbeidet får direkte adgang til hverandres registre.

De uttalte målene med utvekslingen er å effektivisere bekjempelsen av terror, grenseoverskridende kriminalitet og illegal innvandring. For å bli medlem i politisamarbeidet må hvert enkelt land opprette nasjonale DNA-databaser. Datatilsynet uttaler seg kritisk, de er redd for at uskyldige mennesker vil bli rammet (Dagsavisen 23.01.07).

Når vi ser til andre land som praktiserer utstrakt bruk av DNA-registrering finner vi gode grunner til å bekymre oss over utviklingen. I flere land som er med i EUs politisamarbeid (f.eks. Danmark og England) kan det se ut som om DNA-registrering har blitt nok et middel til å ytterligere støte ut og mistenkeliggjøre allerede marginaliserte mennesker. På årets KROM-konferanse på Spåtind tok stipendiat Johanne Yttri Dahl opp denne problemstilingen (Dahl 2007). Hun hadde flere betenkeligheter til det å sette i gang et omfattende DNA-register i Norge. Skepsisen til Dahl har blant annet bakgrunn i erfaringer fra England, som har kommet svært langt i sin utvikling av DNA-registre. I England holder det å være mistenkt for å havne i DNA-registeret. Slik vi kjenner politiets selektive blikk (se bla Finstad 2000) trenger vi ikke gruble lenge over hvem det er som preger et slikt register. 40 % av de registrerte i England er afrokaribiske menn. I England ser vi hvordan DNA-registreringen kan bli et verktøy for rasisme og diskriminering. Som Dahl (2007) så treffende sa det: ”Visse grupper har mer å frykte, selv om de ikke har mer å skjule”. Man finner det man leter etter, DNA-registreringen fører til en selvoppfyllende profeti. Ulik registreringspraksis i de ulike landene kan få alvorlige konsekvenser. Mens England registrerer alle mistenkte, registrerer Norge (slik situasjonen er i dag) bare de som har blitt dømt for forbrytelser mot liv, helbred eller sedeligheten. Dette kan være en kime til alvorlige mistolkninger av registrert informasjon.

EUs politisamarbeid om DNA-registrering krever nasjonale DNA-registre som kan få de uheldige konsekvensene av selektiv mistenkeliggjøring, og derav føre til ytterligere utstøting av allerede marginaliserte grupper. Registreringen kan føre med seg store menneskelige omkostninger på nasjonal basis. Men som det er med de fleste teknologiske nyvinninger og andre påfunn innen kontrollindustrien, er det de aller svakeste som må bære de største omkostningene. I sitt innlegg på dette nettstedet skriver Katja Franko Aas (2006) om hvordan det stadig utvikles nye teknologiske løsninger for å holde fattige mennesker utenfor det rike ”fort Europa”; biometriske pass og visum, og avanserte informasjons- og kommunikasjonssystemer. Internasjonalt samarbeid om DNA-registrering føyer seg inn i rekken av teknologiske avanserte virkemidler for å holde ”de fremmede” utenfor det gode europeiske fellesskap. Konsekvensen av EUs politisamarbeid om DNA-registrering er utestengelse av mennesker på flukt.

Bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet, av organiserte kriminelle og av terror har de siste årene fungert som et slags ”sesam sesam” mantra som får alle porter til å åpne seg. Renland (2006) viser på disse sidene at ”sesam sesam” mekanismen også gjelder på trafficking-området. Renland tar leserne med forbi moteordene for å vise hva dette egentlig dreier seg om; ”Komplekse samfunnsmessige og sosialpolitiske forhold individualiseres og reduseres til et spørsmål om ofre og bakmenn”. Så lenge man kan vise til at de nye og utvidede politimetodene er for å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet eller terror stilles det få kritiske spørsmål. Dahl (2007) påpeker at nordmenn er kjempe tillitsfulle, vi går i søvne inn i et overvåkningssamfunn. Nye tiltak er lett å akseptere så lenge det ikke rammer meg og mine, og vi er alle mot kriminalitet, er vi ikke. Med forslaget om DNA-registrering har det vært noe annerledes. I uke 4 hadde Dagsavisen (22.1. og 24.1.2007) to helsides artikler hvor de som er skeptisk til DNA-samarbeidet fikk uttale seg; Datatilsynet og tidligere justisminister Odd Einar Dørum. Det de er bekymret over er at DNA-registrene kan føre til misbruk og til at uskyldige mennesker blir rammet. Det er jo vel og bra at noen er våkne og kan uttale seg kritisk til trylleformelen ”sesam sesam”.

Men greit nok med de uskyldige. Det vil kanskje bli etablert et vern for å hindre at de skal rammes, de vil ha krav på erstatning om de skal bli rammet, og samfunnet vil få sympati og støtte opp om de som måtte være uheldige. Det som er grunn til å reise en virkelig skepsis mot, er hva som skjer med de skyldige, de som dette DNA-systemet faktisk er rettet mot. De 40 % afrokaribiske mennene i det engelske registeret er akkurat de systemet er rettet mot. DNA-registeret er for de mistenkte og de mistenkelige. Skyteskiven for registeret er også de ikke-vestlige flyktinger som effektiv blir utestengt fra det rike ”fort Europa”. Det er ikke de som uskyldig rammes av DNA-registrene som er den største grunnen til bekymring, men de som systemet aktivt retter seg mot.

Kilder

Dahl, Johanne Yttri (2007): Eser overvåkningssamfunnet ut? Overvåkning og DNA. Foredrag. Spåtind Krom-konferansen
Dagsavisen 22.1.2007: Vil gi EU fri tilgang til norske DNA-registre
Dagsavisen 24.1.2007: Mener ny DNA-lov åpner for misbruk
Finstad, Liv (2000): Politiblikket. Oslo: Pax
Renland, Astrid (2006): Offerbildets uutholdelige letthet. http://www.kriminalpolitikk.uio.no
Aas, Katja Franko (2006): Muren. http://www.kriminalpolitikk.uio.

Emneord: EU, dna, registre Av Ida Nafstad
Publisert 9. mars 2011 10:54 - Sist endra 9. mars 2011 11:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere