Den undertrykte biologien? - noen refleksjoner rundt Vibeke Ottesens' biosososial kriminologi prosjekt

I forbindelse med årets Fagkritiske uke hadde Mastergruppa på kriminologi og rettssosiologi invitert kriminolog Vibeke Ottesen for å presentere feltet biososial kriminologi .

Ottesen har tidligere i år vært aktiv i debatten, særlig i etterkant av Harald Eias programserie Hjernevask (men og før serien kom på lufta). Hun har brukt enhver anledning til å verbalisere sin misnøye med samfunnsvitenskapens – da særlig i hennes eget felt, kriminologiens – manglende kunnskaper om elementær biologisk forskning og anerkjennelse av den sentrale posisjonen denne bør inneha i faget. Hun har også en egen blogg – biososialt.org. – der en vil finne innlegg som: ”Biologi må inn, ideologi må ut” og ”Biologi må inn på pensumet til samfunnsvitenskapelige studier”.  Så hva er Ottesens prosjekt?

I følge programmet for Fagkritisk uke annerkjenner biososial kriminologi:

… at mennesket er både et biologisk og et sosialt vesen. Tilnærmingen har vokst frem internasjonalt i kjølvannet av den kunnskapen biologiske fag har gitt om biologien som ligger til grunn for forskjeller mellom individ og grupper (kjønn- og aldersforskjeller), og hvordan arv og miljø samhandler. Biososial kriminologi integrerer denne kunnskapen med kunnskap fra tradisjonell, sosiologisk kriminologi.

Hva denne ”intergreringen” med ”tradisjonell sosiologisk kriminologi” gikk ut på fikk man dessverre ikke høre så mye om i hennes forelesning, men desto mer fikk man vite om Ottesens vei til faglig erkjennelse.

Ottesens forelesningsform hadde en dramaturgi som appellerer – ikke nødvendigvis bare til studenter, men også til forskere. Hvem har ikke følt seg misforstått eller følt ikke å bli sett av en veileder (som student), eller følt at ens forskningsprosjekt blir ignorert eller ikke har fått den anerkjennelse og oppmerksomhet en mener seg berettiget til blant sine fagfeller (som forsker)?

For å bruke Hayden Whites (1975) terminologi om fortellingsformer, presenterte Ottesen sitt prosjekt som en komedie – ikke fordi hennes historie nødvendigvis var veldig morsom, men fordi den i likhet med den klassiske komedien fikk en lykkelig slutt. Innledningsvis fikk tilhørerne presentert fortellingen om den unge, engasjerte studenten som ikke ble hørt innen kriminologifaget i Norge. Argumenter om viktigheten av evolusjonspsykologiskeperspektiver falt for døve ører. Deretter reiste hun utenlands hvor Opplysningen og den Åpne akademiske dialogen rådet (t.o.m. innen kriminologifaget!). Her innhentet hun den kunnskap, støtte og informasjon som sårt manglet hjemme, fikk anerkjennelse for sitt syn på instituttet og senere av internasjonale størrelser innen kriminologisk evolusjonsbiologisk forskning. Ottesen dro deretter tilbake til Norge for å reformere kriminologien, noe hun mener den sårt trenger. Som Ottesen selv twitret på sin blogg i etterkant av forelesningen: ”Stas å forelese om biososial kriminologi på IKRS i dag. Norsk kriminologi har en fremtid”.

Etter Ottesens presentasjon av sin Bildung, fikk man deretter en kortfattet historisk skisse av faget, og årsaken til hvorfor biologisk forskning om arv og kriminalitet var undertrykt. Skylda, i følge Ottesen, kunne i stor grad tillegges Cesare Lombroso (1835-1909) som ikke kun sogar hadde vært en dårlig forsker, men hvis primitive prosjekt hadde skapt en såpass stor motstand mot biologiske og evolusjonspsykologiske forklaringsmodeller, ja – til alt som vedrører Darwin – at dette nesten hadde vært fraværende i hele det 20. århundres europeiske og amerikanske kriminologi. Hun viste til eksempler på fremragende (ifølge Ottesen)  kriminologer som hadde valgt å inkorporere atferdsbiologi i sine studier av årsaker til kriminalitet hadde ikke fått jobb, men blitt fryst ut av det kriminologiske akademiske fellesskap. Så galt hadde det gått i det 20. århundre, men det 21. århundre virker mer lovende, ifølge Ottesen. Nå hevdet t.o.m. ”nylig” (i 1998) presidenten for ”The American Society of Criminology” , kunne Ottesen berette forsamlingen, at tiden var overmoden for å inkorporere genetikk og biologi i kriminologifaget.

Undertegnede satt igjen med en litt ambivalent følelse i etterkant av Ottesens forelesning. Ikke bare fordi det virkelighetsbilde – for ikke si fiendebilde - Ottesen opererer med  var noe forenkelt, eller fordi hennes påstander om ”den undertrykte biologien” i Ottesens versjon fikk en merkverdig affektert offerstatus, men også fordi hennes påstander om biososial kriminologis mangel på spredning og annerkjennelse innen internasjonal forskning på kriminalitetsfeltet er direkte historisk feil og misvisende.

Den biososiale tradisjonen innen kriminologifaget – og diskusjonen mellom arv og kriminalitet –  begynte ikke, som Ottesen synes å tro, med Lombrosos fødte forbrytermennesker. Tanken kan spores tilbake til Phillippe Pinel (1745 -1826) og Benjamin Rush (1745-1830). Lombroso står som en representant innen kriminologiens vitenskapshistorie (han var overhodet ikke alene) for et paradigmatisk skille i det 19. århundre der en begynte å se på kriminalitet som en sykdom – ikke fordi han var den første som studerte relasjonen mellom menneskekroppen og kriminalitet. Også Lombroso var en biososial kriminolog i den forstand at han prøvde også å integrere biologiske fag med analyser av samfunnet, og i motsetning til hva Ottesen postulerer og hva den historiske revisjonen det siste 10 året av kriminologiens vitenskapshistorie viser – endte ikke Lombrosos forskningsprosjekt med Lombroso, men spredte seg til kriminologiske forskningsmiljøer over hele verden. Kriminologisk forskning på arv, miljø og kriminalitet fortsatte inn i det 20. århundre med studier av Moriz Bendikt, Charles Goring, Henry Goddard, Sheldon og Elinor Glueck, Richard Herrnstein og Charles Murray, Oliwe Wendell Holmes, Earnes A. Hooton, Ernst Kretschmer, Hans Eysenck, Johannes Lange, Max Planck, Franz Exner, Hans Gruhle, Sigfried Koller, Heinrich Wilhelm Kranz, Randy Thornhill, Craig Palmer, Anthony Walsh, Laurence Tancredi, Peter Richerson, Robert Boyd etc etc. Listen kunne fortsatt ad nauseam. Biososial kriminologi var hverken ikke eksisterende, eller forvist fra kriminologiske forskningsmiljøer, ei heller manglet den innflytelse på makt- og strafferettsapparatet -– dessverre.

Mange av disse navnene overfor vil nok Ottesen nikke bekreftende og gjenkjennende til. Andre vil hun reservere seg mot å assosiere seg med. Dette fordi at mange av de nevnt overfor ikke kun var sentrale biososiale kriminologer, men også pionerer innen emner som eugenetikk, raselære og degenerasjonsteorier. En av de mange tingene som bekymrer meg med Ottesens prosjekt er at hun meg bekjent ikke ser ut til å reflektere over hvordan hennes fagprosjekt – gitt dets noe uheldige ”CV” og den  historiske tradisjonen det står i – skal unngå at overgrep som har skjedd i den biososiale kriminologiske forskningens kjølvann før ikke skjer igjen. Svaret Ottesen ga var bekymringsfullt, i det at hun kun viste til at det som skilte dagens biososiale kriminologiske forskning fra tidligere studier (for eksempel Lombrosos), var at førstnevnte er mye mer vitenskapelig. For Ottesen synes det som om ideologier er noe som kanskje var aktuelt innen hennes felt tidligere, men som i dag er – og bør være – en del av fortiden. Biososiale kriminologiske studier blir gitt en særstilling som tekst, som i motsetning til hva det ser ut som hun mener om samfunnsvitenskapelige tekster, ikke vil falle ”offer” for sin sosio-politiske kontekst.

Selvfølgelig er ikke dagens biososiale kriminologi ”helt lik” tidligere tiders biososiale kriminologiske prosjekter. Viktige forskjeller er for eksempel at nyere studier ikke er (like) biologiske deterministiske, at fokuset har endret seg fra alle mulige kroppsdeler, til et hovedfokus på hjernen. Men en gjennomlesning av Ottesens blogg viser raskt at hennes biososiale kriminologiske prosjekt bygger på en medisinsk modell for å forstå kriminalitet. Som sådan står hennes prosjekt mer i arven fra Lombroso og det 19. århundre enn hun vil vedkjenne seg (eller innser). Faktisk kan det virke som om Ottesen, i sin iver etter å promotere biologiens sentralitet og/eller relevans for kriminologien, er enda mer biologisk determinist enn de fremste som publiserer forskning i dag innen feltet biososial kriminologi internasjonalt.

Talen til den amerikanske kriminologipresidenten Ottesen viste til, ble gitt, og publisert, for snart 13 år siden og man kan spørre seg om: hvis behovet er så stort, hvorfor har ikke talen ført til en flom av nye – om ikke annet amerikanske – kriminologiske studier på feltet? Ottesens svar kan se ut som om dette er på grunn av. ideologi – implisitt da ment angstbiterske, radikale sekstiåtterkriminologer som ruger herskesykt over sitt domene. Men kan det ikke også være at det er få slike studier innen kriminologifaget fordi genetiske årsaker og lignende har vært funnet å ha marginal betydning?  Som Baker, Tuvblad og Raine (2010) konkluderer med i innledningskapittelet ”Genetics and Crime” i The Sage Handbook of Criminological Theory:”heritability estimates for criminal behavior are only moderate at best”(2010:35). At et sentralt verk som The Sage Handbook of Criminological Theory innleder med et kapittel som tar for seg forskning om arvelig genetisk predisposisjon for kriminalitet kan heller ikke sies direkte å understøtte Ottesens ”eksklusjonstese”. 
 
Heller enn å drøfte disse problemstillingene knyttet til sitt prosjekt, velger Ottesen å stå på barrikadene for et ”Ja-takk-begge-deler program”, der biologi presenteres som et must for kriminologien – men er den nødvendigvis det? Ønsker man egentlig et kriminologifag der hovedfokuset skal være å kartlegge individuelle forskjeller?  Den kriminologiske forskningen (også den biososiale kriminologien) viser oss gang på gang at de viktigste faktorene som spiller inn bak kriminalitet ikke er iboende i mennesket, men er å finne i økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer og forskjeller. Hvorfor ønsker Ottesen ikke da et kriminologifag som heller bruker tiden på å forstå og forbedre samfunnet rundt seg?

Kilder:

På nett:
Du kan finne talen refert til i innlegget ”Ideologi må ut, biologi må inn” på Ottesens blogg 

Øvrige:

Hayden White (1975) Metahistory. The Historical Imagination in the 19th century, John Hopkins Press: USA
Baker, L.A., C. Tivblad & A. Raine (2010:35) ”Genetics and Crime” i Newburn, T. & Laughlin, E. , The Sage Handbook of Criminological Theory.,  Sage Publications: London.
For nyere studier av den biologiske forskningstradisjonen innen kriminologien se forøvrig Rafter, N. (2008) The Criminal Brain. Understanding Biological Theories of Crime. New York University Press: USA.
 

Emneord: biologisk kriminologi, Lombroso, debatt Av Per Jørgen Ystehede, idéhistoriker og kriminolog
Publisert 22. feb. 2011 17:40 - Sist endra 10. okt. 2013 10:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere