Halden fengsel - et unødvendig onde?

Halden fengsel ble offisielt åpnet 1.april 2010 med pomp og prakt. Fengselet kostet hele 1,4 milliarder kroner å bygge, og har 251 fengselsplasser hvorav kun 24 plasser er avsatt til lavere sikkerhet. Etter å ha lest kriminalomsorgens årsstatistikk for 2009, stiller jeg meg spørsmålet: Trengte vi egentlig et nytt fengsel med høy sikkerhet og flere lukkede fengselsplasser i Norge? 

Først kort om forskjellen på fengsel med høy og lavere sikkerhet, som for fangene kan fortone seg som dag og natt. I fengsel med høy sikkerhet er fangene i stor grad kontinuerlig under overvåking av betjentene og strenge rigide restriksjoner 24 timer i døgnet. Livet bak høye murer vil sterkt prege hverdagen som i mange tilfeller vil påføre fangene skadelige virkninger på sikt, man blir i stor grad institusjonalisert, som det heter i kriminologien. Hverdagen er preget av monoton sysselsetting som er lite kompetansefrembringende. Kontakt med omverdenen er minimalisert til 20 minutters ringetid, og kun ett besøk i uka dersom kapasiteten ved fengselet tillater det.

I fengsler med lav sikkerhet er hverdagen mer normalisert, mye på grunn av at sikkerhetsperspektivet er lavere prioritert. Det er mindre institusjonspreget og arbeidsrutinene er mer tilrettelagt for kvalifisering til arbeidslivet etter endt soning. Med andre ord er det langt enklere å drive rehabiliteringsarbeid i fengsel med lav sikkerhet. Spesielt kontakt med pårørende er langt enklere med mer tilgang til telefon og besøk, og ikke minst hyppigere permisjoner hjem for å ivareta kontakten med familie og venner.

Den mye omtalte Stortingsmeldingen ”Straff som virker” (st.meld. nr. 37, 2007-2008), som ble publisert høsten 2008, fikk mange til å kritisere justisministeren som blant annet ble omtalt som ”fangenes beste venn” på grunn av sin liberale fengselspolitikk. I meldingen kom det blant annet frem at det ikke er noen stor gruppe som trenger strenge sikkerhetstiltak rundt seg i Norge, at det nesten ikke forekommer rømninger fra norske fengsler, og ikke minst at domfelte ikke skal sone under strengere regimer enn hva som er nødvendig for å kunne gjennomføre straffen. Denne meldingen gir også klare signaler i retning av at dersom det ikke foreligger noen sikkerhetsrisiko, skal soningen helt fra starten kunne være i et åpent fengsel ved kortere domslengder. Meldingen sier også i klar tekst at Norge trenger langt flere åpne soningsplasser og færre plasser i lukket fengsel. Samtidig var Halden fengsel under utbygging.

Ett av punktene som departementet fremhever i meldingen, er normaliseringsprinsippet, som betyr at hverdagen i fengsel skal være så lik en ordinær dag i samfunnet som mulig, så lenge det ikke går utover sikkerheten. Dette for å motvirke en eventuell soningsskade som et lengre opphold i fengsel med høy sikkerhet etter all sannsynelighet vil påføre fangene. En hverdag i fengsel med høy sikkerhet kan ikke sammenlignes med en normal hverdagssituasjon, det er og blir institusjon. Et fengsel med lavere sikkerhet kan i større grad tilrettelegges til en mer normal tilværelse som er langt mindre skadepåførende.  Meldingen fremhever også i klar tekst at rehabiliteringen av fangene skal prioriteres og er mye enklere å gjennomføre når sikkerhetsnivået er lavt med tanke på tilbakefall etter endt soning. Rehabiliteringsideologien har kommet mye i fokus de siste årene med tanke på tilbakefall til fengsel, og rehabilitering i fengsel med høy sikkerhet lar seg vanskelig forene med de strenge sikkerhetstiltakene. Allikevel går departementet til det skrittet å bygge enda et stort fengsel med høy sikkerhet. Teorien og ideologiene til departementet sier her en ting i den nye stortingsmeldingen, mens praksisen utføres stikk i strid med intensjonene denne meldingen åpner for, så lenge et nytt fengsel med høy sikkerhetskategori nå er etablert.

Straffegjennomføringslovens § 11 åpner for at ubetingede dommer opp til to år kan begynne avsoning av dom i fengsel med lavere sikkerhet. Dagens tall fra kriminalomsorgens årsstatistikk for 2009 viser at fire av ti dommer under to år allikevel starter soningen i fengsel med høy sikkerhet. I mange tilfeller er årsaken mangel på åpne soningsplasser, noe som påfører fangen ekstra og unødvendig belastning under soningen. Meldingen skriver at departementet vil foreslå å endre straffegjennomføringsloven slik at hovedregelen blir at domfelte med dommer opp til fire år settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhet, men etter en individuell vurdering. Det er vanskelig å forutsi hvordan en slik vurdering vil bli praktisert, men uansett vil en slik regelutvidelse fra to til fire år kreve langt flere soningsplasser med lav sikkerhet enn det kriminalomsorgen disponerer i dag. En eventuell utvidelse til en fireårsregel vil da kunne omfatte hele 98 % av alle ubetingede dommer i Norge, og de 1395 plassene med lav sikkerhet Norge hadde ved årsskifte til 2010, vil på langt nær strekke til behovet som eventuelt vil melde seg. Dette vil naturligvis skape en problematisk situasjon for kriminalomsorgen som står for gjennomføringen av den straffen folk er pådømt. Den tapende part i dette tilfelle vil selvsagt kunne bli de personene som skal avsone sin ubetingede dom på under fire år. De må da begynne sin soning i fengsel med høy sikkerhet selv om straffegjennomføringsloven åpner for at man kan starte direkte i fengsel med lavere sikkerhet. Og med så få åpne soningsplasser som Norge har per i dag, vil sannsynligvis fangene måtte tilbringe en stor del av soningstiden i fengsel med høy sikkerhet selv ved korte dommer. Det er fangene og ikke minst deres pårørende og barn som vil bli taperne i dette spillet.

Kriminalomsorgens årsstatistikk for 2009 forteller også at per 31.12.2009 var den ordinære fengselskapasiteten på 3582 plasser, hvorav 39 % var i fengsel med lav sikkerhet. Vi ser her på en prosentfordeling for høy og lav sikkerhet som ikke harmonerer med de domslengdene som Norge har. Det ble i 2009 avsagt 8515 ubetingede domsavsigelser. Hele 93 % av de domfelte ble løslatt innen ett års soning, og her kommer tanken inn på at fordelingen mellom fengselsplasser med høy og lav sikkerhet kontra domslengder, ikke står i forhold til hverandre etter dagens fengselskapasitet. Gjennomsnitts lengde for ubetingede dommer i 2009 var på 190 dager, men allikevel er det altså bygd et nytt stort fengsel i Halden med høy sikkerhet, i tillegg til de 2187 plassene som var registrer ved årsskiftet. Her skal sies at Moss og Fredrikstad fengsel, som begge hadde kategorien høy sikkerhet, ble avviklet når Halden åpnet, men de hadde et ubetydelig antall soningsplasser i denne sammenhengen.

Samtidig er det også et økonomisk spørsmål som her kommer inn i bildet. Departementet skal leie Halden fengsel av Statsbygg for 70 millioner per år, i tillegg kommer andre løpende utgiftsposter. En fengselsplass med lavere sikkerhet er omkring 400.- kroner billigere pr døgn enn en plass i høyere sikkerhet, ifølge stortingsmeldingen. I politikk er det alltid snakk om budsjetter og kostnader. Sett i forhold til antall og lengde på dommer, burde kanskje summen det koster å drifte Halden fengsel i året, heller vært investert i fengselsplasser med lav sikkerhet som landet sårt trenger? Kriminalomsorgens egne tall og beregninger i årsstatistikken 2009, sier at Norge har for få fengselsplasser med lav sikkerhet. Behovsmessig sier også tallene og intensjonene som er oppgitt i St.meld nr. 37, at vi i utgangspunktet ikke trengte Halden fengsel som er et høyrisikofengsel.   

I rapporten ”Retur” som ble utgitt mai 2010, dokumenteres det at Norge er det landet i Norden som oftest bruker fengselsstraff, både i forhold til befolkningen og i forhold til valget mellom straffegjennomføring i frihet eller fengsel. Hvorfor er det slik? Er norske menn og kvinner en større risiko for samfunnet enn våre skandinaviske naboer? Dette er noe jeg har vanskelig for å tro. Jeg føler heller at de som styrer kriminalpolitikken her i landet i praksis har feil fokus, selv om fagre ord i stortingsmeldingen, som normaliseringsprinsippet, tilbakeføringsgaranti, servicetorg, landsbyfengsel osv, ser lovende ut på papiret. Derfor er Halden fengsel et unødvendig onde som Norge ikke trengte, og fangene med deres pårørende og barn blir de skadelidende, dessverre.


Litteratur

Kriminalomsorgens årsstatistikk 2009, Kriminalomsorgens Sentrale Forvaltning.
Retur – en nordisk undersøkelse av recidiv blant klienter i kriminalomsorgen.
Stortingsmelding nr.37, (2007-2008): ”Straff som virker”. Justis- og politidepartement. 

Emneord: fengselstraff, rehabilitering, debatt Av fange og masterstudent i kriminologi Arne Vorkinslien
Publisert 22. feb. 2011 15:16 - Sist endra 23. mars 2011 16:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere