Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Kirsti Strøm Bull, University of Oslo (leader)
- Professor Ulrike Wanitzek, University of Bayreuth
- Professor emeritus Cees Flinterman
Leder av disputas
Veileder
Sammendrag: “Securing women’s homes. The dynamics of women’s human rights at the international level and in Tanzania”
Siden den kalde krigen har kvinners menneskerettigheter generelt, og kvinners like rett til eiendom, jord og bolig spesielt, fått stor oppmerksomhet av det internasjonale samfunnet. Samtidig har utviklingspolitikk, også norske initiativ, fokusert på behovet for enkle, rettslige prosedyrer for å registrere, omsette og pantsette eiendommer som en del av veien til økonomisk utvikling.
Avhandlingen er plassert i skjæringsflaten mellom disse to trendene. Med særlig fokus på kvinners situasjon i Afrika analyserer den samspillet mellom kvinners lokale virkelighet og den dynamiske utviklingen i internasjonale menneskerettigheter: Hvordan har menneskerettighetene klart å fange opp og synliggjøre de situasjonene og utfordringene kvinner møter i praksis? Og hvordan kan internasjonal rett bidra til endring i menneskers hverdagsliv?
Utgangspunktet for en bred forståelse av kvinners rettigheter til sine hjem er at disse etableres gjennom tre ulike typer relasjoner: til staten, i markedet, og innen familien. Innen alle tre finner man både trusler og muligheter. Beboere i ”uformelle” bydeler, uten papirer på eierskap til jorden de bor på, er sårbare for statlig bortvisning og ødeleggelse – men staten kan også beskytte mot maktmisbruk og lokale ulikheter. Økt omsetning av jord og eiendom i markedet kan gjøre fattige sårbare, men markedet åpner også muligheter for økonomisk uavhengighet. Familierelasjoner er ofte en viktig vei for å få tilgang til jord og bolig – men kvinners rettigheter er ofte svakere enn menns, både ved skilsmisse og som døtre eller enker i en arvesituasjon.
Avhandlingens første del analyserer hvordan menneskerettighetssystemet har utviklet en stadig bredere analyse av disse spørsmålene. Det rettslige grunnlaget finnes særlig i retten til vern av eiendom, retten til bolig, og det generelle forbudet mot diskriminering. Den rettslige utviklingen må forstås på bakgrunn av trender i internasjonal politikk, utviklingsteori og likestillingspolitikk, og avhandlingen demonstrerer på det brede utvalget av aktører, organisasjoner og institusjoner som har medvirket til å fange opp kvinners opplevelse av ulikhet og sårbarhet i praksis.
Avhandlingens andre del undersøker hvordan de samme temaene manifesterer seg i en konkret kontekst, nemlig Tanzania. Lovgivning og debattene rundt denne blir analysert, samt spørsmål om hvordan jussen gjennomføres og håndheves i praksis. Særlig sees det på erfaringer fra en ”uformell” bydel i storbyen Dar es Salaam, der rettigheter til jorden er i ferd med å bli registrert. De menneskerettslige temaene er i stor grad gjenkjennbare i Tanzania, både i familierett og i den nye (1999) jordlovgivningen. Den tradisjonelt baserte arveretten gir kvinner svakt rettslig vern, og endring i lovgivningen er politisk vanskelig. I mellomtiden brukes også andre strategier for å sikre enkers situasjon: fokus på lokale verdier og rettferdighetsidealer, menneskerettsargumenter, og sakførsel for domstolene. På jordlovgivningens område er kvinners rettslige situasjon langt sterkere. En bred reformprosess på 1990-tallet, der nasjonale kvinneorganisasjoner og internasjonale donorer deltok sammen med nasjonale politikere, førte til at en rekke ”kvinnevennlige” bestemmelser ble tatt inn i den nye loven. Erfaringene viser imidlertid at rettslige fremskritt kun utgjør ett av flere nødvendige elementer for å skape endring i kvinners situasjon.
Spørsmål om jord, eiendom og likestilling fører til dragkamper blant sterke interesser, og spisskompetanse og ulike fagdisipliner preger utforming av lovgivning og politikk på feltet. Sammenfallende terminologi kan dekke over at ulike aktører har varierende prioriteringer. Avhandlingen understreker behovet for å holde fast ved en bred tilnærming dersom kvinners menneskerettigheter skal fremmes. Regulering av stat, familie, og marked må ikke sees som adskilte felt, men som samvirkende i å skape sårbarhet eller trygghet for enkeltmennesker. Gode internasjonale forslag til rettslige løsninger må kombineres med oppmerksomhet om den rettslige, kulturelle og historiske sammenhengen de skal virke i, og holdninger og prioriteringer blant en rekke internasjonale, nasjonale og lokale aktører – også kvinnene selv.
Summary of thesis: “Securing women’s homes. The dynamics of women’s human rights at the international level and in Tanzania”
The thesis analyzes and evaluates the human rights protection of women’s homes. The theme connects significant developments in international law over the last two decades: the increase in efforts to reinterpret human rights from women’s perspectives, the rapid proliferation of soft law documents, and the revitalized focus on land and property rights reform as central elements in development policy.
The thesis explores these developments through a dual line of inquiry. Firstly, how have women’s experiences and problems as to housing and property at local level become articulated in UN norms and documents? Secondly, what is the role of the corresponding UN norms in influencing practices at local level? A “process” approach is employed to describe how international law is created, modified and used by a range of different actors, in interaction with broader changes in international politics, development policy, and research and activism on women’s rights.
The thesis argues that women’s rights to their homes are constituted at the intersection of three types of relationships: to the state, in the market, and within the family. Each type of relationship can create threats, but also offer opportunities. The thesis traces the trajectories at international and local level within each of these three.
The first part of the thesis explores how women’s rights to land, property and housing have moved to a prominent place on the international agenda. Based in analyses of a range of “soft law” documents, it unpacks the concepts, approaches and arguments which aided in rendering women’s experiences legible and visible in the human rights system, including the notion of “secure tenure” as an element of the right to adequate housing. The prohibition of discrimination, the right to equality in property rights matters, and the right to adequate housing have been developed and refined to address a wide range of situations. These include forced evictions of land users without formal property rights, but also gender-specific situations such as women’s limited property rights in family law (as daughters, widows, and divorcees), husbands selling off land without the consent and knowledge of wives, and legal and practical obstacles to women’s economic activities and independence.
These themes are further probed in the second part of the thesis, which consists of a case study of law, legal debates and implementation matters in Tanzania. In the field of family law, a long-running process as to discriminatory inheritance law has yet to result in legislative change. However, several complementary strategies have been used to initiate change of inheritance practices in the context of legal pluralism: unpacking of “culture” and local/ customary norms; litigation and judicial review; and engagement with international human rights bodies through the state reporting processes. In contrast to the obstacles to legislative reform in the field of inheritance, the recent (1999) land law reform included a number of measures intended to improve women’s access and rights to land: formal gender equality, presumption for joint titling of spouses, and the requirement of spousal consent for land transactions. However, debate over and implementation of these measures demonstrates that while recommendable, they constitute no panacea. Ensuring change on the ground requires attention to legislative and procedural detail, as well as attention to the attitudes and priorities of a range of actors, including grassroots women themselves.
While the thesis identifies significant steps forward in the inclusion of women’s experiences in the international agenda, it concludes by pointing out weaknesses caused by the piece-meal fashion in which this development has taken place. Observing the potential, but also the limitations, of dynamic interpretation of human rights through soft law documents, the thesis concludes by proposing a framework for approaching women’s rights during land titling processes in a more systematic fashion.