Avkriminalisering av narkotikabruk og den nye straffeloven

Fra 1960-årene og frem til midten av 1980-årene utviklet Norge seg til å bli et av de mest repressive landene i Vest-Europa innenfor narkotikapolitikken 

I løpet av denne perioden ble maksimumsstraffen for narkotikalovbrudd hevet fra seks måneders til 21 års fengsel – som er maksimumsstraffen etter norsk rett – narkotikaavdelingen ved Oslo politikammer vokste frem til å bli den største i noen vestlig hovedstad og gjennom endringer i lov og praksis ble nye, radikale etterforskningsmetoder etablert. Ikke noe skulle hindre en i å oppnå målet: det narkotikafrie samfunn. Narkotikabrukerne ble opplevd som asosiale og kriminelle som måtte bekjempes med strenge strafferettslige midler.

Denne utviklingen hadde i stor grad befolkningens og politikernes støtte. Selv om enkelte kanskje kunne være litt betenkte over utviklingen, var det ingen som ønsket å sette sitt gode navn og rykte på spill ved å opponere. En illustrasjon på dette gir den kjente samfunnsforskeren, Ottar Brox, som på midten av 1970-tallet var stortingsrepresentant for Sosialistisk Valgforbund. Innenfor partiets stortingsgruppe var det flere av representantene som ønsket å gå imot et forslag fra regjeringen om å øke strafferammen for narkotikalovbrudd. Imidlertid var det blitt kjent at Kristelig Folkeparti hadde planer om å foreslå en enda sterkere økning i straffen enn i regjeringens forslag. Og motstanden mot forslaget om straffeskjerpelse innenfor SV ble lagt død da talsmannen for gruppen, Hanna Kvanmo, kom med følgende, fyndige argument: "Æ har ikkje løst te å komme ut av den odelstingsdebatten og være bare halvparten så sterkt imot narkotika som han Kåre Kristiansen" (Brox 1993:36).

Fra siste halvdel av 1980-årene skjedde det imidlertid en endring i holdningen til narkotikabrukerne. Da myndighetene ble klar over sprøytedeling som kilde til hiv-smitte, ble det etter offentlig initiativ fra 1988 iverksatt utdeling av gratis sprøyter. For ytterligere å redusere smittefaren, men først og fremst på grunn av en drastisk økning i overdosedødsfall fra begynnelsen av 1990-årene, ble det i 1994 igangsatt et prøveprosjekt med substitusjonsbehandling med metadon, som inntil da hadde vært forbudt. Og etter hvert vokste substitusjonsbehandling frem til å bli en sentral behandlingsform. Mens de narkomane tidligere var blitt jagd fra sted til sted av politiet, ble det ved en stilltiende aksept fra myndighetenes side ved overgangen til 2000-tallet godtatt at de fikk samle seg på den såkalte Plata ved Sentralbanestasjonen i Oslo. Selv om de senere ble forvist fra stedet etter press fra lokale myndigheter, ble slike åpne stoffscener mer eller mindre akseptert uten at politiet grep inn. I 2005 ble det for å redusere faren for overdose og bedre helsetilstanden for sprøytenarkomane, opprettet sprøyterom i Oslo. Og endelig reiste helseministeren senhøstes 2008 spørsmålet om man burde innføre vedlikeholdsbehandling med heroin – et spørsmål som nå er under utredning.

Utviklingen fra midten av 1980-årene førte til en markant endring i synet på de langtkomne narkomane. Fra å være stemplet som truende kriminelle, ble de nå oppfattet som en hjelpetrengende, utslått gruppe som fremfor straff trengte sosial og helsemessig bistand.
Høsten 2002 fremla Straffelovkommisjonen – som var nedsatt i 1980 – sin sluttutredning om en ny straffelov i Norge, til avløsning av straffeloven fra 1902 (NOU 2002:4). Når det gjaldt narkotikalovbrudd foreslo et flertall på tre av de fem medlemmene blant annet å avkriminalisere bruken av narkotika, derunder anskaffelse og besittelse til eget bruk. Forslaget skyldtes ikke at flertallet aksepterte bruk av narkotika, eller at den mente at det ville redusere bruken av slike stoffer. Det var i stedet begrunnet i kommisjonens generelle syn på bruken av straff. Fordi straff er samfunnets strengeste reaksjon, burde man etter kommisjonens oppfatning vise en stor grad av tilbakeholdenhet med bruken. Straff burde i hovedsak begrenses til handlinger som medførte skade eller fare for skade for andre, og ikke anvendes overfor handlinger som bare er skadelige for gjerningspersonen, eller fordi de er i strid med flertallets moralnormer eller som man av andre grunner opplever som uønskete.  Dersom ikke andre påføres skade må hensynet til individets frihet veie tyngst. Og for flertallet i kommisjonen ledet disse synspunktene til at narkotikabruk burde avkriminaliseres, og at man i stedet valgte å bekjempe bruken ved andre midler enn straff.
Justisminister Dørums første reaksjon på sluttutredningen var ikke overraskende at han uttalte at ”avkriminalisering av narkotikabruk kommer ikke på tale for denne regjeringen.”  Noen dager senere modifiserte han imidlertid uttalelsen ved å opplyse om at han hadde instruert politiet om at de ikke skulle "løpe etter slitne misbrukere for å straffe dem." (Aftenposten 17.01.2003).

På grunnlag av Straffelovkommisjonens utredning la Justisdepartementet høsten 2008 frem sin odelstingsproposisjon til den delen av en ny straffelov, hvor de enkelte straffebestemmelser blir behandlet (Ot. prp. nr 22 (2008-2009)). På bakgrunn av endringene i holdningen til narkotikabrukerne – og uttalelsen fra justisministeren om at straff ikke var hensiktsmessig overfor slitne narkomane – skulle man kanskje trodd at regjeringen på en eller annen måte hadde fulgt Straffelovkommisjonens flertall. Dette gjelder ikke minst fordi Justisdepartementet i proposisjonen ga sin tilslutning til at det å forhindre skade eller fare for skade på andre er formålet med straffeloven, og at straff følgelig verken skal brukes for å verne moralske følelser eller for å hindre at vedkommende selv pådrar seg skader. Men i proposisjonen – og i den nye straffeloven som skal tre i kraft i 2012 – opprettholdes straffen for narkotikabruk.
Hovedargumentet for å straffe bruk av narkotika er ifølge departementet at selv om bruken ikke skader andre, har den indirekte skadevirkninger som kan ramme andre. Dette gjelder ifølge proposisjonen (s 93):

For det første de virkninger en avhengighetsutvikling har overfor brukerens familie og vedkommendes sosiale miljø. For det annet de virkninger narkotikabruk har for samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred, blant annet økt narkotikatrafikk og vinningskriminalitet for å finansiere misbruk.

Selvfølgelig har departementet rett i at bruk av narkotika kan ha indirekte skadevirkninger. Men som det hevdes i proposisjonen er disse skadevirkningene primært knyttet til at bruken kan føre til avhengighet av narkotika, og at dette i sin tur kan føre til asosiale og kriminelle handlinger. Storparten av dem som bruker eller har brukt narkotika – det vil si rundt 40 prosent av befolkningen – utvikler imidlertid ikke avhengighet, de representerer ingen fare for verken samfunnets økonomi eller den generelle trygghet og fred og de driver ikke med narkotikatrafikk eller vinningskriminalitet for å finansiere bruken.

Men i unntakstilfelle kan resultatet bli slik departementet beskriver det. Dette reiser for det første spørsmålet om hvor stor risiko for indirekte skader man skal kunne kreve for å kriminalisere atferden? Svært mange former for atferd kan medføre større eller mindre indirekte skadevirkninger, uten at de av denne grunn er kriminalisert. Det er trolig langt flere som lider under familiemedlemmers bruk av alkohol enn av narkotiske stoffer, samtidig som alkohol trolig innebærer større problemer for samfunnets generelle trygghet og fred enn narkotika. Og det er ikke bare inntak av substanser som kan ha slike virkninger. Det er mange som lider under pårørendes atferd – enten det nå skyldes ulykker etter deltagelse i risikosport som basehopp eller fjellklatring, eller at man setter familiens økonomi i fare ved uvettige økonomiske spekulasjoner eller på andre måter setter sin egen og andres velferd på spill. I realiteten kan svært mange menneskelige handlinger medføre indirekte skadevirkninger for familie, omgivelser eller samfunnet uten at de av denne grunn kan eller bør straffes. Utgangspunktet må være at dersom de indirekte skadevirkningene er lovbrudd – slik departementet anfører når det gjelder narkotikabruk – er det disse lovbruddene som bør straffes, og ikke de handlinger som går forut for lovbruddene.  
Og hva som er minst like viktig. I de siste 50 år har bruk av narkotika vært straffbart i Norge, uten at det er noe som tyder på at dette har ført til økt generell trygghet og fred i samfunnet, eller har redusert narkotikatrafikken eller vinningskriminaliteten. Man kan med like stor rett hevde at det i like stor grad er det at bruken er straffbar som ført til utrygghet, økt narkotikatrafikk og vinningskriminalitet for å finansiere misbruk.
Kanskje opplevde også Justisdepartementet at begrunnelsen for kriminalisering av narkotikabruk på grunn av indirekte skader var litt svak. I hvert fall har de også et annet argument for dette (Ot. prp. nr. 22 (2008-2009):93-94):

Departementet legger også betydelig vekt på at avkriminalisering vil gi et uheldig signal overfor unge personer i en valgsituasjon. En avkriminalisering kan oppfattes slik at narkotikabruk ikke lenger anses som skadelig eller farlig. Et slikt signal er uheldig når handlingen fortsatt anses som uønsket. (…) Straffen utgjør slik sett et viktig element i den pedagogiske påvirkning som samfunnet ellers står for, for eksempel i hjem og skole.

Man kan selvfølgelig ikke utelukke at noen vil oppfatte en avkriminalisering på denne måten. Men det er trolig få unge som ville oppfatte en avkriminalisering som en aksept av bruken – i så fall må de leve isolert fra de påvirkninger som de ellers utsettes for i samfunnet. For noen tiår siden ble for eksempel beruselse på offentlig sted – som foruten fengselsstraff i visse tilfelle kunne straffes med langvarig innesperring i en tvangsarbeidsanstalt – avkriminalisert i Norge. Men like lite som dette innebar at man ikke lenger hadde noe imot at folk var overstadig beruset på gater og streder – og knapt noen heller oppfattet det slik – like lite innebærer avkriminalisering av narkotikabruk at slik bruk aksepteres. Avkriminalisering betyr ikke annet eller mer enn at slike former for atferd ikke lenger reguleres gjennom straffeloven, men eventuelt på andre måter. Det finnes mange former for uønskede handlinger i samfunnet, og det finnes også mange måter å bekjempe dem på. Straffelovkommisjonen foreslo f eks – og fikk tilslutning fra regjeringen – til avkriminalisering av tigging, blasfemi, forhånelse av fremmede staters flagg og krenkelse av andres æresfølelse. Dette innebar ikke at kommisjonen ikke lenger så disse handlingene som klanderverdige, men at de eventuelt burde motvirkes på andre måter. Å benytte straffeloven som et folkeoppdragende middel er et misbruk av tvangsmakt, og det ligger fjernt fra prinsippet om at man skal begrense straff til handlinger som medfører skade eller fare for skade for andre, som departementet ga sin tilslutning til.

Det som har vært mest avgjørende for at departementet ikke har avkriminalisert narkotikabruk er trolig verken de indirekte skadevirkningene eller hvordan ungdom vil oppfatte en avkriminalisering – men hvordan velgerne vil oppfatte det. Dette kan også forklare at til tross for at straffene for andre narkotikalovbrudd er de strengeste i Norden, og Straffelovkommisjonen enstemmig gikk inn for å redusere maksimumsstraffen til 10 års fengsel, opprettholdes straffenivået på 21 år i forslaget til ny straffelov. Redselen for at ens eget parti skal oppleves som å være mindre mot narkotika enn andre partier, er fremdeles levende. Det er trolig få stemmer å vinne på å gå inn for en mer human narkotikalovgivning.
 

Av Ragnar Hauge
Publisert 16. mars 2011 13:19 - Sist endra 16. mars 2011 13:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere