Trygghet - demokrati og rettssikkerhet

I Aftenposten fredag 5. oktober kunne vi lese en uttalelse som Stine Sofie-stiftelsen med etterlatte har sendt til justisminister Knut Storberget. Formålet deres med uttalelsen var å få departementet til å trekke anken til Oslo tingretts dom vedrørende pårørendes rett til å klage på vedtak truffet av kriminalomsorgen.

Tingrettens dom – som ga pårørende en slik rett - kom som en overraskelse på mange. Det er uvanlig at en tingrett kommer til et resultat som strider mot både regjeringens og Stortingets beslutning. At staten ved Justisdepartementet ville anke, var så godt som gitt. Det kan virke som katalysatoren for denne prosessen var den melding Ada Sofie Austegard fikk fra kriminalomsorgen om at en av de dømte i Baneheia-saken skulle ut på sin første permisjon. Seks år etter at han ble satt inn, og en tredjedel på vei mot full soningstid

Forsvar for klageretten

Den 10. oktober kom det enda et forsvarsskrift for denne klageretten. Austegards prosessfullmektig Håkon Brækhus, mener etterlattes innvirkning på permisjonsvedtak ikke endrer prinsippet om at straffegjennomføring er et offentlig anliggende, men argumenterer videre for at dette prinsippet ikke må trekkes til sin ytterste konsekvens, at det vil gi urimelige resultater overfor nettopp de etterlatte.
Brækhus ber videre Justisdepartementet om konkrete eksempler på at klagerett vil falle urimelig ut, da han mener prinsippet om straffegjennomføring som offentlig anliggende ikke er tilstrekkelig for å begrunne den rettstilstanden vi har i dag vedrørende vedtak gitt av kriminalomsorgen.

Da dommen er anket av det nevnte departement er det lite trolig at man derfra vil imøtegå denne utfordringen i media, så jeg vil i det følgende blant annet prøve å klargjøre vanskelighetene en klagerett vil medføre.

Rehabilitering av etterlatte og innsatte

De pårørende ber om at verdier som trygghet - demokrati og rettssikkerhet også skal komme dem til gode, og for å oppnå dette mener de muligheten til å påvirke den dømtes soningsforløp er nødvendig. Brækhus mener at rehabiliteringen av de etterlatte ikke ivaretas hvis de ikke får mulighet til å unngå innsattes permisjoner på tidspunkter som er spesielle for dem. Permisjoner blir gitt med det formål å rehabilitere de innsatte, det hersker det ingen tvil om. Det er også en grunn til at en domfelt vil ut på permisjon på et gitt tidspunkt, det være seg sin datters bursdag, eller noen timer sammen med sine foreldre langt fra hjemstedet. Dette fordi kriminalomsorgen ofte setter vilkår for den innsatte som skal ut på perm, og er det tvil om de vil overholdes, blir perm nektet. Rehabilitering av etterlatte er et viktig anliggende, men det må ikke settes opp mot den innsattes rehabilitering, det ligger ingen motsetning i å gjøre begge deler. Det bidrar ikke til rehabilitering å opprettholde konflikten etter dom. Å gi den ene siden en mulighet til inngripen overfor den andre, er en videreføring av konflikten som ikke er hensiktmessig for noen av partene.

Etterlatte er forskjellige

I utgangspunktet er jeg uenig med Brækhus i at det ikke er tilstrekkelig å vise til prinsippet som er en bærebjelke i vårt rettssamfunn, straffegjennomføring er det staten gjennom kriminalomsorgen som står for. Men det er ikke vanskelig å følge opp med mer eksplisitte argumenter som springer ut fra dette prinsippet.

Etterlatte er forskjellige, noen er mer ressurssterke enn andre, og har ulike måter å takle livet etter en alvorlig straffesak på. Kompetansesenteret for voldsofferarbeid har pekt på at mange ofre og etterlatte vil kjenne det som en påkjenning å måtte forholde seg til vedtak vedrørende gjerningsmannen, og nevner også det tidligere nevnte poeng, at de ikke tror det vil bidra positivt i deres rehabilitering.

For å forskuttere motpartens contra argument, som jeg tror vil være at klageretten selvsagt vil være frivillig, kommer hensynet til forutberegnlighet inn. Det vil ikke være i tråd med dette hensynet at innsattes permisjoner skal kunne avhenge av ofrets eller etterlattes vilje og muligheter til å være aktiv i forhold til klageretten.

I forbindelse med permisjonssaken til en av de dømte i Baneheia saken, var det en mor som hadde mistet sin sønn ved drap, som gikk ut og sa at hun ikke ville være delaktig i en permisjonsprosess. Dette viser at også i de mest alvorlige straffesakene er en meningsforskjell i hvordan etterlatte vil opptre etter dom.

Vilkår for permisjon

I hjemmelen for å få innvilget permisjon er det flere vilkår som skal være oppfylt. Essensen er at det ikke må være sikkerhetsmessige betenkeligheter med å la den dømte få vende tilbake til samfunnet for en kort stund, som å unndra seg straffen eller begå nye straffbare handlinger.

Dette er forhold det er helt umulig for utenforstående å vurdere. Dette er det betjenter, lærere, psykologer og andre som opplever vedkommende fra dag til dag som kan ha noen reell oppfatning om. Men det er ett hensyn til som spiller inn. Hvis det kan støte samfunnet at den dømte blir sett ute i det fri, kan det sette en stopper for en permisjon, selv om det sikkerhetsmessige er vurdert til å være i orden. Dette hensynet må holdes opp mot den innsattes behov for tilbakeføring til samfunnet. Domfelte fra straffesaker som har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i mediene, vil ha et større potensial for å støte allmennheten enn mindre ”kjente” forbrytere; men på et stadium må også disse fangene få muligheten til de samme rehabiliteringsmulighetene som sine mindre kjente medfanger.

Vår tids oppgjør

Domstolsbehandling av urettmessige handlinger er vår tids oppgjør mellom parter i en konflikt. Vi har som samfunnsdeltagere godtatt at det ikke er i våre hender å vurdere og evt. pålegge en reaksjon mot den som har gjort oss urett. Og er det vi som har forbrutt oss, må vi godta en slik reaksjon.

Rettsoppgjøret skal ideelt sett være slutten på prosessen for fornærmede eller etterlatte. Men har man mistet et familiemedlem i en tragedie, er det selvsagt at det ikke er det. Det offentliges oppgave i forhold til ofre burde ikke slutte her, og jeg støtter tiltak som kan være gjenoppbyggende i tiden etter rettssak og dom.

Men jeg mener man gjør fundamentalt galt i tilkjenne denne gruppen en formell rolle i den domfeltes liv etter oppgjøret. Samfunnet må ikke, for å komme i møte sorg og raseri hos mennesker som har opplevd urett, overgi en del av sin myndighet over enkeltpersoner som er under avstraffelse, til andre enkeltpersoner. Det er ikke i tråd med det jég legger i trygghet – demokrati og rettssikkerhet.

Emneord: ofre, domstoler, rettssikkerhet Av Nora Hallén
Publisert 9. mars 2011 14:34 - Sist endra 9. mars 2011 14:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere