”Innkalling til ekstraordinær generalforsamling”

Det skulle avgjøres om borettslaget skulle gå over til en ny TV tilbyder, eller beholde den gamle. 

I utgangspunktet ikke veldig interessant, det føltes ihvertfall ikke spesielt ekstraordinært med tanke på at hele landet i disse dager må gå over til digitalt bakkenett. Men jeg tok nå turen. Det skulle vise seg å bli en skremmende opplevelse.
Vi har en fin tradisjon i dette landet med demokrati helt ned på grunnplan. Når sameiet møtes går det skikkelig for seg, med konstituering, protokoll, stemmegivning, paragrafer og det hele.

Så også i dette tilfellet. Vi holder til et sted midt i Oslo. Der øst møter vest på godt og vondt. Her holder også noen av byens villfugler til, og jeg tenker ikke på svaleredet borettslaget fikk fjernet i fjor, men på menneskene som bor på hospits. Av og til finner noen av dem veien til borettslagets kjellerområde for å hente seg en gammel sykkel – eller kanskje en dunjakke. Men først må de igjennom et møte med en flombelysning en fotballarena verdig. Det smeller virkelig til når de går i lysfellen. Nylig var det noen som kom seg igjennom festningen, brøt opp flere boder, og tømte noen. Vår ble spart. Der inne ligger det stort sett skrot og billige, gamle minner.

Tilbake til den ekstraordinære generalforsamlingen og TV tilbyderen som kanskje var litt ekstraordinær likevel. Det er et lite, ungt selskap hvis navn for meg var fremmed. En representant var på plass med en imponerende multimediapresentasjon av sitt produkt som egentlig handlet om alt annet enn TV. Her skulle vi få en totalpakke uten sidestykke fra et visjonært og nyvinnende selskap. Vi skulle få muligheten til å være med i et pilotprosjekt, og fungere som pilotkunde for deres mange tilleggstjenester fremover. Bakgrunnen for at vi er så ”heldige” å få være med på dette, er at et stort forbund for folk som eier hus vil se hvordan produktet fungerer. Fungerer det godt, vil de tilby det til hele sin medlemsmasse som teller godt over hundre tusen. Borettslaget er med i dette forbundet, og et styremedlem jobber der, og har altså fått dette i stand.

Vi ble altså vitne til en imponerende forestilling, og firmaets mann hadde stor kunnskap og lang erfaring fra telebransjen. Jeg nøyer meg her med å liste opp noe av det vi kan få:
Internett - noe av det raskeste på markedet, digital TV, porttelefon (med eller uten kamera) og husstyringstjenester. Sistnevnte er det mest interessante her. Alt samles i Tven. Når noen ringer på døren, ringer det i TVen, når du får mail, piper Tven, samme hvis telefonen ringer. Fra jobben kan man sende en tekstmelding som skrur av alarmen og fysisk låser opp døren

For rørleggeren. Når jobben er gjort, aktiverer du motsatt rekkefølge med en ny sms. I lys av de siste innbruddene, vakte den siste opsjonen begeistring; det kan installeres overvåkningskameraer i alle kjellerlokaler! Dette er ikke fremtiden, men nå – hvis vi vil.

Dette må i sannhet være en smakebit av det totale multimediale samfunn. Ikke bare smelter TV, Internett og telefoni sammen, men nå også siste skrik, nemlig overvåkning. Vi kan kanskje til og med snakke om det multimediale overvåkningssamfunn.

Firmaets mann påpekte at det vil være en god investering i boligen; ”Du får fremtiden inn i stua, og når du en gang selger boligen, selger du en topp moderne bolig for fremtiden”. Da sier jeg nei takk. Det er en fremtid jeg helst ikke vil selge videre til noen.

Overvåkningssamfunnet kan nærmest virke som et forslitt begrep. Med dette kan det kanskje – dessverre - friskes litt opp igjen. Overvåkningen flyttes stadig lenger inn i det som er igjen av den private sfære. Utenfor, i det offentlige rom, eser fenomenet også ut. Nylig fikk vi for eksempel vite at NSB installerer 3200 nye overvåkingskameraer på alle persontog i Norge. På nivået over dette igjen, pågår det i disse dager en heftig debatt om det såkalte Datalagringsdirektivet, som allerede er vedtatt i EU og som truer med å seile inn også over oss. Om så skjer får vi trolig vite i juni en gang. I tilfellet skal all data om alle nordmenns telekommunikasjon kunne lagres fra minst 6 måneder og inntil 2 år. Lite fantasi skal til for å se hvilken teknisk gullgruve ”alt i ett boksen” skissert over vil være i et slikt datainnsamlingsøyemed. Vi går altså en, i overkant spennende fremtid i møte, og det er ikke gitt at dette direktivet blir en suksess. Datatilsynene i Europa uttrykker stor bekymring og mange av EU-statene har benyttet seg av muligheten til å utsette innføring av direktivet (det kan de gjøre frem til 15.3 2009). I Sverige har til og med sikkerhetspolitiet Säpo advarende kalt direktivet for ”...främmande för det statsskick vi känner". Her hjemme har vi fått svært lite informasjon fra myndighetshold, men har allikevel gående en informativ debatt mye takket være Datatilsynet, initiativ som Datalagringsdirektivet.no og andre vettskremte ildsjeler.
Jeg mener å kunne skimte en parallell til demokratiet på mikronivå, som jo en generalforsamling i et borettslag er. Selv om vi i motsetning til med Datalagringsdirektivet faktisk har privilegiet med å kunne stemme direkte for eller imot forandring, deltok kun et fåtall. Det store flertall gikk dermed glipp av vesentlig informasjon som angår deres liv på et inngripende nivå.

Jeg kan avsløre at borettslaget med stort flertall gikk inn for den nye kommunikasjonstilbyderen, men at overvåkingsbiten foreløpig ikke ble implementert. Det er også det beste vi kan håpe på i begge tilfeller. Å utsette, reflektere og informere. Og utsette enda litt til.

Med tanke på den siste tids kjellerinnbrudd og den i samfunnet generelle tendens til mistenkeliggjøring og frykt for alt og alle på alle nivåer, er jeg redd det ikke tar lang tid før kameraene er på plass. Vi lever tross alt i et demokrati. Da er det bare å benke seg foran Tven. Dette kan understrekes med den tekniske finesse som gjør det mulig å ”simultantfragmentere” all informasjon. Alt kan sees på skjermen samtidig, fragmentert i små firkanter. I praksis kan du altså se hvem som ringer på døren, hvem som ringer deg via videotelefon og hvem som er i kjellerboden samtidig som du leser mail og ser på nyhetene. Eller jeg kan zappe innom boden for å se om minnene fremdeles har det bra. Litt paradoksalt er det at dette blir den eneste aktiviteten jeg kan bedrive uten at det registreres og lagres – hvis Datalagringsdirektivet rammer oss. Om jeg vil ned i kjelleren, for eksempel for å fylle på med nye minner, vil selvfølgelig også jeg bli sett. Men det gjør ikke noe, for jeg gjør jo ikke noe galt. 

Emneord: sosial kontroll, overvåking Av William Bratlie-Jensen
Publisert 9. mars 2011 11:02 - Sist endra 9. mars 2011 11:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere