The War on Drugs in a World on Drugs

Finnes det (foruten deres felles engelske navn) en sammenheng mellom de enorme mengdene reseptbelagte medisiner som skrives ut, og de narkotiske stoffene som gjenstridig etterspørres?

Er begge deler uttrykk for en nyvunnet medikamentkultur, som betjener det moderne menneskets trang til å kontrollere og endre oss selv og vårt daglige liv ved hjelp av medikamenter? Hva kan i så fall denne tendensen skyldes, og er det denne retningen vi ønsker å gå?  

Krigen mot narkotika

Narkotika har de siste tiår befestet sin posisjon som samfunnsfiende nummer en. I følge media overfylles fengslene av ”farlige” narkotikaforbrytere og gatene av ”fortapte” narkomane. De astronomiske ressursene som brukes i kampen mot narkotika avgir mildt sagt beskjedne resultater. Tunge skyts mot den illegale narkoøkonomien synes enda dårligere egnet til å stagge narkotikaetterspørselen enn behandling av rusmiddelavhengighet. Og når i grunn verken straff eller behandling synes å ha noen nevneverdig positiv effekt, blir det mer og mer åpenbart at det i befolkningen finnes et behov for narkotika, som ikke kommer til å forsvinne.

Jeg skal forsøke å se problemet i en større sammenheng, og stiller spørsmålet om denne tendensen kan være et uttrykk for det jeg ser som et bredere kulturelt skifte mot en medikamentkultur; en kultur fullstendig overbevist om at ALT ubehag kan og bør kontrolleres med medisiner.
 

Den nevrokjemiske tidsalder

Nikolas Rose  (2004) er en av dem som interesserer seg for den eksplosive forekomsten av legemidler i vesten, og som mener at det dreier seg om et kulturelt skifte mot en medikamentkontrollert kultur. Han skriver i artikkelen ”Becoming Neurochemical Selves” om tendensen i dagens helsevesen (og i økende grad i befolkningen forøvrig)  til å forstå sine plager som en nevrokjemisk  ubalanse det er mulig å kontrollere ved hjelp av farmasøytiske produkter.

På samme måte som at populariseringen av psykoanalysen endret vår selvforståelse med sine konsepter om underbevissthet,  nevroser, fortrengte impulser og undertrykt seksualitet, er vi nå i følge Rose i ferd med å endres igjen. Den moderne forklarings-modellen ser ubalanse i hjernens nevrotransmittere som årsaken til alle psykiske plager, og medisinering som en effektiv måte å kontrollere dem på. (Rose:2004).


Legemiddelsituasjonen i Norge

Det er ingen tvil om at bruken av medisiner i vestlige samfunn i dag er et svært omfattende, og stadig mer utbredt fenomen. I lille Norge alene hadde vi i 2008 3.264.461 registrerte brukere av reseptbelagte legemidler, og mellom 2000 og 2009 økte det totale legemiddelsalget fra 13.650 til 18.150 millioner kroner (LMI:2010).

Narkotikapolitikken i Norge er basert på et skille mellom lovlig og ulovlig heller enn bruk og misbruk. Derfor kan den samme pillen som selges lovlig til en  dreven pillemisbruker, være ulovlig å bruke som medisin for en som av ulike grunner ikke har skaffet seg resept , jf § 24 i legemiddelloven.


Legemidler på det illegale markedet

I 2009 ble det skrevet ut hele 15 897 066 doser diazepampreparater (Stesolid, Valium, Vival) i Oslo (Reseptregisteret 2010).  Av disse endte 671 377 opp i politiets beslagkammer, via det illegale markedet. Noen piller innføres illegalt, men hvis man sammenligner Reseptregisteret og politiets beslagstatistikker finner man flere interessante sammenhenger. Strengere foreskrivingsregler ga en nedgang i resepter på diazepampreparater fra 2004 til 2009, mens en økning i antall oxazepamresepter fant sted i samme periode. Når tilsvarende mønstre er å finne i politiets beslagstatistikk, er det en sterk indikasjon på at de fleste pillene på det illegale markedet stammer fra legale, norske kilder.

Narkotikaen finner veien til det illegale markedet fra reseptblokkene til slepphendte leger, fra pasienters overskuddslagre, medisinskapene på sykehus og gamlehjem, eller hvor ellers stoffene finnes tilgjengelig under betegnelsen legemidler. At junkier på gata betaler overpris for ulovlig hjelp til å døyve sine smerter, samtidig som  det finnes tusener av mer veltilpassede som lovlig lever sine liv nedruset på de samme pillene, minner oss om noe viktig. At skillet dreier seg om paragraftekster, ikke om skadevirkninger. At medisiner noen ganger er narkotika, like fullt som narkotika noen ganger er medisiner. At begge deler kan misbrukes, og begge deler kan skade.
 
Vi vil ha slutt på narkotika, det er derfor vi regulerer det med straff. Men virkestoffene (morfin, amfetamin, diazepan) massedistribueres jo samtidig i delikate, reseptbelagte dispenserpakninger med logo. En betraktelig andel tilbys videre for salg på det illegale markedet, der en beskjeden andel til slutt konfiskeres av politiet. Hvordan kan vi da egentlig være så voldsomt kritiske til narkotika, når vi samtidig er så fullstendig ukritiske til medisinering?
 

