Grønn garanti
Kan handel med grønne sertifikater gjøre elektrisiteten mer miljøvennlig i Norge? Det kommer an på hvordan markedet reguleres, mener stipendiat Catherine Banet.
Catherine Banet er ansatt ved Nordisk institutt for sjørett og tilknyttet forskningsområdet energirett
Banet, som er ansatt ved Nordisk institutt for sjørett og tilknyttet forskningsområdet energirett, forsker blant annet på hvordan Norge og Sverige skal etablere et felles marked for grønne sertifikater.
Fra 2012 skal norske og svenske strømselskaper kunne kjøpe og selge grønne sertifikater seg i mellom. Bakgrunnen for tiltaket er EU-direktivet om at 20 prosent av energien som forbrukes i EU i 2020 skal være fornybar. Hvordan dette skal gjennomføres i EØS-avtalen er ennå under vurdering. Banets prosjekt er tilknyttet forskningsområdet energirett.
Men før vi går videre, må det kanskje avklares: Hva er et grønt sertifikat?
- Et grønt sertifikat er et støttemiddel for å fremme produksjon av fornybar energi. Myndighetene tildeler produsenter av fornybar energi et sertifikat når de har produsert en viss mengde. Dette sertifikatet kan de selge videre til strømleverandører som ikke benytter seg av fornybare energikilder, forklarer Catherine Banet.
Betaler seg fri
Slik det skal fungere i Norge og i Sverige, er strømleverandører pålagt å kjøpe en viss mengde fornybar energi årlig. Hvis de ikke klarer det, kan de kjøpe grønne sertifikater som tilsvarer energimengden de skulle kjøpt. På denne måten får selskapene som produserer fornybar energi en viktig støtte, i tillegg til vanlige inntekter fra strømsalg. Støtten skal hjelpe dem til å videreutvikle teknologien og på sikt gjøre fornybar energi billigere og mer utbredt.
Jo mer fornybar energi et selskap produserer, desto flere sertifikater og inntekter får det. Dermed er det markedet som i stor grad bestemmer hvilke typer fornybar energi som blir utviklet i Norge og Sverige.
- Her må myndighetene sørge for at sertifikatene støtter forskjellige typer fornybar energi, som for eksempel biomasse, geotermisk energi og vindkraft. Dette bidrar til forsyningssikkerhet og konkurranse. Produksjonen av fornybar energi bør også utvikles på ulike kanter av landet av samme grunner, påpeker Banet.
Tildeler og sanksjonerer
Myndighetene kan også regulere markedet på andre måter: De kan for eksempel bestemme hvilke anlegg som skal tildeles sertifikater og hvilke sanksjoner som følger hvis det ikke leveres nok av dem. Myndighetene kan også bestemme hvilke energileverandører det er som forpliktes til å kjøpe sertifikater
- Jeg tror at fellesmarkedet vil bidra aktivt til at målsetningen om mer fornybar energi blir nådd. Men jeg synes myndighetene bør være mer ambisiøse når de utformer markedet. De kan slippe til flere frivillige aktører, slik mange stater i USA gjør. Forbrukere kan også gjøres aktive med mer informasjon om leverandører av fornybar energi. Norge må finne en balanse mellom regulering og fleksibilitet. Da vil overgangen til et bærekraftig energimarked gå raskere, sier Banet.