Michael Reiertsen

Bakgrunn

Michael Reiertsen er cand.jur. 2004 (Tromsø) og LL.M. 2005 (Europa-Institut Saarbrücken). Han har vært Legal Trainee i Financial Mechanism Office (EFTA-sekretariatet, Brüssel) (2005/2006), vitenskapelig medarbeider Europa-Institut Saarbrücken (2006), dommerfullmektig og konst. tingrettsdommer Hammerfest tingrett (2006-2007) og rådgiver i Justisdepartementets lovavdeling (2008-2012). Han er ansatt som stipendiat ved Institutt for offentlig rett siden januar 2012. 

I Justisdepartementets lovavdeling jobbet Reiertsen hovedsaklig med offentlig rett, herunder menneskerettigheter, forvaltningsrett og administrative sanksjoner. Han var Norges representant i Europarådets ekspertgruppe for prosessuelle menneskerettsspørsmål (DH-PR) og arbeidet aktivt med reformprosessen i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD).  

Forskningsfelt

Reiertsen skriver PhD-avhandling med arbeidstittel "Subsdidiarity and the European Convention on Human Rights Article 13". Avhandlingen tar sikte på å gi en grunnleggende fremstilling av EMK artikkel 13 og samtidig vurdere hvordan og hvor langt bestemmelsen bør benyttes av EMD og nasjonale domstoler som et middel for å oppnå subsidiaritet i beskyttelsen av menneskerettighetene. Med subsidiaritet menes at det primært er statene som konvensjonsparter som skal sørge for at forpliktelsene etter EMK varetas. Konvensjonsorganenes rolle skal være subsidiær.

Selv om EMD har avsagt en rekke dommer om EMK artikkel 13, er innholdet og rekkevidden av bestemmelsen usikker. Særlig omfanget av den skjønnsmargin EMD innrømmer statene, både ved arten og utformingen av det nasjonale rettsmiddelet og den reparasjonen som må gis i etterkant av en krenkelse, er uklar. I nyere praksis fra EMD er det også tegn på at EMD foretar en mer omfattende prøvning av om EMK artikkel 13 er krenket.

Dersom EMD og nasjonale domstoler stiller spesifikke og strenge krav til hvordan nasjonale rettsmiddel må utformes for å overholde EMK artikkel 13, kan det medføre betydelige konsekvenser for eksistensen og utformingen av både nasjonale rettsinstitusjoner, prosessregler og dels også materiell intern rett. EMK artikkel 13 kan da medføre en betydelig innsnevring av det nasjonale handlingsrommet på rettsområder som statene tradisjonelt har ønsket å beholde styringen over. På den annen side kan EMD og nasjonale domstoler, gjennom å stille konkrete krav til utformingen av nasjonale rettsmiddel i medhold av EMK artikkel 13, bidra til at den nasjonale beskyttelsen av menneskerettigheter forbedres.

Undervisning 

Reiertsen underviser våren 2013 i sivilprosess.