Fra formelle til reelle rettigheter - minoritetskvinners diskrimineringsvern

Nøkkelinformasjon:

Prosjektleder: Anne Hellum

Prosjektstart: 01.03 2007

Prosjektet analyserer minoritetskvinners diskrimineringsvern i en kulturelt kompleks, sosialt ulik og transnasjonal kontekst, med sikte på å bidra til at formelle rettigheter bedre kan realiseres.

Mål

Prosjektets hovedmål er å komme med elementer til en gjennomtenkning av minoritetskvinners diskrimineringsvern i forhold til den kjønns- og rasenøytrale norske rettsenhetsmodellen, med fokus på to overordnede problemer: 1) Den rettslige håndtering av forskjeller og likheter på grunnlag av kjønn og etnisitet mellom og innen majoritet og minoritet. 2) Den rettslige håndteringen av ekteskaps- og familierelasjoners transnasjonale karakter, med særlig vekt på diskrimineringsvernet.

Delmål inkluderer dialog med forskere og brukere på myndighets- og innvandrersiden om hvordan Norges forpliktelser til å styrke innvandrerkvinners reelle diskrimineringsvern kan gjennomføres. Som et ledd i å styrke undervisning, kompetansebygging og forskerrekruttering innen rettsvitenskap, inngår 6 mastergradsstipend og et doktorgradsstipend

Finansiering

Norges forskningsråd gjennom IMER-programmet gir prosjektsstøtte til:

• Ett doktorgradsstipend
• Seks mastergradsstipend
• Frikjøp av seniorforsker
• Internasjonal gjesteforsker
• Seminarserie
• Publisering av bok

Samarbeid

Prosjektet samarbeider med følgende prosjekter:

• Demokrati, kvinners rettigheter og religion- DEMROK,  
• FEMCIT - Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The Impact of Contemporary Women's Movements,
• PLUREQ - Gender equality, cultural diversity, religious pluralism
• CULCOM - Kulturell kompleksitet i det nye Norge

Prosjektsammendrag

FNs kvinnekomite har ved behandlingen av Norges 5, 6 og 7 periodiske rapporter rettet søkelyset mot statens plikt til å sikre innvandrerkvinners rett til reell likestilling på alle livs- og rettsområder. I dette prosjektet fokuseres forholdet mellom innvandrerkvinners formelle og reelle rettigheter med særlig vekt på diskrimineringsvernets virkemåte i forhold til diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Det er foretatt undersøkelser av gjennomføringen av retten til rettighetsinformasjon og retten til  beskyttelse mot diskriminering i familieliv,  arbeidsliv og ved offentlig omsorgfratakelse. Undersøkelsene viser at realisering av disse universelle rettighetene krever kontekstualisering og individualisering. I hvilken grad det er nødvendig å forskjellsbehandle for å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn med innvandrer bakgrunn og mellom innvandrerkvinner og etnisk norske menn og kvinner er gjennomgående problemstillinger.

 

Realisering av rettigheter forutsetter informasjon. En undersøkelse av hvordan statens plikt til å informere borgerne om deres rettigheter gjennomføres i praksis viser at det menneskerettslige kravet om tilgjenglig, forstålig, aktuell, pålitelig og adekvat rettighetsinformasjon ikke oppfylles av norske myndigheter i forhold til innvandrerkvinner. Undersøkelsen, som bruker oppsøkende rettighetsinformasjon som metode, viser at bruk av ulike metoder er nødvendig for å nå fram til ulike grupper kvinner og til kvinner som individer. For mange muslimske kvinner er det for eksempel viktig å vite hvordan norsk rett forholder seg til Islamske normer, noe som henger sammen med religionens sentrale betydning i deres daglige liv. Betydningen av individuell tilrettelegging av tiltak understrekes også av en studie av gjennomføringen av arbeidsgivers aktivitetsplikt etter likestillingsloven og diskrimineringsloven på to kvinnearbeidsplasser i Oslo. Undersøkelsen viser at selv om  tilretteleggingstiltakene finnes, når budskapet likevel ikke alltid fram til innvandrerkvinner. Arbeidet konkluderer med at individene må få en mer sentral plass i arbeidsgivers gjennomføring av aktivitetsplikten. For å fremme reell likestilling for minoritetskvinner som gruppe, må de ulike individenes opplevelser av hindringer og utfordringer identifiseres.

 

Med utgangspunkt i en antakelse om at rettsituasjonen i Pakistan, hvor flere formelle og uformelle rettsordener samvirker, også har betydning for rettssituasjonen til Pakistanske kvinner i Norge ble det foretatt en studie av enkers rett til å sitte i uskiftet bo. Bakgrunnen er de sterke transnasjonale familiebåndende som opprettholdes via ekteskap. Etter islamske arveregler bør arven fordeles straks en arvelater dør. Også etter norsk rett har gjenlevende ektefelle rett til å skifte straks. En mindre kvalitativ undersøkelse av praktiseringen av retten til å sitte i uskifte blant norsk/pakistanske enker viste imidlertid  at denne rettigheten benyttes i praksis.  En gjennomgang av transnasjonale ektepakter i ekteskap mellom etnisk norske menn og utenlandske kvinner viste imidlertid at kvinnene i større grad fraskriver seg sine økonomiske rettigheter etter ekteskapsloven enn etniske norske kvinner. Dette reiser spørsmål om hvilken betydning det ulike styrkeforholdet mellom ektefeller i transnasjonale ekteskap skal få ved tolking av disse avtalene og i en del tilfelle ved vurderingen av deres gyldighet. Et beslektet spørsmål er om kvinnene ved avtaleinngåelsen har vært godt nok informert om hvilke rettigheter de har etter norsk rett og konsekvensene av avtalene.

 

I hvilken grad forvaltning og domstoler bør legge vekt på kulturelle forhold, for å fremme likestilling, oppstår både i forhold til oppløsning av ekteskap og ved offentlige inngrep i forhold mellom barn og foreldre. En komparativ studie av den muslimske brudegaven, mahr, illustrerer utfordringer forbundet med domstolenes håndtering av begrep fra muslimske lands rett som ikke finnes i disse europeiske landenes rett. En analyse av dommer fra Norge, Sverige, England og Frankrike viser at domstolene i liten grad anvender komparativrettslig metode, noe som gjør at resultatene ofte verken er korrekte eller rimelige. Anvendelsen av en streng og mekanisk likestillingsnorm vil i mange tilfeller føre til et urimelig resultatet sett fra kvinnens ståsted. Studien viser at både en komparativrettslig metode og en likeverdsnorm som oftest er nødvendig for et tilfredsstillende resultat. En utredning om betydningen av barnets kulturelle bakgrunn i barnevernssaker om omsorgsovertakelse av minoritetsbarn viser at fylkesnemnda og domstolene i avgjørelser om hvor barnet skal plasseres ikke er i tråd med barnekonvensjonen som krever at hensynet til barnets kulturelle bakgrunn skal tas i betraktning. Barnets rettsikkerhet er i denne forbindelse ikke godt nok garantert, og plasseringen blir ofte til barnets nest beste i stedet for til barnets beste.

 

Hovedkonklusjon:
Å ta hensyn til forskjell for å oppnå likhet innen rettsordenens rammer er nødvendig i en situasjon hvor kvinner ikke utgjør en homogen gruppe. Denne måten å styrke diskrimineringsvernet på er noe fundamentalt annet en full rettslig anerkjennelse av ulike innvandrergruppers medbrakte normer og institusjoner, i form av parallelle rettssystemer, som lett fører til økt ulikhet og segregering.

 

Delprosjekter

 Prosjektet har følgende delprosjekter:

• Seniorforskerprosjekt - Rettigheter og rettighetsinformasjon
• Seniorforskerprosjekt - Minoritetsbarns rettsvern
• Doktorgradsprosjekt
• Mastergradsprosjekt
• Bokprosjekt

 

I - Seniorforskerprosjekt: Rettigheter og rettighetsinformasjon

Deltakere:
Professor Anne Hellum
Professor Shaheen Sardar Ali
Cand. jur Tina Nordstrøm
Doktorgradsstipendiat Farhat Taj 

Delprosjekt 1 – Informasjon om diskrimineringsvern

Delprosjekt 2 – Informasjon til pakistanske kvinner, komparativ metode

 

• Delprosjekt 1 – Informasjon om diskrimineringsvern

Dette delprosjektet ble utført av Cand. jur Tina Storsletten Nordstrøm i samarbeid med Juridisk rådgivning for kvinners, JURKs arbeidsrettsgruppe med professor Anne Hellum som leder. Bakgrunnen for  prosjektet er mangelen på statlige tiltak og behovet for målrettet og tilrettelagt informasjon om diskrimineringsvernets innhold i ulike innvandrermiljøer. Formålet med prosjektet er tredelt: For det første å informere kvinnene om hvilke rettigheter de har. For det andre å få innsikt i deres informasjonsbehov og å kartlegge hva slags diskriminering de opplever. For det tredje å skape rettspolitisk debatt.

Informasjonshefte og informasjonsopplegg:
Gjennom prosjektet er det utviklet et informasjonshefte som gir en oversikt over diskrimineringsvernet og hvordan det kan håndheves. Informasjonsopplegget er utviklet i dialog med representanter fra innvandrerorganisasjoner, ulike kvinnegrupper og enkeltkvinner. Prosjektgruppen har holdt 8 foredrag for ulike kvinnegrupper. I tilknytning til foredragene har det vært diskusjon med påfølgende klientmottak hvor det ble gitt rettshjelp i enkeltsaker. Informasjonsopplegget ble hele tidene revidert og videreutviklet etter erfaringer med hva som utgjorde tilgjenglig, forstålig og aktuell rettighetsinformasjon. Diskrimineringsrettsprosjektet er fra og med våren 2010 en permanent del av JURKs faste rettsinformasjonsprogram.

Dokumentasjon av diskriminering:
Gjennom det oppsøkende rettsinformasjonsprosjektet, inntak av enkeltsaker, intervjuer med innvandrerkvinner på Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp  og dialog med en rekke innvandrerorganisasjoner er det samlet inn kunnskap om hva slags diskriminering innvandrerkvinnene opplever. Denne informasjonen er dokumentert i sluttrapporten ”Diskriminering på tvers”.

Rettspolitisk debatt:
Prosjektet har også skapt rettspolitisk debatt om rettighetsinformasjonens plass i myndighetenes aktivitetsplikt som er et ledd i arbeidet med å skape et reelt diskrimineringsvern for alle. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med utarbeidelse av ny diskrimineringsvernlov: NOU 2009:14. Videre er det aktuelt i forhold til med ny lov om fri rettshjelp. Det er viktig at diskriminering gjøres til et prioritert område under den nye rettshjelpsloven. Ved utarbeidelse av førstelinjetjenesten bør oppsøkende arbeid som rettighetsinformasjon, få større plass (St.mld.nr.26 (2008-2009)).

Den 18.mars 2010 holdt prosjektet avslutningsseminar på Institutt for samfunnsforskning gjennom Femm-nettverket for å presentere prosjektet til brukere og myndigheter. Formålet var å få kommentarer på rettighetsinformasjonsarbeidet generelt fra både statlig hold (departementet og LDO) og brukerhold (innvandrerkvinnene og organisasjonene selv). Salen var full og deltakere kom fra blant annet departementet, ulike innvandrerorganisasjoner, norskopplæringen, bydeler, JURK, Juss-Buss og LDO. Det var bred enighet om behovet for økt satsing på rettighetsinformasjonsarbeidet i organisasjonene og fra statlig hold . Det ble uttrykt ønske om økte bevilgninger slik at organisasjonene selv kan jobbe med realisering av rettigheter for sine brukere. Det ble uttrykt behov for en overordnet statlig policy og strategi for rettighetsinformasjon. Behovet for å gjøre klageadgangen mer brukt og muligheten til å føre saker gjennom inkludering av diskrimineringsrett i ny lov om fri rettshjelp ble framhevet.

Publisering

• ”Diskriminering på tvers – rapport fra et oppsøkende rettighetsinformasjonsprosjekt høsten 2009”, Kvinnerettslig skriftserie nr.83/2010.
• "Innvandrerkvinners rett til rettighetsinformasjon: Hva gjøres og hva krever FNs Kvinnekonvensjon?" Tina S. Nordstrøm, Kritisk Juss, nr. 2/2010.
• ”Rettighetsinformasjon til innvandrerkvinner om diskrimineringsvernet – rettspolitiskprosjekt på JURK 2010”, Tina S. Nordstrøm, JURK Magasinet nr.1/2010.
• ”Diskrimineringsrett”, 2010, brosjyre i diskrimineringsrett tilrettelagt for innvandrerkvinner, utgitt av  JURK

Intervjuer og presseoppslag

• Avisen Utrop omtalte prosjektet i avis nr.16, 12-25 november 2009. Journalisten, Sheema Adam, var med på et foredrag og intervjuet både Tina S Nordstrøm og en saksbehandler fra JURK.
• Radio Norge: Prosjektet var også hovedinnslaget i radioprogrammet Babel på Radio Norge 24.11.09, som holdes av Anders Høglund.  Journalisten, Isac Treekrem, var både med på et foredrag og intervjuet Tina S Nordstrøm.
• Journalen og x-plosiv: Journalen, studentavisen til Høyskolen i Oslo, har skrevet om prosjektet. Journaliststudenten Ingrid Hovda Storaas var med på Femm-seminaret, et foredrag i Skoleprosjektet og intervjuet Tina Nordstrøm samt saksbehandlerne på JURK. Saken blir også publisert på nettstedet x-plosiv, Norges største flerkulturelle nettmagasin. Publisert i uke 13 og har ligget ute på nettsidene: http://journalen.hio.no/ og http://www.x-plosiv.no/.
• EMI: nyhetsbrev: Enhet for mangfold og integrerings nyhetsbrev. Journalist Siri Doving intervjuet Tina Nordstrøm og var med på Femm-seminaret. Publisert 22.04.10 og har ligget ut på nettsiden: http://www.bydel-grunerlokka.oslo.kommune.no/enhet_for_mangfold_og_integrering/
• KILDEN: Intervju av Tina S Nordstrøm ble foretatt 12.05.10. Saken er under arbeid og blir publisert på nettsidene: http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Page&cid=1228296132993&pagename=imer%2FHovedsidemal og http://kilden.forskningsradet.no/.
• Aftenposten: Oppslag 21.06.10

 

• Delprosjekt 2 – Informasjon til pakistanske kvinner, komparativ metode

Dette delprosjektet utføres av Anne Hellum og Shaheen Sardar Ali i samarbeid med JURKs skoleprosjekt. Doktorgradsstipendiat Farhat Taj ved Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning observerer og analyserer utviklingen av dette prøveprosjektet som en del av sin doktorgrad.   

Bakgrunnen for prosjektet er den voksende interessen for informasjon om rettigheter i ulike pakistanske kvinnemiljøer i Oslo. JURK blir i økt grad invitert til kvinnegrupper i moskeer og lokale pakistanske kvinneforeninger for å informere om rettigheter. En erfaring fra disse møtene er at kvinnene som deltar er i en svært ulik posisjon med hensyn til å forstå og benytte seg av kunnskap om rettigheter. Det er stor variasjon med hensyn til norsk kunnskaper, alder, utdanning og innsikt i islam. En særlig utfordring er å foreta en språklig og sosio-kulturell oversettelse. Dette henger sammen med at mange av kvinnene forstår hva deres rettigheter er og hvor de skal henvende seg for å få hjelp men holdes tilbake fordi de tror norske rettsnormer er i konflikt med islam. For å overkomme denne barrieren har vi som et prøveprosjekt lagt opp et komparativt formidlingsprogram hvor JURK informerer om kvinners rettigheter etter norsk rett og Shaheen Sardar Ali, som er professor II ved KVIBALD og en av verdens fremste eksperter på kvinners menneskerettigheter og Islam, tar  opp de samme temaene i forhold til islam og pakistansk rett. Formålet er i lys av erfaringer med denne formidlingsformen å vurdere mulighetene av å utvikle et komparativt program som har muslimske kvinner som målgruppe.

 Publisering:

• Anne Hellum and Farhat Taj ”Taking What Law Where and to Whom?”, i From Transnational Relations to Transnational Laws: Northern European Law at the Crossroads, Anne Hellum, Shaheen Sardar Ali and Anne Griffiths (eds), Ashgate 2010

 Presseoppslag:

• Intervju med Anne Hellum i Apollon: Innvandrerkvinners dilemma mellom Stat og Gud: http://www.apollon.uio.no/vis/art/2009_3/artikler/kvinner_innvandrer
   

II - Seniorforskerprosjekt, minoritetsbarns rettsvern

Hensyn til kultur – til barnets beste? - en analyse av 17 barnevernssaker om omsorgsovertakelse og plassering av minoritetsbarn
 

Prosjektutøver: Sandra Hofman (IOR)
Referansegruppe: Kirsten Sandberg (IOR), Anne Hellum (IOR)

Utredningen behandler betydningen av barnets kulturelle bakgrunn i barnevernssaker om omsorgsovertakelse av minoritetsbarn. Hovedproblemstillingene er hvordan  fylkesnemnda og domstolene trekker barnets kulturelle bakgrunn inn i vurderingen av omsorgssituasjonen, barnets beste, og i spørsmålet om hvor barnet skal plasseres. I vurderingen av fylkesnemda og domstolenes praksis fokuseres de eventuelle etnisk diskriminerende konsekvensene for barnet.

Utredningens første del behandler gjeldende rett om hensynet til barnets kulturelle bakgrunn i vedtak om omsorgsovertakelse, dagens rettskildebilde, og tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon, barnevernloven, diskrimineringsloven og Høyesteretts praksis. Barnets rett til sin egen kultur, religion og sitt språk har en sterk posisjon i norsk rett. Både omsorgsovertakelse og selve plasseringen skal være til barnets beste, og det skal tas tilbørlig hensyn til barnets kulturelle bakgrunn. Utgangspunktet er at så lenge barnets kultur ikke er i strid med barnets andre rettigheter, er det best for barnet å vokse opp i sin egne kultur og miljø. Også når omsorgen er overtatt av andre, og barnet er plassert utenfor sin egen kultur, har barnet fremdeles en rett til å nyte godt av sin kultur, språk og religion sammen med andre medlemmer av sin gruppe. Ikke-diskrimineringsprinsippet skal alltid være med i disse sakene, grunnet barnekonvensjonen artikkel 2 og diskrimineringsloven § 4.

Utredningens andre del behandler fungerende rett, det som foregår i praksis. Denne delen er en gjennomgang av 17 barnevernsavgjørelser fra fylkesnemnder og domstoler som handlet om omsorgsovertakelse og plassering av minoritetsbarn. Gjennomgåelse av sakene viste at hensynet til barnets kulturelle bakgrunn er et tema som blir vurdert på svært forskjellige måter i både vurderingen av omsorgssituasjonen, barnets beste-vurderingen, og ved plasseringen, uten at det alltid er klart hva som vurderes eller om og hvorfor det er til barnets beste. Ikke-diskrimineringsprinsippet ligger hele tiden over disse sakene, men virker likevel nesten usynlig.

Utredningens tredje del er en analyse og vurdering av funnene i den andre delen. Her sammenlignes fungerende rett med gjeldende rett og vurderes de eventuelle konsekvensene av vurderingen av barnets kulturelle bakgrunn i saker om omsorgsovertakelse for barnet. Det er balansegangen mellom for mye og for lite hensyn til barnets kulturelle bakgrunn som synes å prege utfallet av sakene, særlig i vurderingen av barnets omsorgssituasjon.  I denne vurderingen har barnets kulturelle bakgrunn noen ganger stort fokus i vurdering av foreldrenes omsorgsevne, barnets omsorgsbehov og terskelen for alvorlig omsorgssvikt, mens det i andre saker er av mindre eller ingen betydning.

I barnets beste-vurderingen anses hensynet til barnets kulturelle bakgrunn som av særlig interesse for barnet, men det viker lett for andre hensyn, særlig hensynet til barnets behov for et stabilt omsorgsmiljø. Barnet selv har en svak stemme i sakene når det gjelder sin kulturelle, religiøse eller språklige bakgrunn. Det er svært sjelden at barnet blir spurt om hva det ønsker seg eller kan tenke seg, verken i omsorgsspørsmålet eller plasseringsspørsmålet.

De største problemene ligger likevel i spørsmålet hvor barnet skal plasseres og hensynet til barnets kulturelle bakgrunn. Hva som er til barnets beste med hensyn til den konkrete plasseringen, særlig i forbindelse med barnets kulturelle bakgrunn, er ikke et spørsmål fylkesnemnda eller retten pleier å besvare. Barnets beste og hensynet til barnets kulturelle bakgrunn synes i avgjørelser om plassering å ha blitt barneverntjenestens ansvar uten at det finnes reelle juridiske muligheter til å kontrollere om hensynet er ivaretatt ved den konkrete plasseringen. Barnets rettsikkerhet er i denne forbindelse ikke godt nok garantert, og plasseringen blir ofte til barnets nest beste i stedet for til barnets beste. Gjeldende rett er på plass, men praksis må endres for å oppnå at det tas tilbørlig hensyn til barnets kulturelle bakgrunn i realiteten.

Om barnet i disse sakene faktisk ble diskriminert eller forskjellsbehandlet er vanskelig å vurdere. Flere kriterier skal være oppfylt for at det foreligger diskriminering i strid med barnekonvensjonen eller diskrimineringsloven. Siden det enkelte barnets beste alltid er ledetråd i barnevernsavgjørelser, er en vurdering av reell likhet vanskelig. At minoritetsbarn som gruppe er sårbare for forskjellsbehandling eller diskriminering er imidlertid klart i saker om omsorgsovertakelse, og det ligger i tiden fremover en del problemstillinger som venter på videre utdyping, ikke bare i forhold til minoritetsbarn i barnevernssaker om omsorgsovertakelse, men også generelt i forhold til diskriminering av barn og mellom barn i Norge.

Publisering:

• Kvinnerettslig skriftserie nr. 84/2010: http://www.jus.uio.no/ior/forskning/omrader/kvinnerett/publikasjoner/skriftserien/84-hofman.html

Presentasjoner:

• "Hensyn til kultur - til barnets beste?" ved Alternativ til Vold (ATV), mandag 21. mars 2011
• Innlegg på det nasjonale Helse- og sosialrettsseminar i Tromsø, 14.-15. juni 2010

III - Doktorgradsprosjekt

Tone Linn Wærstad:
"Transnasjonale familierelasjoner i Norge. Aktuelle rettslige utfordringer."

Den demografiske utviklingen i Norge der ekteskaps- og familierelasjoner i økende grad er transnasjonale bringer med seg ulike samfunnsendringer, som fører til behov for rettslig nytenkning både på lovgiver, domstols- og forvaltningsnivå. Siktemålet med doktorgradsprosjektet er å se hvordan rettslig og kulturell diversitet behandles og eventuelt formaliseres i rettssystemet. Rettskulturer med bakgrunn i shariarett vil få sentral betydning.

Prosjektet vil avdekke hensyn som bør tillegges vekt i en slik formaliseringsprosess innenfor rammen av det menneskerettslige diskrimineringsvernet. Hensynet til innvandrerkvinner har vært trukket inn både som argument for og i mot formalisering av muslimsk familierett. Jeg vil derfor anlegge et grunnet (”grounded”) perspektiv, for å se hvordan rettslig pluralisme spiller seg ut i praksis for muslimske innvandrerkvinner som lever transnasjonale liv. Dette vil gi en større forståelse for disse kvinnenes rettslige behov og den rolle de spiller i dette krysset mellom lokal-, nasjonal- og internasjonal rett.

Prosjektet tar utgangspunkt i prinsippene om likhet og frihet som grunnormer rettssystemet bygger på og som også er de to gjennomgående rettighetsperspektivene i FNs kvinnekonvensjon. Prosjektet innbyr til en nærmere vurdering av fortolkningen av likhets- og frihetsprinsippets etter de ulike relevante folkerettslige kildene, herunder om praksis fra de forskjellige overvåkningsorganene sammenfaller eller skiller seg fra hverandre. CEDAW skiller seg fra de andre Menneskerettighetsinstrumentene ved å stille sterke krav til partene om at rettighetene skal gjøres reelle jamfør konvensjonens fortale, og at den kun er rettet mot kvinner. Disse trekkene vil utgjøre utgangspunktet for denne vurderingen.

Presentasjoner:

• “Minority Women’s Equality Rights at the Dissolution of Marriage”. RIF-meeting - Ph.D projects concerning Islamic law and the family, University of Neijmegen 24. mars 2011
• "Canada's Multiculturalist Policy - Feminist Voices in the Debate about Shariah Councils". FFRRs avslutningskonferanse "Rettigheter, representasjon og inkludering" 23. mars 2011
• “Balancing the protection of cultural plurality with women’s equality rights in the field of family law”. Konferanse "Multiculturalism in Nordic Welfarestates", Aalborg University 21-23.mars 2011

 

IV - Mastergradssprosjekter

 

Tina Nordstrøm:
”Minoritetskvinners rett til rettighetsinformasjon”

Veileder: Anne Hellum (IOR)

Avhandlingen behandler retten til rettighetsinformasjon, med fokus på minoritetskvinner, i rettslig og rettsosiologisk belysning. Retten til rettighetsinformasjon og rettshjelp plasseres i internasjonal kvinne- og menneskerettighetspolitikk med særlig vekt på FNs arbeid med å styrke svake gruppers tilgang til deltakelse og ressurser i samfunnet. Det redegjøres for ”legal empowerment” som er et nøkkelbegrep i FNs politikk for fattigdomsbekjempelse i alle deler av verden. Med utgangspunkt i dette konseptet setter avhandlingen fokus på sammenhengen mellom invandrerekvinners kunnskap om rettigheter og makt over egen livssituasjon.

Avhandlingens første del  tar utgangspunkt i FNs konvensjon om å fjerne alle former for diskriminering mot kvinner (KDK) og  redegjør for retten til rettighetsinformasjon. KDKs bestemmelser tolkes i lys av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Formålet er å samle og systematisere kilder til disse konvensjonene for å gi og å gi en oversikt over  internasjonale rettsføringer på statens informasjonsarbeid. Statens plikt til å gi rettighetsinformasjon er av økonomisk og politisk art (soft law) som i sin tur utgjør en del av menneskerettighetskonvensjonenes gjennomføringsforpliktelse. Nasjonale rettighetsinformasjonsprogrammer skal tilfredsstille fem krav: Tilgjenglig, forstålig, aktuell, pålitelig og adekvat rettighetsinformasjon. Disse utdypes i en norsk nasjonal kontekst med minoritetskviner som målgruppe.

Med utgangspunkt i norsk lovgivning og praksis i Oslo-regionen, gir avhandlingens andre del en vurdering av hvordan minoritetskvinners rett til rettighetsinformasjon realiseres. Det foretas en gjennomgang av det faktiske rettighetsinformasjonstilbudet i Oslo-regionen, med et dypdykk i Juridisk rådgivning for kvinners, JURK, rettighetsinformasjonsprogram. Undersøkelsen viser at rettighetsinformasjonstilbudet i Oslo er usystematisk, fragmentarisk, lite fast og lite helhetlig. Det foretas ingen kvalitetssikring eller opplæring av rettighetsinformasjonsformidlere. Staten har heller ingen strategi eller handlingsplan vedrørende rettighetsinformasjon til minoriteter.

I avhandlingens siste del foretas det, med utgangspunkt i en analyse av styrke og svakhet i eksisterende tilbud, en bred analyse av metoder som kan bidra til å realisere retten til tilgjenglig, forstålig, pålitelig, aktuell og adekvat rettighetsinformasjon.

Publisering:

• Kvinnerettslig skriftserie nr. 81/2009: Minoritetskvinners rett til rettighetsinformasjon
• Omtale hos Norges forskningsråd: http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=vam%2FHovedsidemal&cid=1253951550428&p=1232443453173
• Artikkel om avhandlingens tema publisert i Kritisk Juss: ”Innvandrerkvinners rett til rettighetsinformasjon: Hva gjøres og hva krever FNs Kvinnekonvensjon?”, Tina Storsletten Nordstrøm, Kritisk Juss nr.2/2010.

Presseomtale:

• Forskningsrådets VAM-programs nettsider: Artikkel ”Dårlig rettighetsinformasjon til minoritetskvinner” på VAMs nettsider den 29.09.09, av Berit Ellingsen. se link: http://coe.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=vam%2FHovedsidemal&cid=1253951550428&p=1232443453191
• Apollon: Prosjektet er nevnt i artikkelen ”Lov og rett mellom stat og gud”, tredje nummeret av Apollon i 2009, skrevet av Linn Stalsberg.

 

Lene Løvdal:
"Internasjonal privatrett, muslimsk rett og likestilling: En analyse av skandinaviske, engelske og franske domstolers behandling av den muslimske brudegaven, mahr."

Hovedveileder Anne Hellum, biveileder Tone L. Wærstad

Oppgaven er en komparativ studie av domstolenes håndtering av et begrep fra muslimske lands rett som ikke finnes i disse europeiske landenes rett. Utgangspunktet for oppgaven er følgende tese: for å få til et fra partenes synspunkt mest mulig korrekt og rettferdig resultat, må domstolene gjøre to ting. For det første må de anvende komparativrettslig metode for å klare å fortolke den fremmede retten. For det andre må de anvende en likeverdsnorm og ikke en mekanisk og streng likestillingsnorm. Dette henger sammen med at muslimsk rett opererer med ulike rettigheter og plikter for menn og kvinner i ekteskapet. Dommer fra Norge, Sverige, England og Frankrike som omhandler den muslimske brudegaven mahr er analysert ut ifra denne tesen. Alle sakene var en del av oppgjøret etter en skilsmisse. Som likestillingsnorm anvendes Kvinnediskrimineringskonvensjonen og komitéens uttalelser om den muslimske brudegaven.

Et viktig funn er at domstolene i liten grad anvender komparativrettslig metode, noe som gjør at resultatene ofte verken er korrekte eller rimelige. Anvendelsen av en streng og mekanisk likestillingsnorm vil i mange tilfeller føre til at kvinnene taper saken. Sakene viser at både en komparativrettslig metode og en likeverdsnorm som oftest er nødvendig for et tilfredsstillende resultat. Men domsmaterialet viser også at dette i enkelte tilfeller kan oppnås gjennom en ren pragmatisk tilnærming.

Publisering:

• Kvinnerettslig skriftserie nr. 78/2009: Private international law, muslim laws and gender equality - The adjudication of mahr in Scandinavian, English and French courts
• Omtale hos Kilden: http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=63127

 

Rukhsana Ashraf:
"Normativ pluralisme og arv: norskpakistanske kvinners rett til å sitte i uskiftet bo."

Hovedveileder: Anne Hellum, biveileder Tone L. Wærstad

Avhandlingen tar for seg norskpakistanske kvinners rett til arv etter norsk rett, med særlig fokus på retten til å sitte i uskiftet bo. Dagens familie- og arverett tar utgangspunkt i den etnisk norske majoritetsbefolkningens livs- og rettsforhold. Formålet med avhandlingen er å få innblikk i norskpakistanske kvinners livssituasjon med særlig henblikk på hvilken rolle norsk rett spiller i forhold til formelle og uformelle normer som skriver seg fra bakgrunnslandet, med særlig fokus på Islam. Hvordan og i hvilken grad Islam trekkes inn i arveoppgjør søkes belyst med utgangspunkt i intervjuer med et lite utvalg enker.

Bakgrunnen er en antakelse om at rettsituasjonen i Pakistan, hvor flere formelle og uformelle rettsordener samvirker, også har betydning for rettssituasjonen til Pakistanske kvinner i Norge. Denne antakelsen henger sammen med de sterke ekteskaps- og slektskapsbåndene som eksisterer mellom familiemedlemmer i Norge og Pakistan. Etter islamske arveregler bør arven fordeles straks en arvelater dør. Også etter norsk rett har gjenlevende ektefelle rett til å skifte straks. Hovedspørsmålet i avhandlingen er hvorvidt norskpakistanske kvinner sitter i uskiftet bo. En annen problemstilling er hvordan fordelingen av eiendeler, både løsøre og fast eiendom, foregår når eiendelene befinner seg både i Norge og i Pakistan. I forlengelsen av dette omhandler avhandlingen spørsmål tilknyttet internasjonal privatrett og lovvalgsspørsmål.

I følge enkene som ble intervjuet var det ingenting som tydet på at muslimsk og/eller pakistansk rett anvendes ved arveoppgjør i Norge. Videre var det ingenting som viste at sedvanen spiller inn ved fordelingen av arv blant norskpakistanere. Likevel er det viktig å ha i mente at i de tilfellene hvor offentlig skifte ikke finner sted, kan fordelingen av arv skje etter andre regler enn norske. Også i de tilfellene hvor enken antas å sitte i uskifte kan forholdet reelt sett være annerledes. Her er det behov for nærmere undersøkelser.
 
Publisering:

• Kvinnerettslig skriftserie nr. 79/2009: Normativ pluralisme og arv: norskpakistanske kvinners rett til å sitte i uskiftet bo
• Omtale hos Kilden: http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=64155

 

Mali Asmyhr:
"Tilrettelegging for minoritetskvinner på arbeidsplassen. Aktivitets- og rapporteringsplikten som rettslig virkemiddel."

Hovedveiler Leif Petter Olaussen (IKRS), biveileder Anne Hellum (IOR)

Avhandlingen er en rettssosiologisk studie av hvordan arbeidsgivere tilrettelegger for minoritetskvinner på arbeidsplassen med sikte på å fremme likestilling, og hvordan kvinnene tiltakene retter seg mot har nytte av disse. Etter likestillingsloven og diskrimineringsloven har offentlige myndigheter og arbeidsgivere en plikt til å arbeide aktivt, planmessig og målrettet for å fremme likestilling i forhold til henholdsvis kjønn og etnisk bakgrunn. Med arbeidsgivers aktivitetsplikt følger en rapporteringsplikt. Arbeidsgiver skal redegjøre for det aktive, målrettede og planmessige arbeidet som blir lagt inn i arbeidet for å fremme likestilling på arbeidsplassen. Redegjørelsen skal innlemmes i virksomhetens årsberetning eller årsbudsjett, og kontrolleres av Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Med utgangspunkt i en kvalitativ studie av to kvinnearbeidsplasser i Oslo regionen gir avhandlingen innblikk i hvordan diskrimineringsvernet virker i praksis. Den ser på hva arbeidsgivere gjør for å fremme likestilling og gi sine ansatte like muligheter uavhengig av kjønn og etnisitet. For å få innblikk i hvordan dette fungerer undersøkes yrkesaktive minoritetskvinners opplevelse og forståelse av seg og sin situasjon. Sentrale problemstillinger er: Hvilke barrierer opplever  minoritetskvinner som hinder for likestilling på sin arbeidsplass, og hvilken betydning diskrimineringsvernet etter norsk rett har for å bryte ned disse.  Hvordan fungerer aktivitets- og rapporteringsplikten som rettslig virkemiddel i arbeidslivet? Hvordan etterlever arbeidsgiver aktivitets- og rapporteringsplikten i forhold til minoritetskvinner, og hvilket utbytte har kvinnene av eventuelt iverksatte tiltak?

 Arbeidet retter søkelyset mot strukturell diskriminering av minoritetskvinner på arbeidsplassen. Det blir satt fokus på en form for diskriminering som foregår i det skjulte, og som selv de involverte partene kan ha vanskelig for å oppfatte og som kan være utfordrende å gjøre noe med. Undersøkelsen viser at selv om  tilretteleggingstiltakene finnes, når budskapet likevel ikke alltid fram. Betyr dette at lovgivningen som skal fremme like muligheter uavhengig av kjønn og etnisitet mislykkes i sitt oppdrag? Virksomhetene som inngår i dette prosjektet synes å ta plikten på alvor. Når det da viser seg at minoritetskvinner fortsatt arbeider i de laveste stillingene i stillingshierarkiet, at de vegrer seg for å være med på arbeidsrelevante kurs og at de ikke føler seg ”gode” nok til å søke nye utfordringer, reiser dette spørsmål om mulige årsaker. Ligger problemene i strukturene, selve utformingen av regelverket, i måten det blir tatt i bruk i den enkelte virksomhet eller er den å finne hos kvinnene selv?

Arbeidet konkluderer med at individene må få en mer sentral plass i arbeidsgivers gjennomføring av aktivitetsplikten. For å fremme reell likestilling for minoritetskvinner som gruppe, må de ulike individenes opplevelser av hindringer og utfordringer identifiseres. Det er først når de ulike gruppemedlemmenes utfordringer blir tatt tak i, at likestilling for gruppen som helhet kan bli et tema. Diskrimineringsvernet i norsk rett er per dags dato ikke egnet til å bryte ned de ulike individuelle barrierene minoritetskvinner opplever. Dette er fordi individuelle opplevelser ikke ser ut til å være et tema. Bekjempelse av strukturell diskriminering handler om å identifisere barrierer som står til hinder for likestilling. Når tankegangen rundt temaet blir foretatt på gruppenivå, vil en hel rekke av potensielle barrierer for den enkelte minoritetskvinne aldri bli identifisert. Og dermed vil de aldri bli gjort noe med. 

Publisering:

• Kvinnerettslig skriftserie nr. 85/2010: Tilrettelegging for minoritetskvinner på arbeidsplassen. Aktivitets- og rapporteringsplikten som rettslig virkemiddel 

 

Marianne Willett Jansen:
"Transnasjonale ektepakter"

Hovedveileder Tone Sverdrup (IFP) biveileder Anne Hellum (IOR)

Hovedtema er minoritetskvinners rettigheter i ekteskap med norske menn. Kvinner som kommer til Norge gjennom ekteskap med norsk mann uten innvandringsbakgrunn har blitt en stadig viktigere innvandrergruppe i Norge. Ekteskap mellom etnisk norske menn og utenlandske kvinner doblet seg i perionen 1996-2006. I 2008 var om lag 10 000 kvinner fra Thailand, Russland og Fillipinene gift med norske menn.

Den overordnede problemstillingen for avhandlingen er hva slags avtaler om formuesordningen som inngås i denne typen transnasjonale ekteskap og hvorvidt disse avtalene  gir de utenlandske kvinnene en svakere stilling enn det som følger av ekteskapslovens ordning. Ved å gjennomgå avtalepraksis i transnasjonale ekteskap mellom norske menn og utenlandske kvinner, og vurdere denne empirien opp mot ektefellers formelle rettigheter etter ekteskapsloven, undersøkes det om lovens rettigheter er reelle for minoritetskvinner i ekteskap med norske menn når de inngår en ektepaktavtale. Et sentralt spørsmål er  hvordan tolkning av ektepakter, og ugyldighets- og lempingsvurderinger, påvirkes og bør påvirkes av at ekteskapet er transnasjonalt.
Arbeidet tar utgangspunkt i de transnasjonale avtalene om formuesforholdet som inngås i praksis. Avtalenes rettsvirkninger og konsekvenser blir blant annet vurdert ut fra kvinnenes muligheter til å opparbeide seg verdier under ekteskapet, og i hvilken grad disse verdiene kan holdes utenfor et eventuelt fremtidig delingsoppgjør. Et beslektet tema er hvordan kvinnens formuesstilling påvirkes av at den norske mannen eier basisgoder som for eksempel ektefellenes felles bolig.

En sammenligning mellom de transnasjonale ektepaktene og en kontrollgruppe som bestod av avtaler inngått mellom par hvor begge ektefellene hadde norsk fødsels- og personnummer viser at minoritetskvinner i ekteskap med norske menn uten innvandringsbakgrunn kommer mer ufordelaktig ut av avtaler om formuesforholdet enn etnisk  norske kvinner. Forskjellene de to kvinnegruppene i mellom beror både på avtalepraksis, så vel som kvinnenes ulike livsforhold.

De transnasjonale ektepaktene gir opphav til en rekke juridiske tolkningsproblemer som er gitt liten oppmerksomhet i norsk rett. Et sentralt spørsmål er hvordan det ulike styrkeforhold mellom ektefellene ved avtaleinngåelsen, språklige barrierer og mangel på informasjon om ekteskapslovens ordning, er og bør være relevante tolkningsmomenter ved tolkning av ektepakter mellom norske menn og minoritetskvinner i situasjoner hvor avtalens ordlyd er uklar.

Fordi undersøkelsen viste at minoritetskvinnene kommer ufordelaktig ut av ektepaktavtalene, drøftes også mulighetene til å prøve avtalens gyldighet etter avtalerettslige regler, og mulighetene til å lempe avtalen etter ekteskapslovens § 46 (2). Også i denne delen av avhandlingen vurderes det hvilken vekt momenter som ulike styrkeforhold, språklige barrierer, press og tvang, skal tillegges ved for eksempel en urimelighetsvurdering etter § 46 (2).

Avslutningsvis reises det spørsmål om gjeldende rett gir utenlandske kvinner som inngår ekteskap med norske menn beskyttelse i tråd med FNs kvinnediskrimineringskonvensjon som i artikkel 16 pålegger staten å sørge for reell likestilling mellom kvinner og menn ved ekteskapets inngåelse og oppløsning. Et beslektet spørsmål er hvorvidt retten til rettighetsinformasjon etter FNs kvinnekonvensjon er oppfylt.

Publisering:

• Kvinnerettslig skriftserie nr. 86/2010: Transnasjonale ektepakter

 

V - Bøker

Anne Hellum, Shaheen Sardar Ali and Anne Griffiths (eds)
From Transnational Relations to Transnational Laws: Northern European Laws at the Crossroads (Ashgate 2010)

This book approaches law as a process embedded in transnational personal, religious, communicative and economic relationships that mediate between international, national and local practices, norms and values. It uses the concept "living law" to describe the multiplicity of norms manifest in transnational moral, social or economic practices that transgress the territorial and legal boundaries of the nation-state. Focusing on transnational legal encounters located in family life,  diasporic religious institutions and media events in countries like Norway, Sweden, Britain and Scotland, it demonstrates the multiple challenges that accelerated mobility and increased cultural and normative diversity is posing for Northern European law. For in this part of the world, as elsewhere, national law is challenged by a mixture of expanding human rights obligations and unprecedented cultural and normative pluralism enhanced by expanding global communication and market relations. As a consequence, transnationalization of law appears to create homogeneity, fragmentation and ambiguity, expanding space for some actors while silencing others. Through the lens of a variety of important contemporary subjects, the authors thus engage with the nature of  power and how it is accommodated, ignored or resisted by various actors when transnational practices encounter national and local law.

Artikler i bøker:

• Anne Hellum: "The Global Equality Standard meets Norwegian Sameness". Hellum, Anne; Ali, Shaheen Sardar og Griffiths, Anne (red.): From Transnational Relations to Transnational Laws, Ashgate 2010.
• Anne Hellum og Farhat Taj: "Taking What Law Where and to Whom?" Hellum, Anne; Ali, Shaheen Sardar og Griffiths, Anne (red.): From Transnational Relations to Transnational Laws, Ashgate 2010.
• Anne Hellum, Shaheen Sardar Ali og Anne Griffiths: "Transnational Law in the Making". Hellum, Anne; Ali, Shaheen Sardar og Griffiths, Anne (red.): From Transnational Relations to Transnational Laws, Ashgate 2010