Barns rettigheter: Barnekonvensjonens betydning for forvaltnings- og rettspraksis

Stortinget vedtok i 2003 å inkorporere FNs barnekonvensjon i norsk lov. Konvensjonen gir barn individuelle menneskerettigheter, som medbestemmelse, tanke-, tros- og ytringsfrihet, noe som vil ha konsekvens for rettspraksis og forvaltningspraksis. Dette reiser spørsmål om hvilken plass konvensjonen rettslig sett skal ha som argument ved ulike avgjørelser, og hvilken plass den faktisk får.

Mål

Prosjektets overordnede tema er betydningen av FNs barnekonvensjon for barns levekår og velferd.

Basert på forskergruppens juridiske og rettssosiologiske kompetanse vil temaet bli belyst gjennom tre delprosjekter. To av dem tar utgangspunkt i at barnets rett til å uttale seg i saker som angår barnet selv er senket fra 12 til 7 år i sentrale lover som barneloven og barnevernloven. Det ene av disse er en komparativ studie av lovverk og ordninger i ulike land for å realisere barns rett til medvirkning. Det andre undersøker hvordan denne markante endringen i barns uttalerett har påvirket rettspraksis i barnefordelingssaker i Norge, så vel innhentingen og vektleggingen av barnets mening som forholdet mellom denne og barnets beste.

Det siste delprosjektet behandler ulike rettighetsdilemmaer fra en juridisk vinkel, idet det tar opp forholdet mellom barns autonomi og kulturelle og religiøse normer som foreldrene legger til grunn. Det behandler rettighetene i forholdet mellom foreldre og barn, og det offentliges (skolens, barnevernets) plikter, rettigheter og kompetanser i forhold til rettighetsdilemmaene.

Delprosjekter

Høring av barn – en komparativ studie
Professor Kirsten Sandberg

Barnekonvensjonen og norsk rettspraksis
Forsker Kristin Skjørten

Barns rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer
Doktorgradsprosjekt, stipendiat Julia Köhler-Olsen

Barns rett til å bli hørt
Vit. ass. Marianne Aasland Gisholt