MarIus 461: Støtteordninger til fornybar energi og forholdet til europaretten

Tema for avhandlingen er nasjonale myndigheters miljøhandlingsrom innenfor EU/EØS-retten ved utforming av støtteordninger til fornybar energi. Forfatteren vurderer tre utvalgte tiltak; grønne sertifikatordninger, forbud mot bruk av oljefyr og produktkrav/krav til produksjonsmåte.

Tema for avhandlingen er nasjonale myndigheters miljøhandlingsrom innenfor EU/EØS-retten ved utforming av støtteordninger til fornybar energi. Det følger av direktiv 2009/28/EC (fornybardirektivet) at medlemsstatene kan og skal iverksette nasjonale støtteordninger til fornybar energi. Slike støtteordninger vil, avhengig av hvordan de utformes, reise spørsmål i tilknytning til så vel EU/EØS-rettens regler om fri varebevegelse, som reglene om statsstøtte. Avhandlingen ser nærmere på rammene disse to regelsettene oppstiller for nasjonale myndigheters handlingsrom.

Med utgangspunkt i grønne sertifikatordninger og feed-in-tariffer, drøftes rekkevidden av  så vel forbudet mot statsstøtte i TFEU art. 107 (1), som dispensasjonshjemmelen i TFEU art. 107 (3) og Europakommisjonens retningslinjer vedrørende støtteordninger til fornybar energi. Deretter vurderes tre utvalgte tiltak; grønne sertifikatordninger, forbud mot bruk av oljefyr og produktkrav/krav til produksjonsmåte, i lys av forbudet mot importrestriksjoner i TFEU art. 34. Det ses også nærmere på unntaksadgangen for tiltak som medfører en importrestriksjon.

Om forfatteren

Hanna Rummelhoff arbeider nå som fagrådgiver i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Avhandlingen ble skrevet mens hun var vitenskapelig assistent ved Nordisk institutt for sjørett, Avdeling for petroleums- og energirett.

Publisert 19. apr. 2016 13:07 - Sist endret 26. mai 2017 16:48