Fritz Moen saken og Joseph Kafkas prosesser

Med utgangspunkt i straffesakene mot Fritz Moen inviterte justisministeren aktuelle forskningsmiljøer til ideseminar på Politihøgskolen onsdag 7. mars.

Hensikten med seminaret var å stimulere til forskning som kan bidra til å forbedre kvaliteten og rettssikkerheten i norsk strafferettspleie (Justisdepartementet 2007).Justisministeren innledet seminaret med å påpeke at Justisdepartementet, i tillegg til å beslutte granskning, også har forpliktet seg til å stimulere kritisk forskning, og på den måten bidra til at det produseres kunnskap omkring de prosessene som svikter når uskyldige mennesker pågripes, fengsles og dømmes.

Det var neppe tilfeldig at justisministeren refererte til prosessene mot Fritz Moen. Med pressen invitert og tilstede, fortsatte justisministeren nemlig sitt innlegg med høytlesning fra Kafkas klassiske verk om prosessene mot Joseph K.

Advokat Knut Storberget er blitt justisminister og således politiker på høyt nivå. Det var åpenbart at høytlesningen av Kafka ville gjøre inntrykk. Sitatet representerte et perfekt innslag for redaktører som neppe ville kunne avsette noe særlig mer enn 30 sekunder fra konferansen, uansett. En kan selvsagt ikke utelukke at justisministerens assosiasjoner til Kafka inneholdt elementer av et godt regissert, politisk (ut)spill. Men, etter mitt syn formidlet imidlertid justisministeren samtidig et viktig og faglig innsiktsfullt innlegg.

Min optimistiske tolkning av justisministerens høytlesning av Kafka, nemlig at assosiasjonene var ment som et markert og klart standpunkt fra regjeringens side i en sak der flere aktører har nølt med å beklage. Involverte politi- og påtalejurister har sågar fremhevet at arbeidet som ble lagt ned fra myndighetenes side for å få Fritz Moen dømt, faktisk var godt (Stanghelle 2006).

Under sitt innlegg stoppet justisministeren opp og reflekterte omkring betydningen av at regjeringens kriminalpolitikk må preges av beslutninger fundert på forskningsbasert kunnskap, ikke isolerte hendelser. Justisministeren og kriminalpolitikk.no synes altså å dele det samme grunnsynet i dette spørsmålet.

Etter mitt syn er det flere momenter som taler for at justisministeren vil følge opp sitt grunnsyn, og således stå i mot mye av det politiske presset regjeringen må tåle i et samfunn der enkle, raske kriminalpolitiske løsninger synes å appellere til svært mange velgere - en situasjon Storberget åpent erkjente som en av sine største utfordringer som justisminister.

Storberget slo fast at når samfunnet krever tiltak og løsninger i tilknytning til enkeltstående hendelser, står besluttende myndigheter langt stødigere dersom de kan ta med seg forskningsbasert innsikt som motvekt, inn i de polariserte debattene media nærer opp under. Kanskje er det slik at fag og politikk, på veien mot et felles mål – et bedre samfunn – ikke alltid kan følge hverandre. Jeg registrerte i alle fall at Storberget påpekte at han ikke ønsket å bli husket som justisministeren som bygget flere fengsler, samtidig som han tittet søkende ut i salen, som om han speidet etter forskere som kunne gi ham kunnskap, hvis operasjonalisert, ville gi ham et helt annet ettermæle.

Konferansen handlet imidlertid ikke om hvor store fengsler Norge bør ha, men om hvordan forskere kan bidra til at ingen uskyldige, slik som Fritz Moen, plasseres i dem. Justisministeren påpekte i den anledning at ingen virksomhet, ei heller politi- og påtalemyndighet, vil kunne forvente å slippe unna kravene samfunnet har til en effektiv utnyttelse av offentlig tildelte midler. Saksbehandlingstid og oppklaringsprosent vil således forbli parametere som politiets etterforskere vil måtte forholde seg til. For de med visjoner og tro på at en total dedikering til kvalitet, på sikt, verken vil forlenge saksbehandlingstiden eller redusere oppklaringsprosenten, virket justisministerens innlegg oppmuntrende. Storberget presiserte at han anså saksbehandlingstid og oppklaringsprosent som livsfarlige for rettssikkerheten, dersom de ble stående som de eneste parametere politiets etterforskere får strekke seg etter i sitt daglige virke.

Seminaret ble fulgt opp med forberedte innlegg fra både forskningsmiljø og justissektoren. Selv om politidirektør Ingelin Killengreen ikke leste høyt fra Kafka, uttrykte hun bekymring for rettssikkerheten dersom fokuset på politisk fastsatte mål (oppklaringsprosent og saksbehandlingstid) får så stor plass at de til slutt blir mål i seg selv. Politidirektøren gikk videre gjennom en rekke prosesser tilknyttet politiets etterforskning og påpekte behovet for systematisk granskning for å identifisere eventuelle systemfeil. Flere av Killengreens punkter er godt kjent i litteraturen29, inkludert betydningen av en politikultur som er i takt med det samfunnet vi lever i. Et av Killengreens punkter kan en riktignok trekke paralleller til Gary Marx klassiske bok, Undercover (1988), men har senere ikke vært gjenstand for systematisk granskning i relasjon til uriktige domfellelser, nemlig fokuset på, og prioriteringen mellom nyere (lukkede) og mer tradisjonelle (åpne) etterforskningsmetoder. Her er det åpenbart behov for forskning, noe også Killengreen vektla i sitt innlegg. Lederen av kommisjonen som skal granske Fritz Moen sakene, professor Henry J. Mæland, opplyste at kommisjonen var i rute, og at de vil fremlegge sin rapport før sommeren 2007. Mæland ønsket naturlig nok ikke å gå inn i kommisjonens konklusjoner, men følte allikevel behov for å presisere at kommisjonen, så langt, ikke har funnet noe som utelukker at en tilsvarende sak vil kunne skje igjen. Det er knyttet stor spenning til granskingsrapporten. Når den foreligger vil vi muligens få svar på om hvorvidt justisministeren gjorde rett i å innlede seminaret med høytlesning fra Kafka.


En liten forsmak fikk vi av privatetterforsker Tore Sandberg. Han var spesielt invitert, og mot slutten av dagen ba han om å få ordet. Sandberg ønsket å illustrere rettsapparatets håndtering av saken ved å beskrive hvordan mistanken mot Fritz Moen ble konstruert av politiet. I forbindelse med drapet på Torunn Finstad fikk politiet opplysninger om at en 12 år gammel gutt hadde sett ”en mistenkelig man kaste opp på Stavne bru”, like ved stedet der jenta ble funnet drept. Riktignok var Fritz Moen kjent for å ha blottet seg for forbipasserende i nærheten av åstedet, men det var ikke før den 12 år gamle gutten plukket ut Fritz Moen som ”den mistenkelige mannen”, at Fritz Moen ble trukket inn i saken. Problemet med identifikasjonsprosedyren iscenesatt av politiet i Trondheim var at Fritz Moen var den eneste personen gutten fikk se da politibetjenten spurte gutten om ”dette var mannen som kastet opp på Stavne bru”.

Gitt at min fremstilling av Sandbergs innlegg stemmer overens med hvorledes identifiseringen av Fritz Moen faktisk ble gjennomført, er absolutt alle juridiske og vitnepsykologiske hensyn fullstendig ignorert, inkludert det grunnleggende kravet til at den som mistenkes plasseres sammen med alternative figuranter.

Systematisk granskning av kriminalsaker der uskyldige mennesker dømmes viser at uriktige øyenvitneidentifikasjoner forekommer i 80 prosent av sakene (Scheck m.fl. 2003). Således kan det synes som om sakene mot Fritz Moen var belemret med klassiske systemfeil. Det som imidlertid gav oss seminardeltagere en indikasjon på at justisministeren var i sin fulle rett da han refererte til Kafka-prosessene, er at det påfølgende politiavhøret av den 12 år gamle gutten ble nappet ut av saken og plassert i en mappe merket ”0 dokumenter”. Politiet bestemte seg med andre ord for at dokumentet med guttens forklaring ikke hadde noen betydning for saken mot Fritz Moen. Da Sandberg, mange år senere, startet sin granskning av saken bestemte han seg for å gå gjennom mappen med alle ”O dokumenter”. Der, mer eller mindre støvet bort, fant han vitneavhøret av gutten som plukket ut Fritz Moen. I avhøret, som altså legitimerte pågripelsen av Fritz Moen, står det protokollert at gutten, etter at han så ”den mistenkelige mannen kaste opp”, gikk bort til mannen og spurte om han trengte hjelp. Mannen svarte, med trønderdialekt, at han ikke trengte hjelp.

Dersom formålet med straffesaken var å få dømt den døvstumme Fritz Moen, er det ikke vanskelig å forstå at politiet ønsket å skjule opplysningene under straffeprosessen mot ham.

Litteratur

Bratholm, A. og Stridbeck, U. (1998). Rettssikkerhet i praksis. En empirisk undersøkelse. Lov og Rett nr. 6, s. 323 – 363.
Forst, B. (2004). Errors of Justice. Nature, Sources and Remedies. Cambridge University Press, UK
Huff, C.R., Rattner, A. & Sagarin, E. (1996). Convicted But Innocent. SAGE Publications, Inc.
Justisdepartementet (2007). Ideseminar med utgangspunkt I Fritz Moen. Pressemelding. Publisert 06.03.2007 Nr.:21 – 2007.
Marx, G. (1988). Undercover. Police surveillance in America. Berkeley: University of California Press.
Report on the Prevention of Miscarriages of Justice (2004). FPT Heads of Prosecutions Committee Working Group, CANADA
Scheck, B., Neufeld, P. & Dwyer, J. (2001 / 2003). Actual Innocence: When Justice Goes Wrong and How to Make It Right. NY: Penguin Books
Stanghelle, H. (2007). Møtet med den utstøtte. Leder i Aftenposten 30.08.06, lastet ned fra Internet 27.03.07 http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1438896.ece
Wrongly Convicted. Perspectives on Failed Justice. S.D. Westervelt og J.A. Humphrey (red.). Rutgers University Press, 2001.
http://www.innocenceproject.org/

Emneord: Fritz Moen, domstoler, justisfeil Av Asbjørn Rachlew
Publisert 9. mars 2011 13:02 - Sist endra 9. mars 2011 13:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere