Å snuble i terskelen

Lavterskeltiltak er et begrep som brukes i rusomsorgen. Lavterskeltiltakene har som formål å fjerne barrierer som gjør det vanskelig for rusmiddelavhengige å få tilgang til rettigheter, eller å få hjelp til ulike behov i hverdagen. 

Johansen og Myhre (2005) skriver at lavterskel er en hjelp på brukernes premisser. Hjelpen skal være tilgjengelig og tilpasset brukernes behov. Meningen med lavterskeltiltak er at også de med færrest ressurser skal ha mulighet til å få hjelp. Bak lavterskeltiltakene ligger en tankegang om skadereduksjon. Fokuset flyttes fra mål om rusfrihet til tiltak for å begrense skadene av rusbruken.

Oslo kommune driver flere lavterskeltiltak, der målet er å bedre situasjonen til de rusmiddelavhengige som er hardest belastet. Eksempler på tiltak er sprøyterom, feltpleiestasjoner og botilbud. Disse stedene har en uttalt lav terskel for hjelp til å bo, til helsetilsyn og til å sette sprøyter i trygge omgivelser. Her skal de som faller ut andre steder, og de som ikke klarer å tilfredsstille kravet til bistand andre steder, få hjelp. Men hvor lav er egentlig terskelen? Kan det at det faktisk er en terskel inn til disse stedene gjøre at noen snubler i den? Alle lavterskeltiltakene har sine terskler, lavere eller høyere, som inneholder begrensinger for bruken. Det kan være symbolpolitiske årsaker til dette, og det kan ha å gjøre med byråkratiske og praktiske hensyn. Jeg skal i det følgende ta opp noen av disse begrensningene som ligger i sprøyterommet og lavterskelboliger.

Symbolpolitiske begrensninger

Det pågikk en årelang debatt i forkant av at sprøyterommet ble innført. Stortinget ba regjeringen utrede muligheten for sprøyterom i 1999. Først i 2005, seks år etter, sto sprøyterommet klart. Som følge av den politiske debatten som hadde pågått i mellomtiden, var det lagt en hel del begrensninger for bruken av sprøyterommet. Debatten var preget av symbolpolitiske betraktninger. Framtredende temaer handlet om at det å opprette et sprøyterom kunne sende signaler om en oppmykning i den strenge narkotikapolitisk linjen som tradisjonelt blir praktisert her i landet. Hensynet til hvilke signaler som ble sendt ut, medførte et svekket sprøyteromstilbud i forhold til behovet til brukergruppen. Kompromisset ble et sterkt begrenset og kontrollert sprøyterom, med tiltak som skulle markere at det ikke er greit det som skjer der inne, og med en liste av andre formål enn det å la folk sette sprøytene sine på en trygg og hygienisk måte. Noen av begrensningene som ble lagt på sprøyterommet var for det første et forbudt mot å bruke andre stoffer enn heroin. For det andre ble sprøyterommet plassert i små og trange lokaler som bare kunne brukes av noen få personer om gangen. For det tredje ble åpningstiden satt til kun seks timer om dagen. Og for det fjerde ble det bestemt at det ikke skulle være lov til å ta med mer enn én brukerdose inn på sprøyterommet. Dette ble bestemt på tross av at de fleste tunge rusavhengige blander heroinen med andre stoffer. Dessuten er det er vanlig at tunge rusavhengige setter seg et skudd tre ganger om dagen, og dette skjer ikke innenfor seks timer. Det er også langt mer økonomisk lønnsomt å kjøpe flere doser samtidig, noe denne regelen setter en begrensning for. For de som bruker små doser er det ofte ikke mulig å kjøpe bare en brukerdose om gangen.

Skjælaaen (2007) tar opp noen av disse problemstillingene i en artikkel om skadereduksjon. I de begrensingene som er nevnt ser man at det er symbolpolitikken som er styrende. Et tydeliggjørende eksempel på hvordan det symbolpolitiske la føringene, kommer fram i debatten om sprøyterommet slik det refereres i ot. prp. nr. 56 (2003-2004:30): ”Man må også se på den signaleffekten det vil ha å åpne for blandingsmisbruk i sprøyterommet. Det er mer risikofylt å blande rusmidler enn å bruke bare heroin. Blandingsmisbruk står i motsetning til flere av formålene med sprøyterom, og vil være i strid med anbefalt praksis”. Den ideelt sett lave terskelen inn til sprøyterommet har blitt såpass høy av alle begrensingene at det er vanskelig for flere å trå over den. Det er vanskelig for de som ikke har råd til ren heroin, for de som har en ”dealer” som ikke selger bare en og en brukerdose, for de som har behov for å bruke sprøyterommet når det er stengt og for de som kommer når det er fullt. Det skapes flere barrierer for bruk, barrierer som prinsippet om lavterskeltiltak skulle fjerne.

Praktiske og byråkratiske begrensninger

Johansen og Myhre (2005) tar for seg to lavterskelboliger i Oslo. De kaller boligene for ”omsorg på nest nederste trinn”. De understreker at lavterskel ikke betyr uten terskel. I boligene de har undersøkt, stilles det ulike krav til beboerne. For å få plass, må en primært tilhøre Oslo, og ha et sosialkontor i byen som kan betale for oppholdet. Det forekommer, men er svært uvanlig at utenbys beboere får plass. De som har tunge psykiske problemer får heller ikke plass. Når beboere har fått en plass, må de skrive under på husreglementet, hvor de forplikter seg til å holde rommet sitt ryddig og til å følge utvalgte atferdskriterier som å ikke sloss og true andre. Disse husreglene innebærer at om ikke rommet er ryddig etter tre advarsler, mister den uryddige boligen sin. Å true noen eller bruke vold medfører også tap av bolig. I mange tilfeller fører dette til at de som er minst i stand til å mestre sitt eget liv mister boligen. Kanskje var det disse som hadde det største behovet. De som tryner i terskelen har et behov for å hjelp til å reise seg opp. Her er det praktiske og byråkratiske hensyn som gjør det vanskelig å strekke ut den hånden som skal til for at den som snubla skal klare å reise seg opp. Det er kommunale uenigheter om hvem som skal betale plassen, det er upraktisk og uhygienisk å ha mennesker som ikke kan rydde opp etter seg boende, og det kan utfordre ansattes og medbeboeres sikkerhet å ha folk som truer og er voldelige boende. Dette er reelle barrierer for ytelse av hjelp. Men det er ikke barrierer som ikke kan fjernes.

Er det mulig å tilby premissløs hjelp til noen av de aller mest trengende og svake i samfunnet?

En kan spørre seg hva som skjer med selvbildet til mennesker som ikke en gang kommer inn på det laveste trinnet av tiltakene for rusavhengige. Lavterskeltiltakene som er ment for de svakeste medfører, med sin terskel, at de svakeste av dem igjen faller utenfor. Dette utgjør en mangel i tilbudet til de med færrest ressurser. Er det mulig å tilby premissløs hjelp til noen av samfunnets aller mest trengende og svake? I Oslo er det to tiltak som faktisk gir betingelsesløs hjelp til rusavhengige. Med et bilde kan man sammenligne dem med den type dører som åpnes automatisk når en nærmer seg, i motsetning til inngangsdører med en terskel. Disse tiltakene er ”Nattergalen” og ”Schandorfsgate” som begge drives av Kirkens bymisjon. Det er dessverre svært begrenset med plasser, men når en først er der, blir en ikke kastet ut. ”Nattergalen” og ”Schandorfsgate” viser at det er mulig med botilbud uten terskel når det gjelder bruk av tiltaket. Andre institusjoner i samfunnet tilbyr akutt hjelp basert utelukkende på behov, som medisinsk hjelp ved sykdom og skade. Det har ikke skjedd at kreftpasienter blir kastet ut av sykehuset fordi de ikke klarer å holde det rent på rommet sitt, eller at trafikkforulykkede som ikke brukte bilelte ikke får hjelp fordi man vil statuere eksempler om at det er farlig å kjøre uten bilbelte. Ved akutte situasjoner er helsehjelpen betingelsesløs. Slik bør det også være i rusomsorgen. Kanskje holder det ikke med lavterskeltiltak. For å nå de svakeste av de som lavterskeltiltakene var ment å nå, må en senke terskelen. Kanskje den beste løsningen er å bytte ut terskelen med en automatisk skyvedør.

Litteratur

Johansen, Nicolay B. og Hanne Myhre (2005): Skadereduksjon i praksis. Del 1. Oslo: Oslo Kommune Rusmiddeletaten
Ot.prp. nr. 56 (2003–2004): Om midlertidig lov om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning). Oslo: Det kongelige justis- og politidepartement.
Skjælaaen, Øystein (2007): ”Grenser for skadereduksjon”. I Ukens spalte 2007. 

Emneord: narkotika, sprøyterom, rehabilitering Av Ida Nafstad
Publisert 7. mars 2011 15:00 - Sist endra 7. mars 2011 15:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere