(Et større antall særdeles) alvorlige straffbare handlinger: fire ord som forsvant i den nye SIS-loven

Det felles informasjonssystemet/registeret for politisamarbeid i Schengen-området (Schengen informasjonssystem, SIS) kommer nå i oppdatert utgave15. Med nye, forbedrete muligheter kan imidlertid nye problemer følge. Av og til kan fire små ord kunne tenkes å få store konsekvenser.

Allerede i den tidlige fasen etter at SIS hadde trådt i kraft i Schengen-området (fra 1995, i Norge 2001), var det klart at systemet måtte utvikles. På den ene siden fordi SIS i utgangspunktet ikke hadde teknisk kapasitet til å takle det stadig voksende antall medlemsland, på den annen siden på grunn av et uttalt behov for ytterligere intensivering av det europeiske politisamarbeidet16. Ønsket var allerede tidlig å kunne bruke registeret til mer enn ettersøkning, som SIS i utgangspunktet ble brukt til.

Det er flere nye hovedtrekk i SIS II. For det første skal medlemslandene kunne søke direkte i den sentrale databasen, i stedet for å gå gjennom egne nasjonale forgreininger. Videre innføres nye funksjoner slik at det i motsetning til dagens lovverk er mulig å lage koblinger innad i registeret mellom for eksempel en ettersøkt person, en stjålet bil og et våpen som antas å være brukt i et ran. Det innføres også adgang til å registrere flere typer opplysninger og data om personer og kjøretøy, der den viktigste endringer dreier seg om muligheten til å legge inn foto og fingeravtrykk. I tillegg blir det tillatt å legge inn en kopi av en europeisk arrestordre. Det er foreløpig begrensinger i bruksmåten for denne type data, og instrukser er under utarbeidelse17. SIS II innfører videre endringer i tilsyns- og klageordningene tilknyttet registeret i forhold til innsyn18. Til sist nevnes at det også er nye og strengere krav til personvern og datasikkerhet, for eksempel i forhold til fysiske sikkerhetsplaner for dataanlegg og utarbeidelse av personalprofiler for brukerne.

Det jeg skal fokusere på her er imidlertid de nye vilkårene for å registrere opplysninger om personer med henblikk på observasjon eller målrettet kontroll. ”Observasjon” er det samme som spaning, men ”målrettet kontroll” for eksempel kan være ransaking eller kroppsvisitering.

Ifølge gjeldende rett (sisl § 8 nr. 1 (a)) kan det bare registreres opplysninger om personer med observasjon og målrettet kontroll for øye når det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at vedkommende person planlegger å begå eller begår et større antall og særdeles alvorlige straffbare handlinger. Det må også foreligge antagelse om at vedkommende også i fremtiden vil begå særdeles alvorlige straffbare handlinger (jf. nr. 1 (b)). Etter lovendringen sløyfes ”større antall”. Nå er det tilstrekkelig med én alvorlig straffbar handling. I tillegg tas kravet om ”særdeles” alvorlig bort – det holder at handlingen er ”alvorlig.”

Departementet begrunner denne utvidelsen av registreringsmulighetene på to måter. Det ene argumentet er praktisk. Det har vist seg å være vanskelig å bestemme hva som utgjør ”særdeles alvorlige” og ”et større antall” handlinger. Det er et uttalt mål at medlemslandene i Schengen-samarbeidet har mest mulig ensartet praksis, og disse formuleringene har ført til ulikheter (uten at dette eksemplifiseres). Spørsmålet mitt er hvorfor det ikke kunne vært mulig å endre avtaleteksten slik at den inneholder en eksemplifisering av hva som regnes som ”særdeles alvorlige” straffbare handlinger, i stedet for å senke terskelen for registrering slik at registreringspraksis utvides kraftig? Det er i dette tilfellet ingenting ved problemet (ulik registreringspraksis) som peker frem mot den valgte konkrete løsningen. Tvert imot kunne man argumentert for at ulik praksis burde føre til en allmenn presisering og innstramming.

Det andre argumentet handler om forholdsmessigheten av inngrep overfor enkeltpersoner. Departementet mener at vilkårene i dagens lov synes å være altfor strenge, særlig sett i forhold til at man kunne kreve utlevering i henhold til reglene om de europeiske arrestordre (EAW)19 for bare ”alvorlige” straffbare handlinger. Både i punktene 5.2.3 og 5.2.4 er poenget at når man kan begjæres utlevert på bakgrunn av en type straffbar handling, må man også kunne registres i SIS med henblikk på observasjon eller målrettet kontroll. (Den straffbare handlingen må være ”alvorlig,” som beskrevet i EAW art 2 nr. 2.) Departementet bruker dette som argument for at utvidet registreringsadgang ikke er uforholdsmessig. Hvis det er mulig å bli utlevert for ”normalt alvorlige” handlinger, må man også kunne registrere informasjon i forhold til observasjon eller målrettet kontroll, noe som jo er mindre inngripende enn utlevering – hevder departementet.

Departementet foretar her en slags sirkelargumentasjon. En registrering i SIS med henblikk på observasjon eller målrettet kontroll vil nemlig kunne lede til tilstrekkelig bevis eller mistanke for nettopp en begjæring om utlevering (arrestordre). I motsetning til gjeldende rett, som forutsetter konkrete holdepunkter om særdeles alvorlig kriminalitet før man kan begjære observasjon eller målrettet kontroll av personer eller kjøretøy, argumenteres det her for at terskelen for observasjon og kontroll bør senkes, fordi terskelen for utlevering, som kan bli resultatet av observasjon og kontroll, allerede er lavere. Departementets begrunnelse kan således omformuleres til at politiet må kunne be om utført observasjon eller målrettet kontroll av personer eller kjøretøy, fordi dette kan føre til bedre begrunnelse for begjæringer om utlevering i fremtiden – muligheten for utlevering blir både argument og endelig siktemål.

Lov om endringer i SIS-loven er allerede vedtatt, selv om den ikke har trådt i kraft ennå. Dette notatet har således ingen slagkraft eller verdi i denne prosessen. Det er heller ingen tvil om at de forskjellige politistyrker i Europa og Schengen-samarbeidet vil ønske enda bedre effektivisering og bredere tilgang til hverandres etterlysnings- og etterforskningsdatabaser. Hvilke yrkesgrupper ønsker ikke de beste mulige verktøy i den daglige arbeidsprosess?

Politiadvokat Sverre Bromander siteres på følgende oppfordring i medlemsbladet til politiembetsmennenes landsforening (PEL):
”Vurder aktuelle kandidater og se hvem som kvalifiserer til registrering. Man vet ikke hvilken informasjon man vil få ved registrering, men velger man å ikke registrere vet man at man ikke vil få slik informasjon. Å foreta søk i SIS er også å yte et minimum av bistand til våre internasjonale samarbeidspartnere. Denne lovendringen, som gjør at trinnhøyden for grunnlag for registrering senkes, bør medføre langt hyppigere bruk av systemet” (PEL-bladet nr. 4, 2008, s. 12).

Kan det bli for hyppig bruk? Jeg synes ikke departementets begrunnelser på dette området er gode. Når det foretas en drastisk utvidelse av muligheten til inngrep i individenes privatsfære, bør begrunnelsen være god!

Emneord: SIS-loven, EU, overvåking Av stipendiat Synnøve Ugelvik
Publisert 17. mars 2011 10:34 - Sist endra 17. mars 2011 10:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere