Strafferabatt og syndsbekjennelse

Kriminalpolitisk sett har de siste ukene vært preget av oppgjør. I NOKAS-saken har vi fått lagmannsrettens endelige dom over skyldspørsmålene og straffutmåling, samtidig som vi har kunnet bevitne forpostfektningene før ankesaken om det siste Munch-tyveriet.

I begge tilfeller har det vært mye oppmerksomhet omkring spørsmål om såkalt ”strafferabatt”. I det siste tilfellet har justisministeren måttet svare for sitt eventuelle kjennskap til om politiet har lovet strafferabatt for de som kunne hjelpe med å skaffe bildene til veie; om han har visst at politiet her har gått utenfor sine fullmakter.

På toppen av disse sakene har justisministeren lansert et forslag om at påtalemyndigheten skal kunne belønne dem som tilstår ved å inngå avtale om lavere straff – før saken kommer opp for domstolen (Aftenposten 5. januar). Dette ligner et system vi kjenner fra USA under navnet ”plea bargaining”. Formålet er å fremme effektivitet i domstolsbehandlingen.

Og som om ikke det var nok om strafferabatter, har man nå startet arbeidet med å utarbeide en ny ”syndsbekjennelse” i kirken. Kanskje får vi jordiske syndere også litt rabatt på den andre siden, om vi går i kirken og bekjenner våre ugjerninger til gudstjenesten?

Lagmannsrettens straffeutmåling i NOKAS-saken lå både på et betydelig lavere nivå enn dommen i tingretten, samtidig som fordelingen av straff ble betydelig endret. Mest påfallende var for mange at lagmannsretten bare fant å ville idømme en av de tretten tiltalte forvaring. Forvaringsstraff er formelt sett ikke regnet som strengere straff enn fengselsstraff, men det er alminnelig enighet om at det å sone en forvaringsdom er forholdsvis mye tyngre for den enkelte. Først og fremst fordi forvaringsdommen i prinsippet er tidsubestemt21. Dette ble tydelig for en hver under rettssaken, der forsvarerne til de da forvaringsdømte alle sammen satte det å få omgjort straffen til fengselsstraff som sin viktigste oppgave.

Samtidig ble altså straffeårene fordelt annerledes mellom de tiltalte. Toska, som organiserte ranet, fikk 15 års fengsel, mens Schumann, som innrømmet å ha avfyrt skuddene som drepte politimannen, fikk 13 års fengsel. Andersen, som var den første til å navngi Schumann som drapsmannen, fikk 8 års fengsel (en betydelig rabatt). I rettsaken om Munch-tyveriet hevdes det at det ligger en belønning for samarbeid med politiet, en strafferabatt på 5 år. På den annen side fikk Betew 12 års forvaring, enda han ikke ser ut til å ha hatt noen fremskutt rolle i NOKAS-ranet. I (lagmanns-)rettens vurdering, ble det altså slik at det å organisere et ran, å planlegge det, rekruttere folk (mange), skaffe våpen og skjulesteder, samt biler, det er mindre straffverdig enn det å være en av de som lot seg rekruttere. Dette selv om ranet førte til en politimanns død, og selv om denne dødsfølgen ikke kunne knyttes direkte til Betew. Når drapsmannen ble identifisert, må dødsfølgen først og fremst knyttes til de(n) som organiserte ranet, og vedkommende som avfyrte skuddene. Likevel fikk begge disse parter lavere straff.
Dette misforholdet innebærer ikke nødvendigvis at dommerne har gjort feil. Jussens veier er ofte overraskende for oss betraktere. Men dommere skal holde seg til lovens bokstav, og om lovens sammensetning av bokstaver fører til urimeligheter, er det stortinget som skal endre dem. Ikke dommerne. Det er ingen grunn til å betvile at dommerne her har fulgt lovens retningslinjer på eksemplarisk vis.

Det retten har lagt vekt på i straffutmålingen til Betew, er (i følge Aftenposten 15. februar) at han er dømt for flere ran tidligere og at det er stor gjentagelsesfare. Gjentagelse er et av de sentrale kriteriene for å bli idømt til forvaring. Betew er en av to som ikke har tilstått. Det betyr at han ikke erkjenner å ha vært med på ranet, og det er erkjent av Toska at det finnes uskyldige blant de tiltalte. Rundt Betew hersker det således fortsatt usikkerhet omkring hvorvidt han faktisk deltok. Dette er likevel et underordnet spørsmål for retten, når man først er dømt skyldig, skjelner man ikke mellom grad av sikkerhet i skyldspørsmålet. Men nettopp dette, at han ikke har erkjent, kan på paradoksalt vis ha vært medvirkende til at han fikk forvaringsdom. Både Toska og Schumann har vist seg som medmennesker i perioden mellom de to sakene. Toska begynte allerede under rettsforhandlingene i tingretten. Ikke bare tilsto han, og påtok seg ansvaret for hele operasjonen. Han stilte opp i lusekofte (en slags nasjonaldrakt?) og satt med en godt synlig melkesjokolade (”et lite stykke Norge”). En sann bærer av den norske folkesjela!

Schumann fremsto som utilnærmelig under den første rettsaken. Han nektet for å ha vært med på ranet og ble omtalt som en kald og kynisk person. Han framsto på mange måter som Viggo Kristiansen i Baneheia-saken. Kald og uten anger. Etter dommen i førsteinstans endret han både forklaring og fremtoning. Han tilsto, ikke bare at han var med, men også at han avfyrte skuddene som tok livet av politimannen. Senere ga han et fjernsynsintervju der han gråt og viste anger.
Ba han om forlatelse?

Spørsmålet over er med vilje stilt i vår konvensjonelle form for å be om unnskyldning. Men det er også hensikten å vise at å si unnskyld gjøres i en religiøs terminologi. Vi ber våre medmennesker om at de skal forlate vår skyld, altså unnskylde våre ugjerninger, - synder. I den sammenhengen er det interessant å lese avisa Klassekampen (15. februar). De kan fortelle at flere av kirkens aktører nå ber om at den såkalte ”syndsbekjennelsen” må revideres. Syndsbekjennelsen er som vi forstår en fast del av gudstjenesten. Den lyder slik:

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder

Hellige Gud, himmelske Far.
Se i nåde til meg, syndige menneske,
som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger
og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.
For Jesu Kristi skyld,
Ha langmodighet med meg.
Tilgi meg alle mine synder
Og gi meg å frykte og elske deg alene.

Problemet med denne syndsbekjennelsen, mener flere, er at den legger for stor vekt på at mennesket er en synder; den er for individualistisk, sies det. For det første er det slik at ”mennesket allerede er forsonet” med Gud gjennom ”Kristus”, og at det er avleggs å fremheve synden på denne måten. Men kritikerne mener også at den enkelte ikke bare står i ansvar for Gud, men for ”fellesskapet”. Sokneprest Geir Hansen i Veldre og Brumunddal krever (!) at ”fellesskapet skal settes i sentrum”. Dette er ikke anledningen for teologiske utgreiinger, men det er klart at kravet om endring av syndsbekjennelsen handler om å tilpasse kirkens liturgi til vår tid. Durkheim hevdet allerede for hundre år siden at tilbedelse av samfunnet var den egentlige grunn til religionen. Om han har rett, vil den foreslåtte endringen bidra til en mer realistisk syndsbekjennelse. Men ellers er det slik at vi i hverdagen nok omgir oss med religiøs terminologi, men at det brukes i en sekulær betydning. For eksempel når vi ber ”om forlatelse”. Fra våre ”neste”. Og fellesskapet. Når det legges så stor vekt på syndsbekjennelsen i kirken, uansett om man underkaster seg Gud eller fellesskapet, forteller det hvor viktig denne underkastelsen er. ”Unnskyld” er et magisk ord, det ville også Durkheim vært enig i. Å si unnskyld er en talehandling, der man med antropologene kan si at man er lik som de andre inni. Og om du ikke har prøvd – prøv det! Det virker!

Vi finner en kontinuitet mellom utvisning av anger i retten, syndsbekjennelsen i kirken og det hverdagslige uttrykket ”unnskyld”. På et symbolsk plan skal forvaringsordningen fange opp de i blant oss som ikke lar seg innrullere i fellesskapet av fengselsstraffen. Straffen har flere formål, men fortsatt på et symbolsk plan, er det meningen at den enkelte i møte med maktens overlegne styrke skal underkaste seg det menneskelige fellesskapet. Man gjør dette ved å vise tegn på å dele fellesskapets normer og verdier, man viser at man har en lik innside. Man er en som har de samme (gode) hensikter i de daglige gjøremål, og som således antas å ikke ville utnytte de sårbarheter som deres medmennesker måtte vise/ha. Det tegn domstolen ser etter, er i særlig grad at man angrer. De som ikke bøyer nakken og viser seg som tynget av skyld, de får, om jussen ellers tillater det, forvaring.

Men man kan ikke vise anger om man ikke innrømmer skyld. Det er således et sjansespill å hevde sin uskyld. Om man ikke blir trodd kan man framstå som kald og kynisk, en som er ”utenfor pedagogisk rekkevidde”. En som ikke er lik inni som oss andre.

Kan dette ha felt Betew?

Også Aftenposten antyder en slik sammenheng (15.februar). I så fall har vi allerede et straffesystem preget av strafferabatter, om enn som her fremhevet, tungt innleiret i utenomrettslige standarder som konvensjonelle ritualer for underkastelse.

Emneord: domstoler, straffenivå, tilståelse Av Nicolay B. Johansen
Publisert 9. mars 2011 11:18 - Sist endra 9. mars 2011 11:26
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere