English version of this page

Professor får medhold: Norge er for dårlig på å behandle spørsmål om innsyn

Etter tilsammen seks og et halvt års ventetid har Professor Ole Kristian Fauchald fått svar på sin klage om mangel på innsyn. Klagen som har gått sin gang gjennom nasjonale og internasjonale instanser peker på store svakheter i retten til innsyn i offentlige prosesser. 

Bakgrunnen for klagen

Saken har sitt utspring i 2011. Da skulle professor Ole Kristian Fauchald bidra med en artikkel til et festskrift og planla å skrive om hvorfor man hadde valgt å ikke la store deler av naturmangfoldloven få anvendelse utenfor Norges territorialfarvann. Fauchald hadde tidligere vært med i en et utvalg, ledet av Professor Emeriti Inge Lorange Backer, som hadde ansvar for loven som ble vedtatt av Stortinget i 2009.

I behandlingen av utvalgets forslag oppstod det en debatt om hvorvidt loven bare skulle gjelde innenfor territorialfarvannet – altså innenfor 12 nautiske mil fra den norske kysten. Regjeringen foreslo at det meste av loven ville være begrenset til å bare gjelde innenfor 12 nautiske mil fra kysten. Begrunnelsen som ble lagt frem var at Norges internasjonale forpliktelser, innenfor blant annet internasjonal havrett, ville hindre oss i å innføre slike regler for områder utenfor territoriet. Det var denne avgjørelsen Fauchald ønsket å se nærmere på.

Jeg ønsket å se på hvordan de hadde kommet frem til at loven ville være i strid med folkeretten. For min del var dette ikke opplagt, forklarer Fauchald.

For å kunne diskutere avgjørelsen ba Fauchald om innsyn i den juridiske vurderingen. Etter behandling i departementet fikk han avslag på søknaden med svar om at vurderingen var unntatt offentlighet.

Etter avslaget vurderte Fauchald at departementet ikke hadde tatt hensyn til miljøinformasjonsloven av 2003, som gir en særegen rett til innsyn i miljøsaker, og sendte inn klage til Sivilombudsmannen (SOM). Etter ti måneder ba SOM departementet om å revurdere avslaget. Etter nye 11 måneder fastholdt departementet at vurderingen var unntatt offentligheten. Etter 8 nye måneder valgte SOM å la saken ligge.

- Festskriftsartikkelen min ble en artikkel som diskuterte om man har effektiv tilgang til miljøinformasjon i Norge, forteller Fauchald.

Klage til Århuskonvensjonens etterlevelseskomite

Etter å ha ventet i nesten to og et halvt år på svar på klagen om departementets avgjørelse valgte Fauchald å benytte seg av Århuskonvensjonen sin klagemulighet. Århuskonvensjonen beskytter retten til miljøinformasjon, deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang på et klageorgan.

Fauchald v. Norge ble registrert i 2013. Hovedpunktene i klagen var at Norge ikke hadde fulgt Århuskonvensjonens bestemmelser om tilgang på miljøinformasjon og effektiv klagemulighet. Mer spesifikt at 1) både SOM og departementene hadde brukt altfor lang tid i sine vurderinger, 2) at departementet ikke hadde overholdt forpliktelsene i Århuskonvensjonen i sin vurdering, og 3) at begrunnelsen fra departementet ikke var grundig nok.

Komiteens vurdering

Komiteen avgjorde saken den 19. juni i år. Den slo fast at Norge hadde brukt for lang tid på å behandle klagen fra Fauchald, men slo også fast at de ikke hadde tilstrekkelig bevis til å avgjøre de andre klagepunktene.

Tidsbruk

Komiteen slår fast at tidsbruken fra SOM og departementets side var for lang. I avgjørelsen står det

The Committee finds that the review procedure before the Parliamentary Ombudsman failed to comply…to be «expeditious» and «timely».

I vurderingen påpeker de at SOM ikke på noe tidspunkt ser ut til å ha gitt departementet tidsfrist på å komme med svar. De har heller ikke bedt dem behandle klagen så raskt som mulig. Videre påpeker de at det er merkelig at man har frister på spørsmål om innsyn fra offentligheten, men at man ikke opererer med det ved klager til SOM.

Overholdelse av konvensjonen: Delvis innsyn?

En viktig del i vurderingen av innsyn, er de offentlig ansattes rett til å kunne utveksle meninger og tanker seg i mellom. Dette fører til at det er vanskelig å gi innsyn i saker samtidig som man skal beskytte de som har arbeidet med saken. Fauchald påberopte seg plikten til å praktisere delvis innsyn, altså gjennomgå dokumenter og sensurere det som ikke hadde med de rent rettslige spørsmålene å gjøre. I sitt forsvar presiserte Norge at en slik gjennomgang hadde blitt gjort og at det ikke var mulig å gi delvis innsyn. Verken Fauchald eller komiteen hadde muligheter for å vurdere om departementet hadde rett på dette punktet, og dermed ble komiteens konklusjon at det ikke var bevis for brudd på konvensjonen.

God nok begrunnelse?

I spørsmålet om hvorvidt departementet i tilstrekkelig grad begrunner avslag på innsyn uttaler komiteen på generelt grunnlag:

- the duty to state reasons is of great importance, not least to enable the applicant to be in a position to challenge the refusal for information … It is, therefore, inadequate if these reasons are only provided at a very late stage, as the applicant will potentially only then be able to fully formulate the grounds for challenging the decision.

Men komiteen fant at det svaret som departementet sendte til SOM etter at Fauchald sendte inn klage, gjorde opp for denne feilen og at Norge derfor ikke brøt med konvensjonen.

- I sin avgjørelse har komiteen lagt til grunn lave krav til oppfyllelse av begrunnelsesplikten. Det ser ut til at myndighetene kan nøye seg med en standardsetning om at man har vurdert de relevante hensynene for å gjøre informasjon offentlig. Dette rimer dårlig med komiteens uttalelse om at begrunnelsen skal kunne danne et godt grunnlag for å fremme en klage, fremhever Fauchald.

Hva betyr dette for innsyn?

Selv om Fauchald bare vant delvis frem med klagen har prosessen hatt betydning for hvordan departementet forholder seg til spørsmål om innsyn.

For offentlige organer har miljøinformasjonsloven i stor grad vært sovende fra den ble innført i 2003. Etter at denne saken kom opp kan det virke som om Klima- og miljødepartementene har igangsatt arbeid for å sørge for bedre gjennomføring av loven, forklarer Fauchald.

Miljøinformasjonsloven inneholder spesifikke bestemmelser som i en del tilfeller strekker seg enda lenger enn offentlighetsloven. Hvis den ikke tas hensyn til, gis ikke personer den innsynsretten de har krav på. Det er derfor viktig at den brukes i innsynssaker i alle departementer, ikke bare i Klima- og miljødepartementet. 

Avgjørelsen fra komiteen om at Norge har brukt for lang tid i behandlingen av klagen, samt komiteens uttalelse om at landene ikke kan følge en generell praksis om unntak fra offentlighet for interne dokumenter, er et klart signal til Norge om hvordan man skal håndtere spørsmål om innsyn.

I tillegg stiller Fauchald spørsmålet om hvorvidt forskere bør ha en spesiell innsynsrett.

- Som forsker bør man gis tilgang til informasjon som ellers ville vært unntatt offentlighet fordi myndighetene kan legge begrensninger på hvilken informasjon man kan videreformidle i publikasjoner.

Ny og bedre klageinstans?

SOM og departementet brukte to og et halvt år på å behandle klagen. Etter dette valgte Fauchald å gå til Århuskonvensjonens etterlevelseskomite som brukte ytterligere fire år. Alternativet hadde vært å bringe saken inn for domstolene. Domstolene ville hatt mulighet til å kreve innsyn i dokumentene, og kunne dermed ha avgjort noen av de spørsmålene som etterlevelseskomiteen ikke kunne ta stilling til fordi verken den eller Fauchald hadde informasjonen.

- Overfor komiteen hevdet staten at det ville vært svært billig for meg å bringe saken inn for domstolene. Erfaring tilsier at domstolene kan vise seg å bli svært dyre, påpeker Fauchald. Et eksempel er Sørdalen-saken der grunneierne saksøkte staten fordi de mente at det var ulovlig å legge en kraftledning gjennom et verneområde. Etter mine beregninger hadde saksøkerne en kostnadsrisiko på mer enn 3 millioner kroner. Det sier seg selv at en forsker ikke kan ta sjansen på å pådra seg slike utgifter når man nektes innsyn. Det er et paradoks at man har etablert en mye mer effektiv klageinstans for å få miljøinformasjon fra bedrifter enn fra offentlige organer under miljøinformasjonsloven, hevder Fauchald.

 

---

Se også sak på UNIFORUM

Av Tori Loven Kirkebø
Publisert 23. juni 2017 09:50 - Sist endret 27. juni 2017 09:01