Telekommunikasjonslagringsdirektivet

Det såkalte ”datalagringsdirektivet” er vedtatt i EU. Direktivet ble sendt ut 3. februar 2006. Det implementeres nå, og står antakelig foran implementering i Norge på bakgrunn av EØS-avtalen.  

”Datalagringsdirektivet” påbyr lagring av alles telefonsamtaler, alles e-mails, alles mobiltelefonsamtaler, etter hvert alles internettbruk. Foreløpig skal ikke innhold i samtaler og liknende lagres, ”bare” såkalte trafikkdata: Hvem som ringer til hvem, hvem som mailer til hvem og hvem som faxer til hvem, tid og sted for kommunikasjonen, skal lagres for bestemte lange tider. Hele ”kart” kan på den måten utarbeides over borgernes telekommunikasjonsvaner og forbindelser.

De som tilbyr teletjenester skal stå for lagringen. Å bruke betegnelsen ”datalagringsdirektivet” er en tilsløring som trekker oppmerksomheten bort fra realiteten. Det bør bli kalt ”telekommunikasjonslagringsdirektivet”.

Den britiske kriminologen Lucia Zedner har klassifisert overvåkingssystemene som utvikler seg regionalt og internasjonalt i tre hovedtyper. Den første og eldste typen er lagring av data som er ment å forutsi hvem som er de farlige, ut fra visse kriterier. Gjennom årene har det imidlertid vist seg at det å forutsi hvem som er de farlige, er meget vanskelig. Det gjøres for mange feilaktige forutsigelser. Den neste typen er lagring av data ment å forutsi risiko, et bredere belte av personer som har en gitt overvekt av sannsynlighet for å vise seg farlige. Også dette har i praksis vist seg meget vanskelig. Den tredje typen er lagring av data om alle, enten det er knyttet risiko for farlighet til dem eller ikke.

Kommunikasjonslagringsdirektivet dreier seg om slik lagring av data om alle. Alle er på en måte under mistanke. Flere slike lagringssystemer for data om alle er under utvikling (for eksempel obligatorisk lagring av data om luftfartspassasjerer, PNR).
Politimyndigheter i landene ønsker seg dette som ledd i kampen mot terrorisme og organisert kriminalitet. Datatilsynet ønsker seg det ikke, av hensyn til personvernet. Effektivitetshensyn står mot verdier.

Det er grunn til å regne med at gevinsten i form av kontroll med terrorister og organisert kriminalitet vil være marginal eller i hvert fall liten. I faser der terrorister er aktive, vet de å ta forholdsregler mot å legge igjen telekommunikasjonsdata.

Det er imidlertid god grunn til å regne med at telekommunikasjonslagring representerer en betydelig fare for personvernet. En så kolossalt omfattende lagring av data – om alle – vil nødvendigvis være sårbar både for inntrenging utenfra og for utro tjenere innenfor.
Bare noen strekers forandring av den politiske kurs i et land representerer en fare for politisk bruk av slike fristende opplysninger. Eksempler fra nær og fjern fortid gir fortilfeller. Vi vet i dag at i lang tid etter 2. verdenskrig, under trusselen som ”kommunistfaren” ble sagt å representere, misbrukte daværende POT mulighetene for overvåking av venstreorienterte. For en tidligere tid, under 2. verdenskrig, har Espen Søbye vist at folketellingen samt Telegrafverkets registreringer, opprinnelig opptegnet for andre formål av sindige og trauste byråkrater, ble brukt som grunnlag for å finne fram til norske jøder.

Dette kan ikke skje i dag, sier man. Kan det virkelig aldri skje noe liknende?

Det er grunn for Norge til å bruke sin reservasjonsrett overfor telekommunikasjonslagringsdirektivet. 

Emneord: EU, datalagring, overvåking Av professor Thomas Mathiesen
Publisert 7. mars 2011 15:16 - Sist endra 7. mars 2011 15:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere