print logo

Nytt og viktig redskap i norsk vannforvaltning

-Vannforskriften av 2006, som skal iverksette EUs vanndirektiv (2000) i Norge, utfordrer miljøforvaltninga fordi den går på tvers av eksisterende lovverk og ansvarsforhold, påpeker doktorgradsstipendiat.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Ingrid Wang Andersen fra Forskergruppe for naturressursrett ved Juridisk fakultet på UiO er midtveis i et doktorgradsarbeid om miljøkvalitetsnormer for vannmiljøet og regulering av naturinngrep knyttet til vannforskriften.

-Forskriften er hjemlet i flere lover og skal følges opp av 8 departementer og tilhørende direktorater. Dette gir uklare ansvarsforhold, noe som stiller store krav til samarbeid og koordinering, sier Wang Andersen, som mener at vanndirektivet er en bauta og en spydspiss i EU sin miljøpolitikk.

Vannforskriften: Ny metodikk for å redde miljøet i vann

Tradisjonelt har norske lover på miljø- og naturressursrettens område rettet seg mot bestemte former for aktiviteter og virksomheter, for eksempel kraftbransjen, gruvedrift og landbruk.

Vannforskriften oppstiller ambisiøse miljøkvalitetsmål for den kjemiske og økologiske miljøtilstanden: Alle vannforekomster skal som utgangspunkt oppnå minst en ”god kjemisk og økologisk” tilstand innen 15 år, og miljøet skal beskyttes mot forringelse. Miljøkvalitetsnormene regulerer resultatet i miljøet, ikke årsakene til at miljøtilstanden endres. Dette er en miljørettslig reguleringsteknikk som hittil har vært lite brukt i norsk rett.

Hvem har ansvaret?

Det er den offentlige forvaltningen som har ansvaret for at miljømålene oppnås og opprettholdes. De aktuelle departementene er blant annet Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartementet, Finansdepartementet og Fiskeri og kystdepartementet. Viktige instanser er Klima- og forurensningsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning og Norges vassdrags- og energidirektorat. I tillegg kommer fylkeskommuner og kommuner.

Krav til private aktører – f. eks. innen landbruk eller kraftutbygging - om å gjennomføre tiltak for å forbedre miljøet, må hjemles i eksisterende lover; forurensningsloven, vannressurs- og vassdragsreguleringsloven med flere. Den nye naturmangfoldsloven vil også  være relevant. Ifølge Wang Andersen er det tidlig å vurdere hvor godt forskriften virker. Forvaltninga kom seint i gang med å bruke den, men er i gang med kartlegging og forvaltningsplaner.

Er vannforskriften god nok?

Den 10. mars i år klaget Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK), en rekke miljøvernorganisasjoner og elveeiere  regjeringa inn for ESA - EFTAs overvåkingsorgan. De mener det er i strid med vanndirektivet at regjeringa ikke har innført miljøkrav for gamle vannkraftanlegg (Energibransjen.no). Energiministeren kritiserer klagen og viser til at revisjonsinstituttet er det viktigste virkemidlet for å oppnå miljøforbedringer i eldre, regulerte vassdrag (Teknisk ukeblad).

-Klagen illustrerer at det er behov for avklaring både av praktiske og av prinsipielle spørsmål knyttet til vannforskriften, særlig i forhold til private aktører. Spørsmålet er om det norske lovverket er forenlig med EU sitt vanndirektiv, dvs. om EUs rammedirektiv for vannforvaltning er korrekt gjennomført i norsk rett, sier Wang Andersen.

Doktorgradsprosjektet

Avhandlinga om miljøkvalitetsnormer for vannmiljøet og regulering av naturinngrep, er i utgangspunktet begrenset til rettslige aspekter ved forvaltning av ferskvann i henhold til den norske forskriften. Den omhandler ikke kystvann og grunnvann og heller ikke økonomiske og administrative virkemidler.

Vanndirektivet er imidlertid et stort felt som det forskes på fra flere synsvinkler både i Norge, Sverige og Danmark. Så langt er det lagt fram få forskningsresultater, men Wang Andersen diskuterer med flere av forskerne. Et planlagt utenlandsopphold høsten 2012 kan resultere i felles artikler.

En utfordring i arbeidet med avhandlinga er at det finnes lite materiale å tolke. Forskriften er fersk og det finnes verken forarbeider eller dommer. Wang Andersen vil legge vekt på å avklare overordna hensyn, viktige problemstillinger og påpeke mulige tolkninger. I tillegg må forskriften forstås i lys av EUs vanndirektiv og EU-traktatens grunnprinsipper.

Kontroversielle miljømål

Professor Hans Christian Bugge, veileder for Wang Andersen og leder av Forskergruppe for naturressursrett, mener avhandlinga er nyttig for å problematisere miljømålene. Han håper miljøkvalitetsnormene vil bli et effektivt virkemiddel i miljøpolitikken.

Miljøverndepartementet har en utfordring med å koordinere oppfølgingen av forskriften, dels fordi miljømål tradisjonelt har blitt oppfattet som et kontroversielt virkemiddel. Det er uenighet i forvaltninga om forskriftens rettslige betydning i enkeltsaker. Doktoranden mener den er rettslig bindende for behandlingen av nye inngrep i vannforekomster.

Wang Andersens doktorgradsavhandling er et delprosjekt under Naturressursgruppas prosjekt Konsistens i miljøretten. Prosjektets hovedhypotese er at problemene med å verne miljøet gjennom rettsregler delvis skyldes mangel på sammenheng i rettssystemet som helhet, sett i forhold til verneoppgavene.
 

Av Kirsti Aarsth
Publisert 27. sep. 2011 14:42 - Sist endret 27. feb. 2014 15:40