Kriminologien 60 år - et liberalt prosjekt

I disse dager feirer kriminologien et slags 60-års jubileum i Norge. Det er 60 år siden Institutt for kriminologi og strafferett ble etablert ved juridisk fakultet i Oslo. Kriminologien ble raskt en skuffelse, hevdet Nils Christie en gang. Faget skulle forsyne strafferetten med kunnskap om kriminalitetens årsaker men rettet i stedet oppmerksomheten mot straffen. Faget ble en «opposisjonsvitenskap» men inntok likevel en sentral posisjon i det offentlige ordskiftet, spesielt på 60- og 70-tallet. Med kriminologien oppsto en annen kriminalpolitisk debatt. Det mer åpne justisfeltets meningsrom ble til en ergrelse for mange. Men ikke alle er klar over at kriminologien hele tiden har hatt en liberal grunntone.

Av Nicolay B. Johansen

Institutt for kriminologi og strafferett ble etablert i 1954 etter initiativ fra professor i strafferett Johs. Andenæs. Den første stillingen i kriminologi tilfalt Nils Christie. Sammen med Anders Bratholm utgjorde disse et trekløver ved juridisk fakultet («ABC»), opptatt som de var med strafferett og kriminalpolitikk sett i en større sosial helhet. Christie gikk tidlig i spissen mot den såkalte «arbeidsskolen», en reaksjonsform rettet mot ungdommer. Arbeidsskolen skulle være et pedagogisk svar på ungdomskriminalitet, der unge menn ble satt til oppbyggelig virksomhet til personalet fant at de hadde gått inn på den rette vei. På samme tid engasjerte blant annet Christie seg mot bruken av «særreaksjoner». Det som da het sikring hjemlet ubestemt lange anstaltopphold, som i sitt innhold skilte seg lite fra fengselsstraff. En tredje sak som opptok kriminologer og andre som arbeidet med straff, rett og samfunn, var arbeidskoloniene for fylliker. Løsgjengerloven ble brukt til å sende byens løse fugler i tvangsarbeid uten vanlig domstolsbehandling.

Sammen med Andenæs utfordret Christie også det kriminalpolitiske hegemoni med å hevde at lovbrytere ikke var vesentlig annerledes enn vanlige folk. Ukentlig samlet kriminologene ekspertveldet til å debattere kriminalpolitiske saker på 60-tallet i de såkalte «kriminalpolitiske seminarer». Kriminalpolitikk var på denne tiden ikke tema i det offentlige ordskiftet. På samme måte som helsepolitikk, var kriminalpolitiske spørsmål overlatt til et ekspertvelde. Kriminologene hadde utvidet denne offentligheten og utfordret kjempene på feltet.

Da sekstiåtterne inntok universitetene ble kriminologien mer offensiv: De unge fremadstormende kriminologene ville gi stemme, rent verbalt, til fanger og utstøtte. De kritiserte hele strafferetten for å ramme de fattigste og brukte forskningen til å vise hvordan kriminalpolitikken så ut for de som ble utsatt for den. Den radikale samfunnsvitenskapen utviklet seg ikke uten friksjon med ABC-generasjonens virksomhet, men de utfylte også hverandres perspektiver både i ord og handling. 70-tallet ble kriminologiens triumf. Tvangsarbeidet ble avviklet, det som da het Ungdomsfengselet ble nedlagt og Christie var med i et offentlig utvalg som nedjusterte bruken av særreaksjoner.

Samtidig la justisministeren fram en melding til Stortinget om kriminalpolitikken, som var tydelig inspirert av kriminologien og Christies arbeider spesielt («kriminalmeldinga» fra 1979). Men dette skulle også vise seg å være vendepunktet i politisk klima og kriminologiens posisjon. Rett nok ble bruken av tidsubestemte reaksjoner redusert, men overgangen til 80-årene innvarslet også mer bruk av straff og fengsel.

Det gikk tidlig opp for mange at kriminalitetskontrollen skiftet karakter og tempo på 80-tallet. Internasjonalt, og spesielt i den engelskspråklige delen av verden, skjøt fangetallene i været. Og motsatt av det de fleste tror, førte «kriminalmeldinga» til en utvidelse av kontrollapparatet. Kontrollen med avvikere og andre som ble oppfattet som problematiske ble utvidet og de harde straffene ble brukt i historisk sett ukjent omfang, særlig i USA. Den internasjonale kriminologien har vært opptatt av å forstå denne nye «innesperringsbølgen» like siden. Og kriminologene har blitt stående som hjelpeløse observatører til at de samme tendensene (om enn med svakere utsving) har gjort seg gjeldende i Norge. Den politiske offentligheten kriminologene var med på å etablere ble fortrengt av en situasjon der man kjempet om velgernes gunst ved å vise seg mest mulig villig til å bruke straff. Straffepopulismen stilte kriminologien i skyggen og ga den et dårlig rykte.

Etter tusenårsskiftet har den norske kriminologien havnet i en uventet skvis. Norge og Norden har havnet i den globale kriminologiens søkelys for de gode resultater på kriminalpolitikkens områder. Her har vi lav kriminalitet og velfungerende stater samtidig som vi har relativt lave straffer og relativt gode vilkår for innsatte i anstalter. Verden lurer og sier «look to Norway»! Det stiller opposisjonsvitenskapen på prøve. Samtidig har kriminologien åpnet seg for kontrollapparatet på en annen måte, ikke minst gjennom Liv Finstads arbeider med politiet.

Kriminologien ble på mange måter offentlighetens forsvarsadvokater. En helt sentral og umistelig del av vår samfunnsform er beskyttelsen av individet mot staten. Hvis det kommer på tale at et samfunnsmedlem skal straffes, gis det en rekke prosessuelle rettigheter for å kompensere for statens ressursovertak. Ett av disse er retten til forsvarer. Uansett hva slags forbrytelse man er mistenkt eller tiltalt for, skal man ha profesjonell hjelp til å forsvare seg. På samme måte har kriminologien påtatt seg rollen å tale de straffedes og utstøttes sak i offentligheten.

Nettopp når kriminalpolitikk har blitt gjenstand for partipolitikk er det nødvendig med motstemmer. Da trengs kriminologien mer enn noensinne. Kriminalpolitikk handler ved første øyekast om hvordan vi som samfunn skal håndtere uverdige mennesker; mennesker som har begått til dels alvorlige lovbrudd. Men kriminalpolitikken handler også om umistelige rettssikkerhetsverdier. Og i det politiske ordskiftet finnes ingen naturlige motparter for de som ønsker å svekke lovbryteres rettigheter og skjerpe straffene. Det finnes ingen partier som forsvarer kjeltringer. Det er vanskelig å se at en motpart kan opprettholdes andre steder enn på universitetene.

Mange ville blitt overrasket over hvor uenige kriminologer kan være med hverandre, for kriminologien er i stigende grad et fagfellesskap og ikke et meningsfellesskap. Nye generasjoner i ferd med å overta for grunnleggerne og sekstiåtterne. De er opptatt av globalisering og utviklingen på den internasjonale scenen. Men kriminologen har den egenskapen, at den handler om et temafelt som pr. definisjon virker støtende på deler av offentligheten. Hvordan kan man tenke analytisk om hvordan samfunnet møter og bør møte de ekle, vemmelige og slemme? Bare det å avvike fra konsensusen kan fremstå som skjendig.

Men det mange ikke har tenkt tilstrekkelig over, er at kriminologien helt fra starten har forfektet liberale verdier. Striden om arbeidsskolen, tvangsarbeidet og særreaksjonene handlet om å fjerne paternalistiske innslag i strafferetten og å bevare straffen i den liberale statens bilde: et forutsigbart onde påført den enkelte med henvisning til det han/hun hadde gjort. Og senere har kriminologene bidratt til det åpne samfunn med å skape et politisk rom.

Det er verdt å feire.

 

Emneord: kriminologi, kriminalpolitikk, offentlig ordskifte
Publisert 14. nov. 2014 11:54 - Sist endra 23. apr. 2015 10:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere