Prosjektsammendrag

FNs kvinnekomite har ved behandlingen av Norges 5, 6 og 7 periodiske rapporter rettet søkelyset mot statens plikt til å sikre innvandrerkvinners rett til reell likestilling på alle livs- og rettsområder. I dette prosjektet fokuseres forholdet mellom innvandrerkvinners formelle og reelle rettigheter med særlig vekt på diskrimineringsvernets virkemåte i forhold til diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Det er foretatt undersøkelser av gjennomføringen av retten til rettighetsinformasjon og retten til  beskyttelse mot diskriminering i familieliv,  arbeidsliv og ved offentlig omsorgfratakelse. Undersøkelsene viser at realisering av disse universelle rettighetene krever kontekstualisering og individualisering. I hvilken grad det er nødvendig å forskjellsbehandle for å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn med innvandrer bakgrunn og mellom innvandrerkvinner og etnisk norske menn og kvinner er gjennomgående problemstillinger.

 

Realisering av rettigheter forutsetter informasjon. En undersøkelse av hvordan statens plikt til å informere borgerne om deres rettigheter gjennomføres i praksis viser at det menneskerettslige kravet om tilgjenglig, forstålig, aktuell, pålitelig og adekvat rettighetsinformasjon ikke oppfylles av norske myndigheter i forhold til innvandrerkvinner. Undersøkelsen, som bruker oppsøkende rettighetsinformasjon som metode, viser at bruk av ulike metoder er nødvendig for å nå fram til ulike grupper kvinner og til kvinner som individer. For mange muslimske kvinner er det for eksempel viktig å vite hvordan norsk rett forholder seg til Islamske normer, noe som henger sammen med religionens sentrale betydning i deres daglige liv. Betydningen av individuell tilrettelegging av tiltak understrekes også av en studie av gjennomføringen av arbeidsgivers aktivitetsplikt etter likestillingsloven og diskrimineringsloven på to kvinnearbeidsplasser i Oslo. Undersøkelsen viser at selv om  tilretteleggingstiltakene finnes, når budskapet likevel ikke alltid fram til innvandrerkvinner. Arbeidet konkluderer med at individene må få en mer sentral plass i arbeidsgivers gjennomføring av aktivitetsplikten. For å fremme reell likestilling for minoritetskvinner som gruppe, må de ulike individenes opplevelser av hindringer og utfordringer identifiseres.

 

Med utgangspunkt i en antakelse om at rettsituasjonen i Pakistan, hvor flere formelle og uformelle rettsordener samvirker, også har betydning for rettssituasjonen til Pakistanske kvinner i Norge ble det foretatt en studie av enkers rett til å sitte i uskiftet bo. Bakgrunnen er de sterke transnasjonale familiebåndende som opprettholdes via ekteskap. Etter islamske arveregler bør arven fordeles straks en arvelater dør. Også etter norsk rett har gjenlevende ektefelle rett til å skifte straks. En mindre kvalitativ undersøkelse av praktiseringen av retten til å sitte i uskifte blant norsk/pakistanske enker viste imidlertid  at denne rettigheten benyttes i praksis.  En gjennomgang av transnasjonale ektepakter i ekteskap mellom etnisk norske menn og utenlandske kvinner viste imidlertid at kvinnene i større grad fraskriver seg sine økonomiske rettigheter etter ekteskapsloven enn etniske norske kvinner. Dette reiser spørsmål om hvilken betydning det ulike styrkeforholdet mellom ektefeller i transnasjonale ekteskap skal få ved tolking av disse avtalene og i en del tilfelle ved vurderingen av deres gyldighet. Et beslektet spørsmål er om kvinnene ved avtaleinngåelsen har vært godt nok informert om hvilke rettigheter de har etter norsk rett og konsekvensene av avtalene.

 

I hvilken grad forvaltning og domstoler bør legge vekt på kulturelle forhold, for å fremme likestilling, oppstår både i forhold til oppløsning av ekteskap og ved offentlige inngrep i forhold mellom barn og foreldre. En komparativ studie av den muslimske brudegaven, mahr, illustrerer utfordringer forbundet med domstolenes håndtering av begrep fra muslimske lands rett som ikke finnes i disse europeiske landenes rett. En analyse av dommer fra Norge, Sverige, England og Frankrike viser at domstolene i liten grad anvender komparativrettslig metode, noe som gjør at resultatene ofte verken er korrekte eller rimelige. Anvendelsen av en streng og mekanisk likestillingsnorm vil i mange tilfeller føre til et urimelig resultatet sett fra kvinnens ståsted. Studien viser at både en komparativrettslig metode og en likeverdsnorm som oftest er nødvendig for et tilfredsstillende resultat. En utredning om betydningen av barnets kulturelle bakgrunn i barnevernssaker om omsorgsovertakelse av minoritetsbarn viser at fylkesnemnda og domstolene i avgjørelser om hvor barnet skal plasseres ikke er i tråd med barnekonvensjonen som krever at hensynet til barnets kulturelle bakgrunn skal tas i betraktning. Barnets rettsikkerhet er i denne forbindelse ikke godt nok garantert, og plasseringen blir ofte til barnets nest beste i stedet for til barnets beste.

 

Hovedkonklusjon:
Å ta hensyn til forskjell for å oppnå likhet innen rettsordenens rammer er nødvendig i en situasjon hvor kvinner ikke utgjør en homogen gruppe. Denne måten å styrke diskrimineringsvernet på er noe fundamentalt annet en full rettslig anerkjennelse av ulike innvandrergruppers medbrakte normer og institusjoner, i form av parallelle rettssystemer, som lett fører til økt ulikhet og segregering.

 

Publisert 21. sep. 2012 14:58