Legemiddelprodusentene og produksjonen av et marked

Både omsetningsveksten for legemidler og det ustoppelige narkotikaforbruket kan altså sees som uttrykk for samme tendens – at våre vestlige samfunn har blitt en medikamentkultur – men hva skyldes en slik utvikling?
I Rose’s artikkel (Rose:2004) er det legemiddelprodusentene, drevet av sine bedriftsøkonomiske prinsipper om maksimal fortjeneste og økt omsetning,  som utpekes som ansvarlige for denne nevrokjemiske helserevolusjonen.
Hans påstand er at verdens mest innbringende business, legemiddelindustrien, formaterer leger og pasienter til en medikamentkultur. Lignende forhold her hjemme i Norge beskrives av Per Fugelli (1987) i artikkelen ”Rød resept” .  Et hovedpoeng Rose og Fugelli deler, er at forskning og markedsføringsroller sammenblandes, slik at det i praksis har ført til bortimot monopol for legemiddelrelaterte problemstillinger på forskningsfronten. Kritikk rettes også mot metodene som blir brukt for å få legene til å velge behandling med (deres) medisiner.

Sterke økonomiske krefter antas altså å stå bak denne nymotens trangen til å påvirke hjernens kjemi for å døyve ubehag eller forbedre sitt selv. De samme sterke kreftene som got the world on drugs , er også dem som vokser seg sterkere av the war on drugs.  Legemiddelfirmaene tjener selvsagt enorme markedsfordeler på at internasjonale resolusjoner totalforbyr ulisensiert tilvirkning og salg av narkotika. Det er jo ikke akkurat fri markedskonkurranse når alle andre som måtte ønske seg inn på markedet med tilsvarende produkter effektivt stoppes ved hjelp av lovens strengeste straffer og kontrollorganenes feteste budsjettposter.I rene kroner er fortjenesten enorm (LMI :2010), klart det er lukrativ business å tilby en lettvint løsning til et sunnere og lykkeligere liv. Det bekymringsverdige oppstår hvis vi ukritisk kjøper og svelger pilleløsningen for alle våre problemer. Medisiner er laget for å hjelpe, men de kan også være skadelige (Rose 2004), avhengighetsskapende (UMN 2010) eller ”bare” unødvendige eller overflødige. Det er viktig å huske at de færreste nevrokjemiske preparater kan kurere sykdom, og at medisinering som demper og lindrer plagsomme symptomer også kan sløve vår evne til å se, føle og endre de underliggende årsakene til psykisk sykdom.
 

Legal/illegal versus bruk/misbruk

Fordømmelsen av (stoffer som selges som) narkotika er i motsetning til medisiner unison. Selv i de leire som tar til orde for å møte narkotikaondet med behandling fremfor straff, er premisset i de fleste tilfeller et mål om et narkotikafritt samfunn. Jeg mener denne (diffuse) distinksjonen mellom legalt og illegalt forkludrer vår evne til å se og gjøre noe med det egentlige, og langt mer omfattende problemet som ligger innbakt i skillet mellom misbruk og bruk.
De som misbruker et stoff vil vel også være de mest kompetente til å skaffe tilveie stoffet på minst mulig suspekte måter. Og som vi har sett er det ingen manko på ulike leverandøralternativer. Det som derimot mangler, er bevissthet og kunnskap blant folk flest om hvordan man oppdager og bør reagere på misbruk, hos seg selv eller i sine omgivelser. Grensen for når bruk går over i misbruk er vag og udefinert. For å komme misbruket til livs tror jeg vi trenger økt fokus både på den ufarlige bruken og det ødeleggende misbruket. Vi trenger en debatt fri for moralske føringer, som klargjør begrepene og utvikler vår kunnskap, for slik å stimulere til økt oppmerksomhet omkring misbruk og styrke de sosiale normene som regulerer det.

Når loven definerer noe som skadelig og forbudt, ligger det også implisitt at det som ikke er forbudt er i orden. En sunt kritisk innstilling til legemidler glimter kanskje med sitt fravær fordi legemidlene – i motsetning til narkotika – er lovlige, og dermed vekker liten grunn til bekymring hos den jevne borger. Dersom skadelig narkotika ikke lenger ble forbudt, hadde det da blitt mer åpenbart hvor nødvendig det er med kritisk sans, moderasjon og ansvarlighet i omgang med alle farmasøytiske produkter og andre rusmidler?


Litteratur

Lesedato for alle nettadresser 19/10/10

Fugelli, Per (1998) : Rød resept, Tidsskrift for den norske lægeforening 1998;118: 1236-9.
  
Legemiddelloven: Lov 1992-12-04 nr 132 lov om legemidler m.v

LMI (2010) :Tall og fakta 2010. Legemidler og helsetjeneste. Legemiddelindustrien (LMI).

Politiet (2010): Tallmateriale KRIPOS. Beslag 2009 Vedlegg_782. Oslopolitiets beslagstatistikk for benzodizeiner.

Reseptregisteret (2010): Tall for 2009.

Rose, Nikolas (2004) “Becoming Neurochemical Selves”. I: Nico Stehr (red.) Biotechnology, Commerce And Civil Society. Transaction Publishers, Somerset, pp. 89-128.

UMN (2010): Ungdom mot Narkotika sin oversikt over legemidler.  

Emneord: narkotika, debatt Av Anja Haug
Publisert 15. apr. 2011 10:52 - Sist endra 10. juli 2017 09:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere