Politisk kompetanse

Nils Rune Langeland (red.) "Politisk kompetanse. Grunnlovas borgar 1814-2014"

Publisert i:

Oslo: Pax forlag (2014)

Kjøp boken.

 

Sammendrag:

De skrevne forfatningenes ulike stemmerettsarrangement har endret seg dramatisk over tid og politikken er i moderne tid blitt parlamentarisk i den vide betydningen av ordet. Det setter spørsmålet om borgernes politisk kompetanse etter forfatningen på spissen. Den politiske prosessen som er konsentrert rundt et folkevalgt parlament er flere ting på en gang. Dels er det et offentlig maktteater. I visse relasjoner fremstår det som en åpen rasjonell diskusjon basert på vitenskapelig kunnskap. I andre situasjoner dreier det seg om forhandlinger av ulike sosiale interesser. Til tider vil mange mene at det dreier seg om agitasjon, demagogi og propaganda. Gjennom alt dette går det en rettslig diskurs. Det avgjørende her er at det er helt umulig å fiksere det nøyaktige forholdet mellom alle disse versjonene av den politiske prosessen.

Disse observasjonene har stor betydning for å få til en mer historisert og ikke-teleologisk analyse av hva borgenes politisk kompetanse har vært i ulike faser av Grunnlovens historie. Hvordan har man diskutert forholdet mellom statens innbyggere, forfatningens definisjon av velgere og hvem som formelt og reelt kan være aktive beslutningstakere og lovgivere i samfunnet? 1800-tallets krav til fagkunnskap som delvis falt sammen med politisk kompetanse, ble fra slutten av 1800-tallet møtt med demokratisk kritikk. Men spørsmålet om innholdet av borgerens politiske kompetanse vedblir å være et tema innenfor dagens veldige statlige forvaltningsordninger og vidt drevne fagspesialiseringer. Spørsmålet om Grunnlovens skiftende oppfatning av politisk kompetanse er derfor ikke bare en diskusjon om hvem som har kompetanse, men like meget hva som anses som politikk.

Publisert 24. mars 2014 14:53 - Sist endret 28. apr. 2016 12:24