Straff i frihetens tid

I anledning at min bok "Det Nyliberale Janusansikt" lanseres 21.05, presenterer jeg noen sentrale momenter. Det som skal forklares er sterk økning i bruk av straff. Jeg argumenterer for en forståelse som vektlegger kontrollkulturer, muligvis i Garlands forstand. Samtidig diskuterer jeg både hva begrepet inneholder og hvordan det skal forstås rent sosiologisk.

Av Nicolay B. Johansen

Omslagsfoto, Det Nyliberale Janusansikt - Straff i Frihetens Tid, Novus forlag, 2015. 

De siste 40 årene har vi i den vestlige verden sett en eksepsjonell økning i bruk av straff. Mest bemerkelsesverdig er økningen i USAs fangetall. Men bruk av straff som virkemiddel har økt også i vår mer fredelige del av verden. Hvis vi ser på antall straffereaksjoner samlet er økningen eksponentiell også her hjemme. Ca. 90 % av alle straffereaksjoner er pengestraffer, og disse har blitt mangedoblet de siste tiårene. Fengselsbefolkningen har økt med 50 %. 

Parallelt, samme sted. I de nordiske og til dels de fleste andre vestlige land opplever folk en frihet ingen generasjoner før dem har hatt gleden av. Velstanden er uten historisk sidestykke for de fleste, selv i krisetider. Folk flest er tilfredse med livene sine, danskene er verdens lykkeligste. I Norge har folk så mye penger at de nesten ikke behøver å være prisbevisste når de handler i butikken. Velferdsstaten tilbyr en trygghet som tidligere generasjoner bare drømte om og staten opptrer så rettferdig at kun de færreste gidder å sjekke om skatteetatene har regnet riktig. 

Og i lykkelandet Norge går den registrerte kriminaliteten jevnt og trutt nedover.

Likevel brukes kriminalpolitikken i USA som rettesnor og referanse for norsk kriminalpolitikk. Det er etter hvert en stund siden vi hadde en justisminister som handlet en FBI-caps i suvenirbutikken hos politiet i New York, og «NYPD» er blitt en merkevare på samme måte som fredsnasjonen Norge. Men så sent som i 2010 ønsket krefter i Norsk politi gjenopplive den såkalte nulltoleransepolitikken kjent fra samme by. Realiteten er at USA har den vestlige verdens verste kriminalpolitikk. Spørsmålet burde ikke være om vi kan lære av USA på dette området, men hvordan det kunne gå så galt at 2,3 millioner borgere sitter bak lås og slå. Det er verdensrekord. Og hvordan kunne det skje at 40% av disse er afroamerikanere? Hvordan kan det være at en rettsstat som USA ikke hadde innebygd mekanismer for å hindre dette i å skje? USA er et kriminalpolitisk skrekkeksempel, som tvinger alle som lever i liberale demokratier til å se seg selv i speilet. 

Så galt er det ikke fatt i Norge og Norden, eller i andre europeiske land. Men vi har forsiktig etterlignet USA på dette området i lang tid, samtidig som de fleste her lever frie liv våre forfedre knapt kunne drømme om. Hvis vi kaller vår tid en nyliberal epoke, vil jeg kalle spenningen mellom disse ytterpunktene for nyliberalismens janusansikt. 

Når jeg velger å bruke «nyliberalisme» er det med henvisning til at vi etter ca. 1980 har opplevd en revitalisering av den klassiske liberalismens idealer. Det er gode grunner til å hevde at liberalismens gjennombrudd for ca. 200 år siden var avgjørende for samfunnsutviklingen slik vi tar den for gitt i dag, både når det gjelder levestandard og sosial trygghet. Det liberale politiske prosjektet skapte rettsstaten og la grunnlaget for den økonomiske utviklingen. Men det var de modifiserte liberalismene som skapte velferdsstaten. Det nordiske mirakelet med dets skygge er følgelig et resultat av det liberale politiske prosjektets utvikling de siste 200 år. 

Sol- og skyggesiden av det liberale prosjektet er imidlertid vevd sammen. Og kanskje er det ikke overraskende. Historisk sett var det de samme tenkere som utmeislet prinsippene for den liberale økonomi og den liberale straffelære. Jeg hevder med Harcourt ("Illusions of Free Markets") at denne forbindelsen ikke er tilfeldig. Strafferettens lære om det ansvarlige og straffbare individet opererer med det samme begrepet om menneskets forhold til sine omgivelser, som man finner i de økonomiske doktriner. Dette er en forståelse av mennesket som vektlegger den enkeltes selvbestemmelse og autonomi, der man nedtoner individets sosiale karakter. 

En slik forståelse av enkeltmennesket skaper åpenbart sosiale forbindelser som understøtter og forsterker økonomisk liv. Men det leder også til at mennesker fremstår som mer legitime som gjenstand for påføring av straff. Man kan spørre om abstraksjoner som «begreper om mennesker» har noe å si for praktisk politikk og forvaltning av kriminalpolitiske felter? Internasjonalt sett er det nokså vanlig å se på straffebruk som et kulturelt fenomen, noe som uttrykker folkelige oppfatninger. Som tause premisser for politisk kultur kan slike oppfatninger få langtrekkende følger. De slår inn i lovgivning, det er en ting. Men de slår også inn på alle nivåer av forvaltning og i politiske prosesser. 

Såkalt «kontrollkultur» er en mye brukt forklaring på den økende bruken av straff. Den nye liberalismen er følgelig en viktig årsak til den økte straffebruken. Det er ikke bare en påstand som samsvarer med utviklingen i straff over tid, påstanden samsvarer også med utviklingen på en rekke andre områder. Hvis det er sånn at det klassiske liberale begrepet om mennesket setter individet i et lys som gjør det mer naturlig å påføre straff ved lovbrudd, er det viktige utviklingstrekk på andre samfunnsområder som følger sammen mønster. Den forsterkede forestillingen om individets autonomi ligger både til grunn for dreiningene i sosialhjelpen de siste 25 årene og styring med forskjellige yrkesgrupper, derunder dommere og politi. Den stadig sterkere styring av offentlig forvaltning og offentlige ansatte gjenspeiler den samme kontrollkultur.

Og ikke minst, kan man avlese den nyliberale kontrollkultur i det politiske ordskiftet. På slutten av 80-tallet fikk uttrykket «snillisme» gjennomslag. Det brukes fortsatt, selv om andre ord som blant annet «politisk korrekthet» har overtatt. Ved å se nærmere på hvordan dette uttrykket ble formulert den gangen blir det klart at det er rettet nettopp mot kriminalpolitikk og sosialpolitikk, foruten innvandringspolitikk. Ordet snillisme er en retorisk sjofelhet, men det mest interessante her er at den tankegangen som ligger til grunn inneholder de samme elementene som gjennomsyrer vår tids kriminalpolitiske debatt. Man oppvurderer individets autonomi og ansvar for handlinger og nedvurderer sosiale sammenhenger. Antisnillismen vant, og det er et solid uttrykk for vår politiske samtid.  

Men, når man ser både historisk og grundigere på straffen, blir bildet mer komplisert. Det er rimelig å hevde at man i venstrestaten og i «sosialdemokratiets tidsalder» var mer forsiktige med å bruke straff. Men politikken lar seg ikke avlese direkte i politiske vedtak. Arbeiderpartiet har for eksempel aldri vært spesielt interessert i kriminalpolitikk. Og utviklingen de siste 40 årene skyldes i stor grad, og paradoksalt nok, tiltak som ble iverksatt av den mest utskjelte soft-on-crime justisminister vi har hatt, Inger Louise Valle. 

Samfunnsvitenskapen tilbyr skuffende få entydige svar og forklaringer. Men det går an å gjenkjenne noen mønstre. Et slikt mønster er at det liberale politiske prosjekt som ikke modifiseres av andre hensyn skaper samfunn der straff brukes til dels veldig mye mer enn andre tider og steder. Er det slik at de flestes frihet beror på en økende grad av strafferettslig ufrihet for andre? Tilsynelatende ja, men ikke nødvendigvis. Straff og frihet er intimt forbundne fenomener i fremveksten av moderne, liberale stater. Det er nødvendig å forstå hvordan liberalismen som politisk prosjekt begrepsfester frihet og (strafferettslig) ansvar for i det hele tatt å forstå vår tids samfunn. 

De siste 200 år har det rådet et prinsipp om at straff skal brukes så lite som mulig. Hver enkelt straffutmåling de siste 40 årene kan fremstå som nødvendig og riktig. Men når den samlede utviklingen går som den gjør, burde det gi grunn til bekymring. Det er få tegn til at straffebruken har skapt hodebry i politiske kretser til nå. Snarere er vi vitne til at borgeres rettigheter overfor staten svekkes ved hver eneste lovreform på justisområdet. Så spørsmålet er heller, kommer til vår nåværende justisminister til å handle i suvenirbutikken til NYPD hvis han drar til New York?

Emneord: straff, kontroll, kontrollkultur, snillisme, nyliberalisme
Publisert 20. mai 2015 21:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere