Hasjaksjon langs Akerselva

Hasjsalget langs Akerselva har vært et kjent Oslofenomen gjennom mange år. For to uker siden (uke 34) satte oslopolitiet i gang det som Aftenposten Aften (20.8.2008) kaller tidenes største hasjaksjon .

Over 30 politifolk ble satt inn i aksjonen, som var rettet mot hasjsalg langs Akerselva. Politiaksjonen var et samarbeid mellom lokalpolitiet, avsnitt for organisert kriminalitet, hundetjenesten, rytterkorpset og politiets utlendingsenhet (ibid.). Politiet oppgir at årsaken til at såpass store ressurser er satt inn i denne aksjonen, er frustrerte naboer, i tillegg til ran og vold i området. I løpet av aksjonsuken har over 60 personer blitt arrestert (Aften 22.8.2008). Denne storaksjonen betyr ikke at politiet ikke har vært til stede langs Akerselva tidligere. Hver uke gjennom hele sommeren har rundt 10 personer blitt arrestert i samme område (Aften 8.8.2008).

Både avisene, politiet og forskning fastslår at asylsøkere eller ureturnerbare flyktninger står for en stor del av hasjsalget langs Akerselva (Aften 20. og 22.8.2008, Sandberg og Pedersen 2006). Men måten disse aktørene fremstiller problemstillingen med flyktninger og asylsøkere som selger hasj, er noe forskjellig. Mens avisene, på bakgrunn av politiets uttalelser, forteller om kyniske asylsøkere som misbruker asylinstituttet og bevisst spekulerer i å bryte loven (Aften 20.8.2008), forteller forskerne blant annet om levekårsproblematikk (Sandberg og Pedersen 2006). Politiets løsning på problematikken er å hasteutvise asylsøkerne (Aften 22.8.2008).

Å hasteutvise asylsøkerne kan vise seg vanskelig, særlig fordi mange av flyktningene som selger hasj langs Akerselva er såkalte asylsøkere i transitt. Formålet med en transittplass er at asylsøkere skal være der i tre til fire uker i påvente av intervju, for så å bli sendt videre til ordinære mottak hvor de kan bo mens asylsøknaden er under behandling. Men en del asylsøkere blir sittende fast i transitt. Dette skjer enten ved at de har fått avslag på asylsøknaden, men hjemlandet deres nekter å ta dem i mot, eller om de har vært innom et annet Schengen-land før de kom til Norge. Sistnevnte tilfelle innebærer at de ikke får søke asyl i Norge, men skal bli sendt tilbake til det første landet de kom til innenfor Schengen (dette følger av Dublinkonvensjonen). Ofte dreier dette seg om Schengens yttergrenser, som Italia, Hellas og Spania. Disse landene er ikke interessert i å få asylsøkerne tilbake, og trenerer i mange tilfeller saksbehandlingen. Landene har stor pågang i om med at de ligger nærme Afrika som har en stor flyktningstrøm mot Europa. Italia, Hellas og Spania har ikke kapasitet til å ta imot alle, og tilbakesendingen fra Norge tar dermed lang tid. Hellas har ett asylmottak. Spania og Italia har noen flere. Det som venter de fleste asylsøkere når de reiser tilbake til disse landene er et liv på gata i stor fattigdom, eller de kan vende tilbake til hjemlandet og den situasjonen de flyktet fra i første omgang. Asylsøkere i transitt kan bli værende i Norge i årevis, og ender opp i limbo. De får ikke arbeidstillatelse. Den lovlige økonomien deres består av 235 kroner utbetalt annenhver uke. Det er også flyktninger som ikke engang har de 235 lovlige kronene annenhver uke. Mange velger istedenfor å forsvinnr fra transittmottakene, for så å leve i skjul i Norge. De lever ulovlig uten noen former for rettigheter. I flere tilfelle dukker de opp igjen langs Akerselva.

Naboene som bor i området raser mot at det ikke gjøres noe med hasjsalget som har begynt å trekke oppover mot boligstrøkene. Naboene opplever nærområdet sitt som utrygt, og krever at kommunen skal stille med vektere i området, da de erfarer at politiet ikke har ressurser til å gjøre noe med hasjsalget (Aften 8. og 27.8.2008). Naboene er også villige til å gjøre noe med hasjsalget i boligområdet selv. De har ideer om å patruljere gatene, si fra til selgere og kjøpere at dette ikke er ønskelig, skrive ned kjøperes bilskilt for å sende til politiet, lage løpesedler for å dele ut til selgere og kjøpere, og generelt ringe til politiet hver gang de ser noe ulovlig. Blant annet som følge av press fra beboerne i området har byrådet vedtatt å leie inn vektere til å patruljere området (aften 27.8.2008). Å leie inn private vektere til å passe på det offentlige rom er noe nytt. Som byrådsleder Erling Lae selv kommenterer i Aftenposten (ibid.) går dette i retning av å privatisere ordensmakten. Men kanskje går det også i en annen retning. Erling Lae har siden 2003 flere ganger tatt til orde for å opprette et kommunalt ordenspoliti (senest i Dag og Tid 28.8.2008, se også Johansen 2007). Når byrådet fremmer kommunalt innleide vektere som løsningen som må til for å få bukt med hasjsalget i boområdene, kan dette kanskje sees som et press i retning av et kommunalt politi som løsning. En privatisering av ordensmakten er kanskje mer kontroversielt enn et kommunalt politi.

Tidligere denne uken fortalte Erling Lae til pressen at han ønsket å skrive et brev til turister som klager på Oslo, med en unnskyldning for at det er rusbrukere, prostituerte og tiggere i gatene. Som Lae selv sier til NRK: ”Folk må jo spørre seg hva slags nød det er vi ikke greier å løse i dette landet”. Han sier at gatebildet bryter med Norges renommé som velferdsstat. En skulle tro at Erling Lae hadde noen forslag til hva som kan løse denne nøden som er så åpenbar i Oslogatene, og til å oppreise bildet av Norge som en velferdsstat. Men som en logisk kortslutning fortsetter Lae argumentasjonsrekken med å si at politiet må gripe inn (Dagsavisen 27.8.2008). Som ved Akerselva, med sine selgere som er utestengt fra den legale økonomien, er altså løsningen på Oslos sosiale problemer og en velferdsstat som ikke rekker ut til alle å sette inn ordensmakten.

Det er mange sider ved politiaksjonen det kan settes spørsmålstegn ved. Står politiets ressursbruk i forhold til resultat? Står skadene salget medfører i sammenheng med konsekvensene av politiets aksjoner? Er politiaksjonen et tilfredsstillende svar til frustrerte naboer? Kan politiets, politikernes og naboenes taktikk føre til en forflytting av problemet, enten ved relokalisering av hasjsalget, eller ved endring av metode for ulovlig inntekt? Alle disse spørsmålene bør sees nærmere på, men i denne omgang går det utover plassen for artikkelen.

Hasjsalget langs Akerselva og politiets og beboernes reaksjoner er problemstillinger med mange fasetter: Politi og vektere mot sosiale problemer og fattigdomsproblematikk, brutal asylpolitikk, borgervern, kommunalt politi, og privatisering av ordensmakten. Dette er en riktig floke som fortjener en grundig forskningsstudie, og ikke minst offentlige blikk og handlinger som behandler sosiale problemer og fattigdomsproblemer (nasjonale og internasjonale) som nettopp det.


Kilder:
Aftenposten Aften 27.8.2008: ”Naboene ser deg – Løkka-beboere aksjonerer mot både kjøpere og selgere”. Del 2, side 2.
Aftenposten Aften 22.8.2008: ”Vil hasteutvise hasjselgere”. Side 6.
Aftenposten Aften 20.8.2008: ”Storaksjon mot hasjselgerne”. Side 6-7.
Aftenposten Aften 8.8.2008: ”Krever vektere på Løkka”. Side 10.
Dagsavisen 27.8.2008: ”Oslo kommune unnskylder seg overfor turister”. Side 26.
Dag og tid 28.8.2008: ”Velkommen til Oslo!”. Side 3.
Johansen, Ivar (2007): ”Sheriff Erling Lae” I: Dagsavisen 6.8.2007. Side 3.
Knutsen, Arild (2008): ”Uforsvarlig med vektere”. I: Aften 1.9.2008. Side 14
Sandberg, Sveinung og Willy Pedersen (2006): Gatekapital. Oslo: Universitetsforlaget
24 Leder i Foreningen for human narkotikapolitikk Arild Knutsen tar opp flere spørsmål rundt temaet i sin kronikk i Aftenposten Aften 1. september 2008. 

Emneord: narkotika, politi, offentlig rom Av stipendiat Ida Nafstad
Publisert 9. mars 2011 11:40 - Sist endra 9. mars 2011 11:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere